Førdefestivalen: Helt fantastisk, midt på treet og kjip

I festivalnasjonen Norge, hvor enhver krik og krok, tun og ombygde låve, kirke og kulturhus årlig gjøres til arena for ymse festivaler, er det viktig å stå ut i vrimmelen. 

Gjennom 29 år har Førdefestivalen utviklet en særegen og unik profil i ordenes beste forstand. Mange drar på festival for å oppleve ny musikk, og Førdefestivalen kan garantere at du hører noe du aldri har hørt om før. Festivalen er en oppdagelsesferd. En reise inn i nye verdener. Eller, som festivalen selv uttrykker det: «Verden kommer til Førde».

Tilreisende journalister og bransjefolk ble sjarmert like mye av uortodokse spillesteder, som av artistene de traff. Publikummeren som skal ha med seg alt må pakke tursko, vindjakker, niste, og så må de stålsette seg for lengre klatreturer og bussreiser. Konsertene fant sted i Gloppen, Jølster, Naustdal og Dal, på fjelltun og topper, kirker, museer og i Førde sentrum, hvor nye Larris Scene og Førdehusets scenerom ga mer tradisjonell konsertatmosfære.

Spennende, men også utfordrende
Førde er en tradisjons- og verdensmusikkfestival, og som artist selv, med en tilhørighet til dette uhåndgripelige sjangersammensuriet som er verdensmusikk, opplever jeg at festivalen bærer større vekt enn mange andre festivaler som setter world på programmet. Med både ansiennitet på festivalmarkedet og internasjonal anerkjennelse som trendsetter er Førdefestivalen med på å sette en standard – både for andre verdensmusikkfestivaler, og for de festivalene med guts nok til å tenke annerledes i line-up’en. 

Sammen med den noe mer populistiske Oslo World gir Førdefestivalen et bilde av hvordan det ser ut der ute for oss fusjonsfantaster, tradisjonsblandingsbarn og internasjonale sjangeroverskridere. 

Vissheten om hva som er interessant for en festival på denne størrelsen må nødvendigvis påvirke hvordan en aspirerende artist former sitt virke. Så hva får en artist ut av en uke på Førdefestival?

Hm… Uttrykket «hummer og kanari» slår meg først. Det er ikke lett å bli klok på hva programkomiteen har tenkt da de valgte ut årets lineup.

Jeg ser for meg at det har skjedd en (ekstensiv) shopperunde på WOMEX – verdensmusikkens egne shoppingarena, hvor nye «funn» og eklektiske sammensatte superband begynner sin signingsferd gjennom verdensmusikkarenaer verden over. Hjem til Førde kom komiteen med posene fulle av – litt av hvert.

Noen timer inn i festivaluka tok jeg meg raskt i å ha indre dialoger om hva kvalitet i musikk er, og hvordan en kan måle dette når forestillingen som foregår foran øynene og musikken som strømmer inn i ørene dine er noe du verken sett eller hørt tidligere. Man har jo en idé om hva kvalitet er. Eller kanskje mest en følelse? Det er noe med en viss orden, eller så kan det være et organisert kaos. Eller improvisert eleganse. På samme måte som en kjenner at noe funker, så lugger det liksom når en konsert er på usikker grunn. En trenger ikke være ekspert for å kjenne på at enkelte burde planlagt opplegget sitt litt grundigere, utfordret seg selv musikalsk, eller bare øvd litt mer, før de satte seg på flyet. 

Den følelsen er kjip, og burde ikke forekomme så ofte under denne typen festival. Men kjip musikk er fort glemt, så ingen blir nevnt.

Ambivalente følelser
Noe av musikken under årets festival satte også ambivalente følelser i sving. Som i prosjektet «Small Island. Big song», hvor filmskaperne og produsentene, Bao Bao Chen og Tim Cole gjennom tre år med reising og opptak, samlet tradisjonelle sanger fra 16 øysamfunn fra Taiwan via Solomonøyene og til Madagaskar.

På scenen stod artistene Alena Murang (Borneo), Ado Kaliting Pacidal (Taiwan), Sammy Andriamalalaharijaona (Madagaskar), Charles Maimarosia (Solomonøyene) og Yoyo Tuki (Påskeøya). Alle fem artister i hvert sitt hjemland, samlet for å representere egen kultur og sammen vise den veien ulike musikktradisjoner har reist fra Taiwan og ut over havet mot både øst og vest. Språkene deler fremdeles noen ord, og det var fascinerende å høre artistene fortelle om og spille tradisjonelle sanger i ny, samlet drakt. Det hele var rammet inn i en multimediaforestilling med nydelige bilder fra locations filmskaperne besøkte og med tradisjonell instrumentering spilt inn live med lokale musikanter og sangere. Kanskje hadde det gjort seg best som en dokumentar? 

Kledd i tradisjonelle drakter og lendekleder ga artistene meg en opplevelse av å se noe på utstilling. Det smakte litt emment i munnen av og til. Og så var forestillingen litt løs i sømmene, og de involverte hadde tydeligvis ikke rukket øve nok, men det var fryktelig sjarmerende. «Dette er vår premiere», sa de like etterpå, og alt var umiddelbart tilgitt. Flere uker etter går jeg fremdeles jevnlig inn på YouTube for å se vannmusikken spilt inn med The Leweton Cultural Group fra Vanuatu. 

Slått i bakken
Det føltes som om jeg overvar noe spesielt under Danyel Waros konsert. Den reunion-fødte poeten og musikeren spiller Maloyamusikk. Ekspressiv vokal sunget i en slags call & response, med vekslinger fra predikerende, lidenskapelig stemmebruk til plutselige medrivende, rytmiske partier. Innfløkte rytmiske mønstre og gjenkjennelige harmonier fra hjemlig (nigeriansk) tradisjonsmusikk gikk rett inn i hjertet. Hvor egnet det var som klubbkveldskonsert vet jeg ikke.

Hun som slo meg helt i bakken var Aynur. Den tyrkisk-kurdiske sangeren oste selvsikkerhet og uanstrengt scenetekke, og sang oss inn i historier om tragiske og triumferende kvinneskjebner med en stemme så vakker og kontrollert at den fremdeles klinger i ettertanker.

Det samme rommet som noen kvelder før var vertskap for døll og intetsigende salsa, nærmest sitret den drøye timen hun holdt på.

Det sære er det morsomme
Temaet for årets festival var dans, men så var det ikke derfor jeg var der, så jeg var vanskelig å be. Da jeg endelig lot meg rive med var det Katalansk rumba som skulle til. Kanskje ikke den mest spennende musikken jeg har opplevd, men fy, så gøy. Noen velregisserte flamenco-tramp fra lillebroren til frontmannen i Muchacho & Los Sobrinos, og jeg var solgt. 

Én uke på festival i Førde var utmattende og jeg reiste derifra med en overflod av inntrykk, inspirasjon og, ikke minst, motivasjon. Band som italienske Canzoniere Grecanico Salentino minnet meg på at det sære er det morsomste. Aynur og Marja Mortensson minnet meg på at det personlige er det viktigste, 9 grader nord minnet om at leken er det som gjør det hele verdt det, og danseforestillingen «4 women» minnet meg på at det perfekt koreograferte også er det kjedeligste.

Rom for forbedring
Festivalgeneral Hilde Bjørkum overlater nå festivalen i nye hender, og jeg er spent på hvordan ny sjefsgeneral Per Idar Almås angriper oppgaven. Det er mye som funker, men det er rom for justeringer. Kanskje bør de som introduserer hver artist gjør det med mer bakgrunnskunnskap? Kanskje kan musikktradisjoner i større grad settes i kontekst? Kanskje kan finnes det rom for å skape en tydeligere helhet?

Alt i alt var opplevelsen av årets festival samtidig helt fantastisk, midt på treet og kjip. Flere av ingrediensene smakte godt hver for seg, men ble hummer og kanari til sammen.

På 1920-tallet begynte enkelte nordmenn å få mer penger mellom hendene og de ville vise omverdenen at de hadde mye å rutte med ved å gå på Grand eller Theaterkafeen og kjøpte det dyreste på menyen. De bestilte hummer, en kjent delikatesse. Og så bestilte de søtvin fra Kanariøyene. To elementer som smakte godt hver for seg, men som på ingen måte passet sammen. 

Førdefestivalen lider under det samme dilemmaet som resten av sjangeren vår: vi er ikke én sjanger, så hvordan setter man sammen en fungerende meny? 

Men så trenger vi at verden skal fortsette å komme hitover, like mye som vi også må reise ut i den med vår musikk og våre ideer. Derfor må Førdefestivalen fortsette å servere hummer og kanari, gjerne med spesialmeny for yngre musikkelskere, for det er dumt hvis festivalen skal dø ut med publikummet sitt. Det var et dedikert og sjenerøst publikum som befolket festivalen, men de fleste var godt voksne. 

Kanskje er det min viktige oppfordring til Bjørkums arvtaker? Fortsett å lage en godt og blandet festivalen, men ikke glem kidsa når du shopper til neste års meny.