Hekser i blackmetal, ny afrobeat og spretne låter – slik var musikkåret 2022

Hva definerer et år? Kanskje de beste albumene – som Ballades redaksjon har snevret seg inn på – i Norge 2022? Eller de politiske rammene, publikums mottakelse for musikken?

I tillegg til innspilte album, velger redaksjonen her noen øyeblikk som får oppsummere 2022 i lyd og følelse. Fra jazzossierende livespill i en av salene på Munch til omdiskutert metalteater, og alt i mellom: Dette er norsk musikk 2022, høyst subjektivt men fortsatt oppsummerende. I januar følger vi opp med det beste fra Ballade video 2022 – så fortsett å lese ballade.no i det nye året!

Les: Årets beste norske album

Torkjell Hovland velger seg Amalie Dahls Dafnie, Bliss Quintet og Djupet som årets beste plater. Når han skal velge seg ett øyeblikk, reiser han tilbake til en enestående konsert i Monumentalsalen på Munch:
Midt mellom Munchs enorme måleri Solen og Forskerne. Der skulle vi møte, ansikt til ansikt, Jason Moran. Det var ikkje eit publikum og ei scene, ikkje nokon høgttalar mellom oss. Det var frå starten noko heilt anna enn «berre ein konsert».

Pianisten, komponisten og multikunstnaren Jason Moran er ikkje framand for kunstmuseum. Han har hatt forskjellige utstillingar på museum i USA, der han har vore spesielt interessert i kva fysiske spor konsertar etterlet seg. Moran nemner då Charles Mingus slo kontrabassen i golvet i Universitetets Aula, også den gongen framfor Munchs utsmykking.

Moran er oppteken av augeblikket vi er ein del av, og som ein del av historien.

Moran sitt pianospel er sterkt påvirka av hiphop, klassisk og jazzhistorien. Han tolkar på mange vis det eksisterande gjennom sitt spel.

Under dei mest klangutforskande delane av konserten havna eg i ein tilstand mellom søvn og vaken, ein rus. Moran tok oss med langt inn i dei djupaste tonane i flygelet, og vi vart slukt av ein kvit støy som Moran klarte å mane fram i tangentane. Ut av mørkeret kom vi inn i hans komposisjon Follow the Light. Som han sa etterpå: – It’s right behind you – og peika på Munchs Solen.

FOLLOW THE LIGHT: Konserten med Jason Moran var ei oppleving. Fleire har hatt nevneverdige opplevingar med Munch i møte med musikk i år. (Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival)

 

Redaktør Guro Kleveland har også valgt seg musikk som møtte Edvard Munchs udødelighet – les om det i vår andre oppsummering av musikkåret 2022 her. Men det skal bli enda mørkere. Eller lysere, alt etter hvordan du ser det:

Witch Club Satan fikk offentlige støttepenger. De fikk med seg Necrobutcher fra Mayhem som mentor. De lager black metal. De lager scenekunst. Og de lager et satans spetakkel. Det er mildt sagt delte meninger om Witch Club Satans prosjekt og musikk. Men trioen har gitt metal-fiffen en utfordring, og krever plass i kunstoffentligheten med performancens presisjon. Og vi skal bare gi plass. Bandet har gitt ut to låter, «Solace sisters» og debuten, «Hysteria». Se videoen til den siste i Ballade video her.

Witch Club Satan. Mest inspirerende blant dem som inntok scenen i 2022, synes redaktør Guro Kleveland. (Foto: André Tribbensee)

Journalist Siri Narverud Moen skriver Ballade elektronisk – noen ganger er det nesten helt stille der inne i kapselen, mens den svever igjennom rommet, men veldig ofte er det beats som driver det hele. Så også i store deler av 2022:

Lekent og lekkert, altså. Jeg velger å la en singel tale for de mange dansende føttene som har tråkket takta inne og ute i Norge i dette rare året. Jeg kunne valgt Röyksopps besøk tilbake i gamle Madchester på singelen «Unity» – komplett med nesten identisk «Fools Gold»-rytme og et piano de fant på klubben The Stone Roses frekventerte … Jeg kunne valgt en låt av han gaiden eller Von August, som smelter de fineste Laurie Anderson-/Lamb-inspirasjonene inn i oppdatert, norsk lyd. Og som viser hvor mye gøy det skjer innen produksjon i norsk, ny musikk! Men jeg lar den singelen med mest sprett blant mange housesingler oppsummere:

Duv Tales / Kim Young ill: «Skattekart» Denne duoen håndterer trender fra dansegulvene fantasifullt, og var et nytt bekjentskap for meg i 2022. Blant flere lekne låter er denne den herligste. Bouncy og gøyal, der ett norsk ord samplet gjentas og gjentas, og fletter seg sammen med resten av produksjonen.

Les også: Lekne Röyksopp redder seg inn på årets tredje plate

Duv Tales / Kim Young iLL hopper og hopper på «Skattekart». DJ/produsentduoen var blant de første vi skreiv om i Ballade elektronisk i 2022. (Foto: Mhost Likely)

Les også: Ballade elektronisk ll

 

George K. Ofori startet å anmelde – overveiende live – musikk for Ballade.no i 2022. Det starta med å blant annet beskrive Kadettangen som verdens lekegrind. – Det arktiske Vest-Afrika, mer presist. Jeg utforsket den stadig sterkere linken mellom afrobeats som global sjanger og inntoget i den norske musikkbransjen.

Til tross for fans som koste seg vel mye, der de kastet mobiler, kopper og drinker på scenen, under første vestafrikanske megastjerne (Rema) tar det med et smil før han setter i gang gjennombruddslåta «Dumebi». Og så sitter det hele med stjerna Burna Boy, og jeg anmelder publikums mottakelse like mye som musikernes gjennomføring: En imponerende del av konserten er nemlig hvordan han adresserer sitt mangfoldige publikum. Folkehavet i Sandvika er fra alle landets kanter, har opprinnelse fra hele verden og er forent i ett mål: Å elske Burna Boy hensynsløst. Musikken er dansbar, frisk og organisk. De dyktige musikerne i bandet, på talking drums, perkusjoner og vokal, skaper det fulle afrobeat-lydbildet som artister som Fela Kuti, Ebo Taylor og Pat Thomas bygde sine karrierer på.

Les hvilke album/verk George, Siri og Guro velger seg fra 2022 her.