I Spillerom 28. oktober ble brødrene Kjorstads nye album, «Pusinshi Ulla», presentert. Deres markedsføringsstrategi består av å presentere musikken sin som rå og skeiv, og ta avstand fra «det nasjonalromantiske og svulstige i folkemusikken”. Kjorstad-brødrene er rasende dyktige, og musikken de spilte i Spillerom låt interessant og kanskje også nyskapende. Men presentasjonen skurrer. Enda mer skurrer det at NRKs journalist kjøper den uten å følge opp med kritiske spørsmål.
Inntrykket er at de andre som driver med norsk folkemusikk står fast i nasjonalromantikkens stiler, framføringsidealer og ideer. Det stemmer ikke. Brødrene Kjorstad har en rekke kolleger, i form av dyktige folkemusikere med innovativ musikk og innpakninger som for lengst har brutt med nasjonalromantikken. Vi kan nevne i fleng: Valkyrien, Hekla Stålstrenga, Glima, Sudan Dudan, Gjermund Larsen og mange flere. Og de driver heller ikke med noe nytt. Røttene til de moderne samspilltradisjonene finnes blant 70-tallets folkemusikere, både i Norge og Sverige. I tillegg finnes det utøvere som insisterer på det tradisjonelle uttrykket, i solospill og i spellemannslag. Men de er verken svulstige eller nasjonalromantiske av den grunn.
Et eksempel på svulstige folkemusikere fra nasjonalromantikken må være de såkalte konsertspelemennene, for eksempel vossingen Sjur Helgeland (1858–1928), mest kjent for «Budeiene på Vikafjell”, en forførende men også teknisk avansert komposisjon med ilagt imitasjon av fuglekvitring og kurauting. Jeg er ikke sikker på om brødrene Kjorstads musikk nødvendigvis er noen kontrast til datidens konserttradisjon. De er moderne konsertspelemenn, som Helgeland & Co med teknisk dyktighet og vilje til å tolke følelser i sin musikk. Den ultimate kontrast til nasjonalromantisk svulstighet i folkemusikken må være Vømmøl Spellmannslag, der vi verken fikk glissandoer, pizzicato, posisjonsspill eller andre klassiske elementer, men autentisk råskap og møkk på hæla.
Jeg har ikke noe i mot musikken til brødrene Kjorstad, og jeg er en svoren tilhenger av å videreføre tradisjonen med skeiv tonalitet og skeive former. Men jeg har noe i mot historieløsheten i presentasjonen av denne musikken. For i 2016 er det på tide å ta et skritt videre og ikke la blinde markedsføringsstrategier stå uimotsagt. I dette tilfellet blir strategien en bjørnetjeneste til folkemusikkfeltet, ved å fyre opp under forestillingene om at norsk folkemusikk sitter fast i den nasjonalromantiske hengemyra.
Gjermund Kolltveit er dr. art. med avhandlingen Jew’s Harps in European Archaeology, en musikkarkeologisk studie av munnharpas tidlige historie i Europa. Han har undervist ved Universitetet i Oslo (musikkulturforståelse, etnomusikk, folkemusikk) og Høgskolen i Hedmark (musikkhistorie og didaktikk), og forsket på de reisendes musikk, minoritetsmusikk, fotballsupportersang og klangsteiner. Han er også redaktør for Norsk folkemusikklags tidsskrift Musikk og tradisjon
Med omsorg for lydene
I denne månedens Ballade klassisk presenterer Ola Nordal seks aktuelle utgivelser innen «lydbasert musikk», som alle viser omsorg og omtanke for lydene.
Motvindfestivalen 2025: Ein slik hippiefestival, ell?
– Fred er mogleg, og det bør eigentleg ikkje vere så mykje å be om heller, sa arrangør Haakon Stiff Aamlid under årets Motvindfestival. Middelalderskogen i Rollag blei fylt med oppbyggjeleg musikk i mørke tider.
Har komponert musikken til det største norske spillet noensinne
Med Dune: Awakening representerer komponist Knut Avenstroup Haugen en ny æra for spillmusikk laget i Norge.
«En innflytelsesrik stemme blant vår tids komponister»
Kristine Tjøgersen er den første norske komponisten som har mottatt Ernst von Siemens-stiftelsens komponistpris. «Et stort og viktig gjennombrudd», sier komponist og direktør for Festspillene i Bergen, Lars Petter Hagen.
REPORTASJE: Festivalsommer med bismak
Musikkens politiske kraft og protestens plass i kulturen har fått ny aktualitet.
Det Burde sa. Det Benjamin Staern gjorde.
"Borde ska inte styra handen, hjärtat eller hörseln," skriver den svenske komponisten Benjamin Staern. Les hans reaksjon på Cathrine Winnes' tekst om den samme "Burde", som så ofte hjemsøker den skapende.
