Kvinners manglende deltagelse i norsk populærmusikk

Kvinners mulighet til deltagelse i rocken er, og har alltid vært begrenset, sammenlignet med menns muligheter. Slik har det vært helt siden rocken oppstod, men at det fremdeles er slik, kan kanskje komme som en overraskelse på mange, all den tid vi i Norge anno 2018 ønsker å fremstå som et veldig likestilt land.

Les også: TORA: «Se her da. Det er faktisk mulig.»

Denne artikkelen er ikke skrevet for å latterliggjøre eller rakke ned på de som har vært med, og fremdeles er med på, å bidra til at kvinner fremdeles har begrensede muligheter for deltagelse innen populærmusikk som utøvere og produsenter av musikk.

Den er skrevet for å synliggjøre og bevisstgjøre de prosesser og mekanismer som alltid har stått i veien for kvinners utfoldelse innen dette feltet, og som fremdeles begrenser de mulighetene kvinner har til deltagelse innen populærmusikkfeltet her til lands.

Bakgrunnen for artikkelen er at jeg våren 2018 tok emnet Populærmusikk som en del av masterstudiet mitt ved NORD universitet i Levanger.

En av bøkene på pensumlista er The popular music studies reader, der Mavis Bayton har skrevet en artikkel som heter Women making music. Bayton leverte sin doktorgradsavhandling ved Universitetet i Warwick i 1989. Den har tittelen How women become rock musicians.

I denne avhandlingen og i senere artikler beskriver hun hvordan kvinnelig deltagelse innen rockemusikkfeltet begrenses på mange ulike måter.

Dette baserer hun på følgende funn i sin forskning:
1. Kjønnsgapet mellom menns og kvinners inntekter har vært ganske konstant siden 1971, da kvinner for alvor begynte å komme inn i arbeidslivet. Man vet at jenter i større grad enn gutter avhengige av lommepenger for å kjøpe det de trenger av klær, sminke, transport (bus/tog/trikk etc.) og inngangsbilletter på konserter/ diskoteker etc. Da blir det lite igjen til å kjøpe seg gitarstrenger og svært sjeldent en gitar for.

2. Både jenter og gutter dras til ungdomsklubber der det finnes bandutstyr til utlån. Her tar guttene dessverre seg mest til rette. Jenter kan også bli frarådet å spille typiske bandinstrumenter fordi det blir sett på som en gutteting.

Denne stereotypien kan også gjøre at jenter blir nektet (eller latterliggjort for) å spille slike instrumenter; også av foreldre og jevnaldrende gutter.

3. Færre kvinner enn menn eier sin egen bil. Derfor er de ofte avhengig av at noen transporterer dem rundt. I og med at foreldre ikke nødvendigvis støtter opp om det at jentene deres spiller i band, er sannsynligheten for at de skal transportere dem lavere enn om de hadde drevet med f.eks. dansing eller svømming.

Jenter som driver med rockemusikk må ofte stole på at kjærestene deres både bringer dem hit og dit og kanskje også låner dem utstyr til spilling. Det gir mennene ganske mye makt i forholdet.

4. Mangel på privatliv er noe som berører flere jenter enn gutter. Her spiller holdningene til foreldrene inn, da det vil være slik at de som har foreldre som ikke liker at jenter driver med rockemusikk mest sannsynlig ikke vil tillate at det legges til rette for at det kan øves hjemme ved å gi jentene plass til det.

5. Det såkalte «offentlige rom» er også dominert av menn. På samme måte som at lekeplasser ofte domineres av aktive gutter, og tvinger jentene til å drive med sine aktiviteter i ytterkanten, er det også slik at gutter tar mest oppmerksomhet i klasserommet.

Undersøkelser viser at en del lærere fremdeles mener at jenter er underlegne gutter når det kommer til utøvelse av musikk; noe som i sin tur vil føre til at jenter velger «enkle» instrumenter i utøvelsen av musikk. Jenter kan også føle seg mindre komfortable med å spille «maskuline instrumenter» fordi de (tror de) vil bli ansett som mindre feminine og derfor også mindre attraktive.

6. Musikkforretninger er også en mannsdominert verden, siden de aller fleste ansatte er menn, og de aller fleste kundene i butikken er menn. Det å skulle gå inn og prøve ut instrumenter og utstyr som kvinne blir da en smule skremmende.

Bayton har intervjuet en del kvinner i rockemusikken, og har overraskende mange ganger fått høre at hvis en kvinne kommer inn i en musikkforretning sammen med en mann, så er det mannen ekspeditørene først og fremst henvender seg til.

7. I og med at hjemmet tilhører den kvinnelige sfære mer enn menn, vil det ofte være slik at jenter modellerer seg mer etter sine mødre, og er mer hjemme. Det er mer normalt at gutter henger mye utenfor hjemmet sammen med andre gutter. Det betyr at det er mer sannsynlig at menn drar på konserter enn jenter. Et annet aspekt er trusselen om vold og voldtekt som ofte henger over kvinner. Et stort antall kvinner føler seg utrygge hvis de drar ut på kveldstid, og dette setter også begrensninger for deres fritidsaktiviteter.

Bayton argumenterer derfor for at kombinasjonen mellom menns dominans over det offentlige rom, og kvinners seksuelle moral gjør at kvinner ofte ekskluderes fra å delta i rockens verden, fordi konserter ofte spilles på puber og steder som er dominert av menn og menns drikkekultur. De spillestedene konserter holdes på vil ofte bli betraktet som uegnet for jenter/ unge kvinner av deres foreldre, spesielt foreldre fra middelklassen, som ofte betrakter rockemiljøet som «befolket av menn» og fullt av «sex, narkotika og sene kvelder».

8. Mange kvinner blir frarådet å spille i band av sine kjærester eller ektemenn.Dette fordi mange menn ikke liker at kvinner blir fremhevet på bekostning av dem selv. De liker ikke å være en del av «I´m with the band» -syndromet; noe som tradisjonelt er kvinners rolle i rockens verden. Det er i tillegg slik at mange kvinner som spiller i band og drar på turneer opplever at folk spør hvordan mannen deres takler det. Hvor mange menn blir stilt slike spørsmål?

9. Mannlige musikeres eksklusjon av kvinner er også et moment. For å utvikle en maskulin identitet, trenger en gutt å distansere seg fra det feminine. Han må rakke ned på jenter for å kunne dominere dem. En kvinnelig rockemusiker kan oppleve at ingen menn vil spille i band med henne. Det er en av grunnene til at mange rockeband består av bare kvinner. Menn kan synes at det er nedverdigende å spille i band med kvinnelige musikere.

Oppsummert kan en si at det er en del ting som gjør at jenter både begrenser seg selv og begrenses av andre i utøvelsen av rytmisk musikk.

En av de som har forsket mye på kvinners deltagelse i populærmusikkfeltet her til lands, er Anne Lorentzen som var ansatt ved Universitetet i Oslo. (Se artikkel.)

Hun viser til at jenter kan være mer tilbakeholdne med å ta opp plass eller å lage lyd/støy, samt kjøpe teknologi og erverve seg teknologisk kompetanse. De har også en tendens til å ha lavere tillit til egne ferdigheter; både musikalsk og teknologisk.

I tillegg tenderer omverdenen til å ha lavere musikalske forventninger til jenter enn til gutter; noe som gjør seg gjeldende når folk blir overrasket over kvinner som er dyktige til å spille tradisjonelle rockeinstrumenter som f.eks. gitar, bass og slagverk. Rock blir også gjennom skrivemåter i rockekritikken betraktet som en maskulin praksis.

«Dette gjør den kanskje først og fremst gjennom å nærmest konsekvent betegne band med kvinnelige rockeutøvere som jenteband og musikere som kvinnelige musikere, uten å foreta den samme språklige distinksjonen i forhold til mannlige musikere og band. Slik skyves kvinnelige musikeres kjønn frem i forgrunnen og blir gjort til avvik i rocken, mens mannlige musikere får danne normen gjennom å konsekvent bli omtalt i tilsynelatende kjønnsnøytrale termer som musiker, band og rock.»
(Lorentzen, Anne: Om kjønn i rock og pop, 2002)

Når jenter spiller bandinstrumenter sammen er de et «jenteband», mens et boyband består utelukkende av gutter/ unge menn som synger flerstemt? Og hva er egentlig jenterock?

Hvorfor må det presiseres at en gitarist er «kvinnelig»?

Når man snakker om instrumentalister, er det gjerne slik at den beste gitaristen av en eller annen type er en mann, men hvis en kvinne er en dyktig gitarist, så presiseres det at hun er «kvinnelig»? Den samme distinksjonen gjøres ikke hvis det er snakk om menn og kvinner som spiller klassiske instrumenter som f.eks. piano.

Den rockeideologien vi omgir oss med i dag har klare maskuline trekk. Dette bidrar til å skape stereotypier, og legger derfor til rette for en kjønnsdeling av populærmusikkfeltet. Kvinnelige musikere gjøres til noe spesielt:

«Kvinnelige rockemusikere glemmes ofte når historien skal skrives. Man får derfor ikke inntrykk av at det finnes noen langvarig tradisjon for kvinnelige instrumentalister i rock; noe som underbygges av pressens hang til å gjøre kvinnelige musikere til noe sensasjonelt.» (Lorentzen, Anne: Om kjønn i rock og pop, 2002)

Forskning på området:
Internasjonal forskning gjort på området sier mye om at det er vanskeligere for jenter og kvinner å komme seg opp og fram som artister med mindre de synger og spiller akustisk gitar eller piano.

Norsk forskning på området bekrefter dette langt på vei. Singer-songwriter-tradisjonen har alltid stått mye sterkere blant kvinner enn menn; noe statistikk av instrumentfordeling fra GramArt også forteller noe om.

Statistikk fra 2002 og 2018 (Se også tolkning av tall i faktaboks) viser at prosentandelen av kvinnelige gitarister har økt på disse årene, men at andelen slagverkere og bassister har gått ned. Tellinger viser også at kvinnelige artister ikke blir booket inn som headlinere til festivaler i like stor grad som menn.

Anne Lorentzen (1963-2013) har gjennom sin forskning beskrevet ulike strategier kvinner bruker for å oppnå innpass og aksept i den mannsdominerte rockekulturen.

Hun har funnet at kvinnelige utøvere som tilegner seg de etablerte tradisjonene og «kodene» innen rock har størst mulighet for å få aksept og anerkjennelse for sine ferdigheter, men det medfører at de må beherske instrumentet og stilarten like god, eller enda bedre enn menn.

«Som likhetsstrategi handler dette om å slå gutta på hjemmebane, nettopp for å vise at det ikke er noen forskjell mellom kjønnene med hensyn til evner og talent … den bryter med kjønnsordenen og virker derfor mer imponerende, ettersom fordommer overfor kvinnelige rockemusikere tilfører prestasjonen en sterk overraskelsesfaktor. Mange har vanskelig for å tro at kvinnelige utøvere kan beherske et rockeinstrument, langt mindre briljere, til tross for at det klassiske musikkfeltet kan vise til en lang rekke kvinnelige virtuoser.» (Lorentzen, Anne: Om kjønn i rock og pop, 2002)

Refleksjoner fra en musikkpedagog:
Som musikkpedagog tenker jeg at her har man en jobb å gjøre i musikk-Norge. Det må starte allerede i grunnskolen når man formidler kunnskap om kjente artister og fordeler instrumenter til samspill i timene.

De som jobber i kulturskole og på musikklinjer har også et ansvar. Man må fronte positive rollemodeller av begge kjønn når man underviser.

Både gutter og jenter må få høre gode eksempler på instrumentalister av begge kjønn når de skal lære inn nye sanger. De trenger også å få gode forslag til musikk de bør høre på for å få inspirasjon.

Når en kvinnelig utøver nevner utelukkende mannlige gitarister som forbilder for sitt gitaristspill, handler det ikke bare om hennes preferanser som gitarist, men også langt på vei hva som formidles av lærere, og hva man kan finne hos nettsteder som legger ut videoer av riff og spillemåter osv.

Hvis vi ønsker oss en endring i dette feltet, så må alle som jobber innenfor det ønske det og jobbe for det.

Jeg tenker også at man bør jobbe for å styrke gutters vilkår innen tradisjonelle «jenteaktiviteter» som f.eks. dans.

Da må man også her vise til gode mannlige forbilder for å utvikle gutter og unge menns selvtillit i sin utøvelse av dans som en helt naturlig maskulin aktivitet.

Booking til festivaler er også en del av dette bildet. Det er viktig for unge musikere å ha positive rollemodeller av begge kjønn å identifisere seg med. Hvis det stort sett bare er menns navn på plakaten, virker dette demotiverende og mot sin hensikt.

Jeg tror derfor mange som arrangerer festivaler i Norge har en del å lære av bluesmiljøet i dette landet. Både når det kommer til sammensetning av styrer og måten det bookes på.

Jeg tror også at det virker demotiverende for kvinner å skulle delta som publikummere på festivaler, hvis majoriteten av artister er menn.

Vi trenger flotte kvinner på scenen, enten de synger eller behersker ett eller flere instrumenter.

Det kan umulig være annet enn en berikelse for begge kjønn å kunne delta i samspill med hverandre?