Balansekunst i praksis

Det er fredag formiddag i Kristiansand. I salen på Kick sitter musikere, managere, promotører og andre med tilknytning til musikkbransjen i Norden, England og USA. Det er deltakere og innledere om hverandre, uten noe egentlig podium.

Tittelen på programpunktet er Did Anyone Ask The Manager? og emnet er selvsagt managerens rolle i den moderne musikkbransjen. Fire mennesker er invitert til å diskutere med hverandre, og inkludere publikum.

Et par timer og flere enkeltinnledere senere er det igjen fire mennesker i front for å diskutere. Denne gangen handler det om The Birth of Curation; altså kurateringens rolle i den stadig større mengden musikk som distribueres ut i verden.

Krever deltakelse
Spørsmålene fra salen kommer underveis i samtalene. Det er snakk om faktiske samtaler der det rett nok er en visuell autoritet i front, men strukturen er relativt flat. Det er ikke foredrag men en utveksling av kunnskap der målet virker å ville gjøre alle litt klokere. Rett nok kommer det flere spørsmål fra salen til de fire på krakkene foran enn omvendt, og flere svar sendes motsatt vei. Det er likevel dialogen som står frem som det sentrale, mellom likeverdige parter.

Sørveiv stiller krav til sine innledere om at de må være tilstede også utenfor deres egne gitte taletid. Det er en forventning om at de gir mer enn en forelesning, at de tar aktivt del i diskusjonene underveis. Muligens gir dette færre spissformuleringer, samtidig skaper formen et rom for refleksjon og ikke minst; mangfoldig meningsutveksling som mer tradisjonelle konferanseformater ofte ikke har, all kunnskapsoverlevering til tross.

Om det er denne demokratiske formen som gjør det lettere for arrangørene å fremme mangfold – også uten å gjøre et nummer av det – vites ikke. Men jeg vil anse det som sannsynlig.

Av de åtte menneskene nevnt ovenfor var det én mann og syv(!) kvinner. I løpet av konferansedagen strakk også aldersspennet seg fra knapt 20 til langt opp i 70-årene. Og det var flere etnisiteter representert, om enn flere blant de inviterte enn i salen som helhet. Kjønnsbalansen er derimot relativt jevn. Det er selvsagt også flere menn som har tilegnet taletid i front enn nevnte åtte, men den ellers så velkjente konstellasjonen all male, all white inntreffer ikke.

Virker verktøyene?
Torsdag; dagen før, på noe mindre Aladdin i Kristiansand holdes Balansekunstkonferansen – et levende ordskifte om musikk, kjønn og kulturpolitikk! Tilstede er musikere, og musikkbransje i utvidet kommunal og fylkeskommunal forstand. Temaet for dagen er Hvilke verktøy har vi for å bedre balansen blant ungdom?

Formatet er innledere og gruppearbeid, med noe rom for spørsmål etter presentasjoner. I publikum er det knapt en mann utover dem som er invitert til å snakke. Flertallet av de fremmøtte og på talelisten er kvinner.

Konferansen åpnet med en kalddusj av en påstand fra Thomas Walle i Musea i Sogn og Fjordane og Reform –ressurssenter for menn om at de verktøyene som gjerne trekkes frem som nyttige for økt balanse; som mentorordninger og kvoteringer, kanskje ikke helt virker.

Forklaringen, mente han, er at disse gjerne forventer at det er kvinner som skal gjøre endringene selv. Han eksemplifiserte med å vise til en telling han hadde gjort av alle bilder som kom opp når han gjorde et søk på glasstaket, som er en av de kjente forklaringsmodellene for kjønnsubalanse:

Ikke et eneste bilde viste menn som knuste glasstak ovenfra.

Ut fra dette leste han en forventning til at kvinner skal knuse glasstaket individuelt nedenfra; en jobb som er ganske vanskelig sett opp mot det strukturelle systemet som holder glasstaket på plass. Walle stilte derfor spørsmål ved om det kan være nok at kvinner snakker med kvinner om egne erfaringer – han mante til at menn involveres, og bevisstgjøres sin egen posisjon.

Handling, ikke prat
Konferansen lot imidlertid påstandene prelle av. Det ble ingen diskusjon, ingen refleksjon eller motstand mot tilstandsbeskrivelsen. Man gikk bare videre til de neste punktene på programmet inntil nest siste post, en oppsummering av verktøyene som var foreslått.

Øverst på listen sto det: Gå foran med handling. Ikke prat.

Ironisk nok viste konferanseprogrammet på Sørveiv nettopp dette forbilledlig mye bedre i praksis, enn konferansen som skulle fremme kjønnsbalanse og mangfold.

Nå skal det sies at Balansekunstkonferansen ble avholdt i samarbeid med bransjefestivalen, og det ikke er utenkelig at dette har påvirket programmeringen på Sørveiv. Samtidig var ikke Sørveiv noen mangfoldssinke i 2016 heller, mens samtaler om kjønn dessverre altfor ofte har en tendens til å presenteres i en form eller format som nettopp det Walle beskriver.

Les også: Gode argumenter for kjønnsbalanse

Som oftest har samtaler om kjønnsrepresentasjon den høyeste kvinneandelen på bransjefestivaler generelt, og i kjønnsbalansearbeidet spesielt. Det er ikke nytt, og empirien viser foreløpig ikke de store endringene. Undersøkelser presentert fra Kulturskolene viste snarere en mulig større segregering i valg av instrumenter enn det burde være, i hvert fall etter at kjønn har vært et gjentakende tema over mange år.

Og selv om det kom frem flere gode forslag til verktøy som mange kan ta med seg inn i barne- og ungdomsarbeidet, lurer jeg likevel på om ikke det som vil stå igjen som viktigst for mangfold fra første uken i november i Kristiansand kom under Sørveivs egne panel.

Så vil det selvsagt være dem som vil peke på at bare kvinner i panelet heller ikke er balansert. Men i den større sammenhengen er det mye å gå på.