Thomas Solomon og Maja Skandings kritikk baserer seg på fundamentale misforståelser av både Fargespill-forestillingene og Fargespill-metoden, skriver Fargespill, og inviterer dem samtidig til mer forskning og observasjon.

Fargespill Foto: Thor Brødreskift

Fargespill har eksistert i 12 år og opplevd en enorm utvikling. Lovordene har vært mange, men et prosjekt som Fargespill er også helt avhengig av kritikk. Den interne kritikken har hele tiden hatt en viktig plass i hele organisasjonen, og vi har derfor klart å styre unna mange av snubletrådene som åpenbart ligger i denne type prosjekt. Den eksterne kritikken har derimot glimret med sitt fravær. Derfor er vi glade for at professor Thomas Solomon og hans tidligere student Maja Skanding setter et kritisk søkelys på Fargespill, fremstilt av Skanding i artikkelen «Kritikkens plass på paletten».

Solomon og Skandings kritikk baseres imidlertid bare på analyse av forestillingene og ikke på måten vi jobber på, det som er selve hjertet i Fargespill. Som en av aktørene i Fargespill sa under en debatt på Litteraturhuset i vår «Dere må også vite hva som skjer bak scenen for å forstå hva Fargespill er».

Kritikken
Thomas Solomon, professor i musikketnologi ved Universitetet i Bergen (Griegakademiet), presenterte en analyse av Fargespill under konferansen Grieg Research School ved Høgskolen i Bergen i juni. I kjølvannet av dette skrev Maja Skanding en artikkel på Ballade.no, hvor hun refererer til Solomons innlegg og funn, samt gir noen subjektive betraktninger om Fargespills kunstneriske valg. Solomon kritiserer Fargespill bl.a. for å eksotifisere aktørene, og mener at konseptet bidrar til å dekke over at det er en forskjøvet maktbalanse mellom majoriteten og minoritetene i landet.

En slik metode kan brukes til å analysere selve kunsten og forestillingen, men Solomon går skrittet videre og utvikler en kritikk av Fargespills integreringspolitiske og sosiale dimensjoner.

Som det fremkommer av Skandings artikkel har Solomon valgt en metode hvor han begrenser seg til å analysere forestillingene, gamle videoer av opptredener som ligger på YouTube, samt skriftlig materiale fra internett og tidligere uttalelser fra ledelsen i Fargespill. Med andre ord har han ikke hatt kontakt med aktører eller apparatet i prosessen. En slik metode kan brukes til å analysere selve kunsten og forestillingen, men Solomon går skrittet videre og utvikler en kritikk av Fargespills integreringspolitiske og sosiale dimensjoner. Da blir det etter vår mening vesentlig å se på det helhetlige arbeidet Fargespill gjør, for å unngå at det trekkes feilaktige konklusjoner.

Hva gjør vi faktisk?
I Fargespillkompaniet er det rundt 100 aktører i aldersspennet ca. 7-25 år, fra 36 ulike land, inkludert Norge. De fleste barna og ungdommene er kommet til Norge som flyktninger eller asylsøkere. Det er disse unge, lovende aktørene som er grunnstammen i Fargespill. Ideen er at kraftfull scenisk formidling er avhengig av både sterke historier og et høyt profesjonelt nivå. I forestillingene ivaretar profesjonelle musikere, lys og lyddesignere, koreografer og scenografer rammen, og inni denne rammen står barna og ungdommene og byr på seg selv, sin kultur og historie, på sitt nivå.

Fargespill er basert på det gamle ritualet «gaveutveksling», hvor det viktigste ikke er å få, men å få lov til å gi. Mennesker i Norge med innvandrer- og flyktningebakgrunn blir svært ofte møtt med lave forventinger om hva de kan bidra med, og stort fokus på hva de trenger hjelp til. Slik defineres de som den svakere part. Men hva skjer når man snur opp ned på denne forventningen? Hva om vi spør «Hva har du?», i stedet for «Hva mangler du?». Vår erfaring er at en endring fra problemfokus til ressursfokus gir oppsiktsvekkende resultater; Når folk blir behandlet og betraktet som ressurser, så blir de ressurser. Fordi alle har noe å bidra med hvis man får sjansen.

Det vi spør etter fra aktørene er sanger og danser. Disse trenger ikke å være fra det landet de kommer fra, men sang og dans som aktørene har et forhold til fra sin oppvekst. Alt i Fargespill springer ut i fra dette ressursorienterte fokuset.

Fargespill Foto: Helge Hansen
Fargespill Foto: Helge Hansen

Hvem eier innholdet?
Disse aspektene er helt fraværende i Solomons analyse. I følge Skanding mener Solomon at «det ikke er en genuin representasjon av barnas kultur vi får oppleve i Fargespill, men heller et glansbilde av hvordan vi ønsker at norsk integrering skal se ut». Skanding innleder også sin artikkel med å skrive: «Samtidig som jeg sang med tårer i øyekroken og kastet meg ut i dans med fremmede, vokste det imidlertid frem en liten, gnurende følelse: Er det ikke noe problematisk ved hvordan det eksotiske fremstilles på scenen her? Barna som danser iført bastskjørt, kledde de seg noensinne i bastskjørt i hjemlandet?».

En slik innvending baserer seg på fundamentale misforståelser av både Fargespill-forestillingene og Fargespill-metoden. For det første er forestillingene ikke tenkt å være genuine representasjoner av enkelte barns kultur, men derimot en felles blanding av mange kulturer – et fargespill. For det andre overser innvendingen at det nettopp er aktørene selv som kommer med materialet til forestillingene, og at de i stor grad står for alt fra innstudering, kostymer og koreografi/rekonstruksjon. Ved kun å fokusere på det som skjer på scenen forsvinner det viktige faktum at Hannah, som introduserte, samt instruerte sangen og dansen, faktisk ønsket at jentene skulle danse i nettopp bastskjørt. «Det er slik mange danser fremføres i mitt hjemland, og det er en del av min kultur», sier hun. Da blir det helt feil om Fargespilledelsen – eller Solomon – skal komme med en «riktigere» eller mer «autentisk» måte å fremstille nummeret eller Hannahs «egentlige kultur» på.

Hele grunnlaget for Fargespill er nettopp at aktørenes kompetanse på egen kultur er suveren. Deres ideer, ønsker og personligheter er sentrale i utviklingen av enhver forestilling. Som når Hannah kommer med en sang og en dans fra Uganda hun gjerne vil lære fra seg, og har klare tanker om påkledning og akkompagnement. Eller når Mira og Jeran fra Sri Lanka lærer fra seg en komplisert bhangra-popsang med tilhørende dans, og vil ha at danserne har på seg oransje turban fordi det føles riktig for dem. Alt dette forsvinner hvis man bare ser på forestillingen alene. Konsekvensen blir at man ikke ser aktørenes eget perspektiv. Som mangeårig Fargespillaktør Irene Kinunda sa til Solomon under debatten på Høgskolen i Bergen: «Ved å fremstille det som du gjør, fratar du meg æren for jobben jeg gjør i Fargespill og gir den til Ole Hamre».

Norsk folkemusikk er ikke «normalen», og heller ikke bondsk og enkel
I kritikken av Fargespill henviser Skanding til at Solomon «finner det problematisk å bruke norske folketoner som et konstant, velkjent element, mens sanger og danser fra aktørene med minoritetsbakgrunn er et fremmed, eksotisk, utskiftbart element.» Skanding spør også «(…) hadde de utenlandske sangene blitt mindre interessante dersom de ble stående som de var, uten å kombineres med norske folketoner, slik det ofte gjøres i Fargespill?»

Vi ønsker nettopp ikke å vise «det fremmede» eller «det eksotiske», men å blande de musikalske og kunstneriske kulturer som finnes i Norge.

Også her baserer kritikken seg på en fundamental misforståelse av Fargespill. Vi ønsker nettopp ikke å vise «det fremmede» eller «det eksotiske», men å blande de musikalske og kunstneriske kulturer som finnes i Norge. Vår kunstneriske ambisjon går utover kun å fremstille alle kulturskattene som gjemmer seg rundt om i landet.

Vi bruker tradisjonskultur, norsk så vel som utenlandsk, fordi de alle representerer identitet og røtter. Det er jo nettopp ved å blande de forskjellige kulturene og uttrykkene at vi utforsker kraften og mulighetene som ligger i at vi er forskjellige. Og det er slik vi synliggjør hvor åpenbart det er at vi, tross vår mange forskjeller, er like.

Vi er også helt uenig i påstanden om at «den norske folkemusikken av mange oppfattes som enkel og bondsk, og kan få publikum til å oppfatte aktørenes kultur som det samme». Er det sånn? Er ikke folkemusikk en rik og vakker kulturarv med verdifulle fasetter som bør brukes, utvikles og videreformidles? Skal ikke også de norske aktørene få vise frem og være stolt av sin kulturarv? Hvis noen virkelig mener at norsk folkekultur er bondsk og enkel, ser vi bare enda større grunn til å fortsette som vi gjør. For hvorfor skal barn vokse opp i troen om at tradisjonene våre er bondske og uinteressante?

Skanding skriver videre: «Kunstnerisk tror jeg Fargespill har alt å vinne på å la barnas uttrykk tre tydeligere frem, ja, kanskje til og med utelate de norske innslagene helt og holdent. Det er når Solveigs sang og bunader flettes inn at jeg mister interessen og engasjementet for det som skjer på scenen. Barna gjør større inntrykk på meg når de formidler sin egen levende kultur enn når de «beviser» sin nyvunne norskhet ved å synge på landsmål

Hele tanken om at barna skal «formidle sin egen levende kultur», som det her ønskes, har i sin søken etter en særlig autentisk kultur en uheldig eksotifisering av barna i forestillingen. Fargespill er en feiring av forskjeller og likheter, og er en gylden mulighet til å vise frem findressen fra ens kultur. Men vi har ikke noe «bunadspoliti» som tvinger aktørene til å ha på seg bunad eller andre tradisjonsklær. Alle blir bedt om å ha på seg finklær, og i mengden av bunader finnes også dressjakker, t-skjorter, tyllskjørt og tennissokker.

At aktørene synger på hverandres språk, også norsk, er viktig for å kunne sette seg inn i hverandres kulturer. Alle aktørene synger på alle språk. Mener Skanding at norske Tuva «beviser sin nyvunne somaliskhet» når hun synger somalisk? Og hva så med tamilske Aniston når han synger russisk? Aktørene i Fargespill, norske så vel som somaliske, er ikke representanter for sine land eller kulturer. De representerer seg selv og sin historie. Den norske folkekulturen er verken normalen eller utgangspunktet. Utgangspunktet er materialet aktørene kommer med, norsk så vel som somalisk. Og ut i fra dette materialet begynner vår felles jakt på å ivareta det opprinnelige, samtidig som vi skaper noe nytt som vi ikke kunne klart hver for oss. Koblingene kan like godt være mellom en etiopisk og en thailandsk sang som med en norsk.

Fargespill Foto: Øvind Toft

Fargespill Foto: Øvind Toft

Hvilepute for regjeringen?
Endelig henviser Skanding til Solomons påstand om at «Fargespill bruker flyktningbarnas stemmer og dansende kropper til å fortelle en historie om multikulturalisme i Norge», samt at Fargespills statsstøtte fra en regjering som sender ut asylbarn er problematisk og det er fare for at forestillingene blir en hvilepute for regjeringen.

To spørsmål blir sentrale her: Må andre artister og ensembler stå til ansvar for regjeringens politikk fordi at de mottar statsstøtte? Og hvordan kan et prosjekt som søker å vise mulighetene i et mangfoldig samfunn være hvilepute for noe eller noen? Mangfold innebærer at forskjeller møtes og Fargespill handler om den positive kraften man kan ta ut av dette møtet. Vi har aldri sagt at det er enkelt – for det er det ikke. Men gjennom forestillingene viser vi en mulighet; hva som kan skje når man jobber konstruktivt sammen, i stedet for å se etter problemer eller å gjøre hverandre til ofre. Og vi har alltid vært tydelige på at det krever innsats.

På tross av vår uenighet oppfordrer vi derfor Solomon og Skanding til å fortsette sine studier av Fargespill, og vi stiller oss til disposisjon på enhver måte som kan bidra til solid forskning.

I følge Skanding hevder Solomon også at «(…) det er naivt å tro at prosjektet kan distanseres fra politiske realiteter. Først da en av Fargespills egne deltakere, trettenåringen Aves, ble tvangsreturnert til Pakistan i august 2014, tok ledelsen tydelig stilling og skrev et leserinnlegg i Bergens Tidende med tittelen ”Ja, vi elsker?”

Vi har aldri distansert oss fra politiske realiteter. Tvert imot. Vi lever med dem hver eneste dag i arbeidet med Fargespill. Men vår kompetanse ligger ikke i spørsmål knyttet til asylpolitikk. Det er det andre som kan mye bedre enn oss. Vår rolle er gjennom kunsten å vise mulighetene i det samfunnet vi faktisk lever i. Dersom Solomon hadde valgt å spørre oss om hvorfor vi ikke har skrevet noe i avisene knyttet til samfunnets behandling av asylbarn før det berørte en av våre aktører, så ville han fått til svar at det har vi faktisk prøvd på. Men nå er det nå engang slik at det er ikke vi som bestemmer hva avisene skal trykke.

Fargespill har siden starten ridd på en bølge av velvilje fra både kritikere, publikum, næringsliv og politikere fra nesten alle leirer. Fraværet av kritiske røster kan være et tegn på at vi gjør noe riktig. Samtidig er vi helt bevisst på at vi er avhengige av slike korrektiver for å definere Fargespill enda klarere, og for å utvikle prosjektet videre.

Som det fremgår er vi sterkt uenige i Solomons vurderinger og konklusjoner, men vi er interessert i dialog. Vi er allerede i tett kontakt med andre forskere som jobber med kritiske analyser av Fargespill. Alle disse forskningsprosjektene har brukt mye tid på å innhente fakta om prosjektet. De har gjennomført observasjon av arbeidsprosesser, samt intervjuet aktørene, administrasjon og kunstneriske ledere. Vi byr forskningsprosjekter velkommen, for de kan bidra til å utvikle Fargespill til å bli enda bedre. På tross av vår uenighet oppfordrer vi derfor Solomon og Skanding til å fortsette sine studier av Fargespill, og vi stiller oss til disposisjon på enhver måte som kan bidra til solid forskning. Det er tross alt det som er styrken ved Fargespill: Det er når mange stemmer blandes at vi får det mest nyanserte bilde.

Frøydis Moberg, koordinator/presse
Anna Egholm Pedersen, musikalsk konsulent
Ole Hamre, kunstnerisk leder
Sissel Saue, kunstnerisk leder
Sigurd Rotvik Tunestveit, musikalsk konsulent
Kjersti Berge, daglig leder
Elizabeth Guino-o, koreograf

Publisert:

Del: