En samtale med Tora Dahle Aagård om å være kvinnelig instrumentalist i en mannstung sjanger.

Tora Dahle Aagård Foto: Fanny Fahsing

I 2014 stod Tora Dahle Aagård på scenen i Verdal der hun hadde stor suksess i en stor rolle som søsteren til hovedpersonen i oppsetningen «Vinsjan på kaia»; en musikal basert på DDE sine sanger.

Nå, tre år senere, nyter hun stor suksess med bandet sitt TORA. Jeg treffer henne på Scandic Rock City i Namsos noen timer før hun skal på scenen under Rockgallaen på Woodlandfestivalen, der hun skal fremføre «All Along the watchtower» av Jimi Hendrix.(Skrevet av Bob Dylan red.anm)

Hun er en av svært få kvinnelige artister på scenen denne kvelden.

Les også: Kvinners manglende deltagelse i norsk populærmusikk

Det er nemlig ikke gitt at ei jente fra Flatanger, ei bygd ut mot havet nordvest i Trøndelag penser seg inn på en karriere med elgitar som instrument i 14-årsalderen. Hun har en far som er utdannet innen musikk, samt tre eldre søsken som driver med musikk eller teater.

Tora er veldig glad for at søsknene har tråkket stien før henne, og på denne måten har bidratt til å bane vei for hennes musikkarriere.

– Det har vært mye lettere for meg. Selvfølgelig. I alle fall det Julie (storesøsteren journ.anm) gjorde, for da ble etternavnet vårt litt «satt». Jeg fikk mye gratis fordi folk antok at jeg var like flink som henne. Da vi gjorde «Kongen av Luftslott» i Namsos kulturhus høsten 2012 var jeg ikke på audition. Regissør Arnulf Haga hadde sett i avisa at jeg spilte gitar.

– «Da skal du ha den rollen», sa han. Jeg hadde ikke spilt teater siden jeg var 8, og da var jeg 18.

Tora var også et fotballtalent. Hun ble tidlig tatt ut på sonesamlinger og spilte fotball sammen med jenter på sin alder i Namsos, der sportsmiljøet var større og bedre. Etter hvert ble fotballen noe som føltes for en jobb, og ingen lek. Da sluttet hun og tok opp gitaren i stedet.

– Gitaren bare lå der, og ta tenkte jeg «Ok. Da blir jeg god på det da».

I 2011, da Tora gikk andre året på musikklinja dannet hun bandet Bad Influence sammen med barndomskompisene Vetle og Isak. De gikk videre til landsmønstringen i UKM, og ble i tillegg Nordtrønderske mestere i Rock. Tora beskriver det som en svært hektisk tid med mye spilling i tillegg til skolegang frem til våren 2013, da hun var ferdig med videregående. Hun bestemte seg veldig raskt for å flytte til Trondheim.

– Jeg skulle bare flytte til Trondheim og jobbe i studio sammen med Andreas (broren hennes journ.anm). Det var den eneste planen jeg hadde. Det funket kjempedårlig, for det var den sommeren jeg kom ut av skapet.

– Jeg skulle også flytte sammen med kjæresten min, som var en gutt, og vi hadde skrevet under kontrakt på leilighet. Og så gikk jo det til helvete, og da ble livet bare sånn «pftt», skjønner du? Alle planene ble endret bare sånn.

Tora slår ut med hendene og simulerer en eksplosjon i lufta.

– Jeg hadde masse ubesvarte spørsmål inni meg. Hvordan er jeg da? Hvordan finner man seg jentekjæreste? Hvor går jeg hen? Det halvåret var veldig kaotisk. I januar 2014 ringte Arnulf Haga igjen og sa at han hadde et prosjekt til meg. Det var en ny musikal. Denne gangen med musikk av DDE. Takk Gud for at jeg sa ja.

– Begge musikalene åpnet mange dører for meg. Jeg kom i avisene. Uten det hadde jeg vært mye lenger bak nå. Jeg skylder nok Arnulf mye, ja.

Tora Dahle Aagård Foto: Fanny Fahsing

Mens Tora var i Trondheim, jobbet hun blant annet som kulturskolelærer i Malvik. Hun jobbet også sammen med broren i studio, der de skrev låter sammen. Om samarbeidet med Andreas nå, forteller hun at hun selv skriver tekstene og mye av melodiene. Han er mest med på arrangeringa av låtene; noe hun sier er naturlig, i og med at han driver eget lydstudio.

– Det blir jo for tett noen ganger. Vi må være venner, og respekten må være der. Begge veiene. Det var kanskje litt sånn i begynnelsen, at han var «storebror», men det trengte jeg, for jeg visste jo ikke hva jeg holdt på med. Han gjorde veldig mye for meg, og så har jeg begynt å henge meg på litt mer nå.

Bad Influence ble månedsvinnere i låtkonkurransen Bandwagon i 2016, og fikk spille på Steinkjerfestivalen i 2017. Da hadde de allerede skiftet navn til TORA. Navneskiftet bød på en del kvaler for Tora, siden de alltid har eksistert som band sammen. Sjefen for plateselskapet ønsket at de skiftet navn, fordi han mente at bandnavnet ikke sa noe om hvem bandet var. Han mente at man måtte kunne markedsføre det som noe norsk hvis man skulle få bandet ut i Europa.

– Jeg tenkte på det i lang tid. Det å nevne det til bandet var vanskelig, og de var veldig skeptiske til å begynne med. De spurte meg: «skal du gå solo nu?»

– Du kommer jo ikke fra en storby med et typisk rockemiljø rundt deg, men en liten plass ute ved havet nord i Trøndelag. Har det betydd noe for at du har kommet deg opp og fram?

– Der er det jo mye jantelov! Hvis jeg var i avisa, så var det få rundt meg som var positive. Så jeg snakket aldri om meg selv. Det sluttet jeg med på ungdomsskolen. Så kom jo fotballen, og da ble det også feil. Jeg fikk jo venner i Namsos, og da mistet jeg vennene mine hjemme.

– Jeg ble ikke mobbet. Bare utstøtt. Så jeg ville bort. Så da kom jeg til Namsos og da fikk jeg puste! Men så ble Namsos for lite, og så ble Trondheim for lite, men nå i Oslo puster jeg igjen. Så jeg tror det er denne «videre, videre, videre-greia.» At det har Flatanger bidratt til. Det at jeg hele tiden vil videre til noe større.

Etter en kopp kaffe kommer vi litt dypere inn på hva det er som rører seg musikalsk i Tora Dahle Aagård. Jeg lurer på hva slags musikk hun har hørt på, og hva slags artister som har inspirert henne til å drive med musikk og spille gitar opp gjennom årene.

– Jeg begynte å spille gitar før jeg begynte å høre på gitarister, men jeg måtte høre på andre gitarister for å utvikle meg, hvis du skjønner. Det var derfor ikke «noen» som gjorde at jeg begynte å spille slik sett, nei. Det var mer et ønske om å få det til.

– Jeg tror, at siden gitar regnes som et maskulint instrument, så tenker jeg at «ja, jeg er jo homofil». Ikke at jeg er mer maskulin enn andre, men jeg er ikke ukomfortabel med å være det. Og med maskulin mener jeg klesstil, det at jeg ikke bryr meg om sminke, at jeg hater rosa.

Hun handlet klær på gutteavdelingen med moren fra hun var fem år. Men om det har noe med legning å gjøre mener hun er vanskelig å si. Hun kan jo kun snakke for seg selv.

– Jeg tenkte aldri over at jeg var jente og skulle spille gitar. Selvfølgelig skulle jeg det! Det var sånn det var. Jeg var nok typen til det da. Og så har jeg jo spilt fotball. Det er jo også veldig «guttete». Jeg ville skille meg ut. Ville vises.

Vi kommer etter hvert inn på det som dreier seg om hvordan det er å være kvinnelig instrumentalist i et temmelig mannsdominert sjanger i Norge i dag. Jeg lurer på om hun møter på noen utfordringer med tanke på det å være kvinne.

– Ja, både og. Jeg er jo i en særstilling. For det første, fordi jeg allerede er etablert som musiker, og for det andre så er det ingen gutter som prøver seg på meg.

– Du er såpass åpen om legningen din at menn vet at du ikke er interessert?

– Ja, og folk kjenner Nora (kjæresten journ.anm), og det sprer seg jo. Og vi har jo Facebook. Så det er ikke noe problem å vite dette. Og i starten da jeg begynte, så gikk jeg jo i caps og «saggebukse» så jeg appellerte vel heller ikke særlig til menn, så jeg har aldri følt meg utrygg blant mannfolk, for jeg har aldri tenkt på dem som et alternativ.

– Jeg har jo aldri gitt dem noe. Skjønner du hva jeg mener?

– Du mener ting som fører til at du får eventuell uønsket oppmerksomhet fra dem?

– Ja, sant? Og som kvinne trenger man ikke å gi noe som helst, men menn bare antar, men vi er jo mennesker alle sammen? Vi kjenner jo på vibbene. Det stopper jo bare, og det er veldig interessant.

– Jeg har i tillegg mye selvtillit på musikken. Jeg går inn i et rom, er alltid forberedt, jeg sier alltid hvordan jeg vil ha det, så jeg gir ikke noen en mulighet til å overkjøre meg. Ingen får komme til meg og kalle meg «lille venn» eller «frøken».

– Jeg fikk den mye i starten, og ble så forbanna inni meg, men da sier man jo ikke fra. Men det har jeg ikke opplevd etter at jeg bestemte meg for å vite hva jeg driver med.

– Du har jo fått en sponsoravtale med Chapman Guitars. Er du bare den første kvinnen, eller er du også den første norske gitaristen?

– Det var ikke Chapman som promoterte at jeg var den første kvinnelige gitaristen, men det ble nevnt på telefon da jeg snakket med dem. Det var det jeg som sa til avisa, fordi jeg mener at det er en seier for oss.

– Jeg vil gjerne representere det på den måten at «Se her da. Det er faktisk mulig.» Så jeg nevnte det veldig bevisst. Jeg merket det på responsen også. Jeg fikk masse meldinger. Fra andre damer. Om at de blir så stolte på mine vegne! Og det hadde jeg kommet til å gjøre hvis det var noen andre som hadde fått til noe sånt også. «Go for it»! Vi har ryggen din», liksom.

Tora ler litt mens hun forteller om at hun har vært i situasjoner blant mannlige musikere der de regelrett ar gjort narr av at hun er kvinne, og antyder at hun er mer følsom enn teknisk anlagt.

Hun har også vært utsatt for at menn hun spiller sammen med har lagt seg opp i måten hun spiller på. Slik var det aldri da hun spilte sammen med guttene i TORA på videregående.

– Sånne ting skjer faktisk ofte, selv i dag, men da er det viktig å ta det med de det gjelder. Det var faktisk aldri et tema at jeg var jente i Bad Influence, men det handler sikkert nok litt om hvem du er også da. Husk at dette er fantastiske gutter jeg har med meg.

Vi kommer inn på dette med respons fra andre etablerte musikere. Jeg lurer på om hun får en annen type respons i møte med dem siden hun er kvinnelig gitarist.

– Nei. Ikke så mye blant min egen generasjon nå. Men i starten fikk jeg det. Og vet du hvorfor? For jeg var egentlig ikke så jævlig bra. Jeg fikk veldig mye oppmerksomhet med tanke på hvor bra jeg faktisk var. Jeg hørte selv at «dette er ikke spesielt bra» sammenlignet med mange andre gutter og jenter på min egen alder.

– Men nå hører jeg det. At det begynner å bli bra. Og da er det ikke så mye fordi du er dame lenger. Det var altså sånn før, men det er ikke det lenger nå. Den har jeg også villet kvitte meg med, og den eneste måten å gjøre det på er å arbeide. Utrolig nok, så tror jeg det kan være så enkelt som det. Å bare dyrke det! Bli en «raring» og sitte og øve. Å ikke ha noen fritid, liksom. Bare låse deg inn på rommet og bli der.

Tora mener at det å være kvinnelig instrumentalist ikke nødvendigvis er en ulempe i det miljøet hun er en del av. Tvert i mot kan det være en fordel, fordi man skiller seg ut. Dette er noe Tora føler på.

– Det er egentlig en ting jeg har lyst til å svare nei på, men jeg kan jo ikke lyve heller da? Det har hjulpet meg så «gæli» mye. Tenk bare det jeg skal gjøre i dag. At jeg skal gjøre «All along the Watchtower» som mange har gjort 100 ganger før, så er det noe helt annerledes med en gang det er meg som skal gjøre den, fordi jeg er dame.

– Den vil høres annerledes ut, fordi det er en kvinnelig stemme. Jeg spiller jo gitar som andre folk, men opplevelsen til publikum vil være veldig annerledes. Jeg kan jo ikke gjøre noe med det. Det er jo bare sånn. Så slik sett får jeg jo mye gratis da. Folk antar jo at du er dårlig, fordi du er kvinne.

– Folk har ikke forventninger om at kvinner skal være like gode til å spille som menn?

– Nei, de har ikke det. Det tror jeg ikke at jeg har selv heller. Har du? Hvis du ser en kvinnelig trommis? For det er sjelden, sant? Eller … hvis jeg ser en kvinnelig trommis så tenker jeg at «Jeg håper du er dødsbra nå. Kick ass».

– Jeg tror egentlig ikke at jeg tenker det, men at jeg mener nok heller at jeg forstår det. At jeg forstår at folk tenker det. På grunn av historien. Vi har jo ikke brukt å holde på med dette.

Vi snakker videre om det å være et forbilde for andre. Tora, som nå er student på populærmusikkstudiet på Høyskolen Kristiania, er åpen for at hvis hun lykkes med sin karriere, så vil det åpne opp for at andre kvinnelige musikere, og kanskje ikke bare fra denne regionen, blir inspirert og tør å ta opp instrumentene og spille i band.

– Jeg håper det. Det hadde vært veldig artig. Det viktigste for meg er at jentene følger med. Fordi vi trenger dem. Dæven ta. Det er alfa og omega.

– Guttene har en naturlig selvtillit og pågangsmot som bare «er der». Og det tror jeg bare er sånn. At vi er mer forsiktige. At vi tenker konsekvenser og føler egentlig på jævlig mye, og det er så bra. Det er jo sinnssykt bra! Det gjør jo de også, men de har den mer «det ordner seg» eller «bare chill da»?

Tora Dahle Aagård Foto: Fanny Fahsing

Hun trekker frem søsteren Julie, som altså også er musiker.

– Jeg tror alle trenger en Julie. Så hvis unge jenter eller voksne damer for den del kan tenke at det jeg gjør er inspirerende, så er jo det det største en kan drømme om. Nå er jeg jo ung enda, så … jeg snakker ikke om nå, men om noen år så hadde det vært … fyttikatta!

Nå blir Tora veldig engasjert. Vi er skjønt enige om at vi fremdeles har en vei å gå med likestilling her i Norge, men på enkelte områder, som for eksempel innen musikklivet, har vi en litt lengre vei å gå.

Tora mener at vi ikke kan vente på at ting blir lagt til rette for oss:

– Vi kvinner må gjøre dette selv, og der er nok essensen i det. Vi må «learn our shit». Være den beste. For da er det ingen som kan kommentere på det. Og vi damer må bestandig være mye bedre. For å bli akseptert.

– Vi må snakke litt høyere også. Skille oss ut for å bli hørt og sett. Vi lever bare en gang. Hvorfor ikke? Rockeshow!

Publisert:

Del: