Verden og Grønland

Som gratis møteplass og overflødighetshorn er Barnas verdensdager uovertruffen. Men koblingen til resten av programmet under Oslo World Music Festival er ikke åpenbar.

Barnas verdensdager er alt annet enn «less is more»: Arrangementet foregår i høst på elleve steder rundt om i landet. Omfanget er imponerende: Det er kulturuttrykkene fra ulike verdenshjørner som blir vektlagt, dels gjennom sceneopptredener, og dels gjennom et stort antall verksteder, der barna kan prøve seg fram – for eksempel blant meksikanske sjamaner, somalisk dans, «Bæ bæ lille lam» på indonesiske treinstrumenter, henna-maling og spoken word-rap fra USA.
På Grønland var uteområdene med to bakgårder fylt med flere telt og omhyggelig pyntet, og de fem etasjene på Grønland kulturstasjon hadde tilsynelatende 100 rom, som alle var behørig dekorert med fargerike stoffer langs vegger og tak. Og både på verkstedene inne og i verdenssceneteltet var aktivitetsnivået høyt. Dans opptok omtrent like mye av programmet som musikk, en naturlig følge av innfallsvinkelen på folkemusikk- og -dans verden over.

Bredde og amatørskap
Etter å ha besøkt flere festivaler med egne barneprogram i det siste, merker jeg meg at Oslo World Music Festival, i likhet med de andre, profilerer barnetilbudet som et tilbud «for både store og små i familien».

For festdagen under Oslo World Music Festival brakte først og fremst det mangfoldet som allerede finnes i byen til overflaten i en etablert festivalform.

Men sammenlignet med for eksempel Ultimas barnedag, var det også i enda større grad bredden og amatørskapet – i ordets beste betydning – som fikk plass her. En musiker som kora-spesialisten Solo Cissokho er ingen amatør, men han framførte en humoristisk sang om Harstad, sammen med to andre vestafrikanske musikere, i og rundt kulturstasjonen, med to klovner dansende omkring seg.

Store deler av programmet ble også presentert av og med barn, i større grad enn både på MiniØya og Barnas Ultimadag. Dette smittet over på publikum: Jeg hadde med meg en femåring på verdensdagen, og han ble dypt fascinert UiOs utplasserte såpeboble-maskin, som sørget for at lufta bakgården på asylet til enhver tid var fylt med et tett regn av bobler, og Bollywood-dansenumrene med barn fra det indiske kultur- og dansesenteret Damini House of Culture. I begge tilfeller var det tilsynelatende lett for barna å ta plass.
Eksotisk tilsnitt
Mye av verdensdagens oppbygning knyttes opp til nasjoner, og en litt folkloristisk skildring av (majoritets)kulturen, i form av flagg, typiske musikkinstrumenter og matretter. Dette kan problematiseres, men jeg heller mot at denne formen passerer, fordi kultursenter- og interesseorganisasjoner fra ulike minoritetsgrupper selv produserer innholdet og har regien.
Likevel utelater dette nasjonsgrepet en del koblinger, som den mellom romfortellinger og flamenco. Når de to formene blir gitt separate verksteder på festivalen, forblir slike bånd og felles røtter ubelyste.

Hvorfor forsøker ikke festivalen å gi barna med følge flere smakebiter på et solid voksenprogram?

Bedre lyktes Barnas Verdensdager med å bidra til et skråblikk på Halloween-feiringen samme kveld, som en ukommersiell festival, uten synlige sponsorer og reklame, og med levende musikk og dans, samt inspirasjon fra De dødes dag i Latin-Amerika.
Uklar festivalkobling
I Oslo er Barnas Verdensdager et samarbeid mellom Oslo World Music Festival og Rikskonsertene. Koblingen til resten av programmet på verdensmusikkfestivalen er ikke åpenbar (på nettsiden er Barnas verdensdag faktisk registrert som en egen artist, og verdensscenen var fylt med artister som stort sett ikke opptrådte på festivalen forøvrig).

Hvorfor forsøker ikke festivalen å gi barna med følge flere smakebiter på et solid voksenprogram? Her kan jeg savne noen veivalg: Barnas verdensdager er et fint arrangement, men kanskje kan Oslo World Music Festival også bruke barnedagen til å bygge noen broer over til resten av programmet.
Verdensvant
«Rom som er pyntet til trengsel og markedsplasser som lukter av god mat, krydder og te forsterker opplevelsen av å være på reise,» heter det i presentasjonen av Barnas verdensdager, og arrangementet holder det lover. Et så sammensatt publikum har jeg aldri opplevd før, og det opplevdes som befriende.
Men at Barnas verdensdager bringer verden til Oslo, er ikke en helt presis presentasjon. For festdagen under Oslo World Music Festival brakte først og fremst det mangfoldet som allerede finnes i byen til overflaten i en etablert festivalform.
Arrangementet fant sted lørdag 31. oktober.
Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.