SOPPENE I SKOGEN: Röyksopp sier de er inspirert av Jean Girauds (fantastiske) tegneserier. På Profound Mysteries nummer tre høres det endelig litt voyage, litt futuristisk, litt spacet ut igjen. Endelig. (Foto: Stian Andersen)

Lekne Röyksopp redder seg inn på årets tredje plate

Litt mer følelse og litt mer oomph. Lekent på nummer tre av Profound Mysteries.

Kalender

Operapub i Teaterkjeller’n 30. nov.

30/11/2022 Kl. 21:00

Oslo

Opera for barna – I gudenes rike

01/12/2022 Kl. 11:30

Oslo

Röyksopp: Profound Mysteries lll (Foto: Jonathan Zawada)

Feeling old yet? Ja, men jeg liker det litt.

Anmeldt: Röyksopp Profound Mysteries (Dog Triumph / Warner Music)

Det er et gigantisk, luksuriøst lydende luftskip, eller er det et romskip? vi flyter inn i på introen på Profound Mysteries lll. Her er plass til symfoniorkester (ikke helt da, men de får jammen mye ut av de strykerne!) og fløyte og stemninga stiger raskt til der den er på det mest håpefulle i handlinga. Kanskje er vi i en retro TV-serie, eller i en fantasyfilm, og akkurat her vi er nå er det håp både for verden og for at de vi heier på i handlinga får hverandre. Derr kicker jammen meg signaturvokalen Jamie Irrepressibles vibrato inn i strykerglitteret også. Sammen med et flygel lånt av Coldplay! Jeg er mørna og klar.

Retrosynthene får enda mer plass på neste spor, en spenstig nok produksjon, men hovedmelodi og kick-tromma er ikke mer særegen enn at du kunne funnet den hos alt fra The Weeknd til Anna of the North de siste åra. Men låtene de stiller opp som platas første «mellomdel» er broer til hverandre, og det er liksom Morricone og (Röyksopps store helt) Vangelis og Orbital og moderne norsk elektropop på en gang. Behagelig, da. Da tåler jeg at ikke absolutt alle låtene huskes i morra.

Duoen Berge/Brundtland var med på å finne opp popifiseringa av housen. De løfta mange interessante lyder og produksjonsinnfall fra undergrunnen og opp i popformatet, og jeg trenger ikke dra suksesshistorien fra før år 2000 igjen. Der de innledet året 2022 med et comeback som kjedet meg – på den første plata i årets megatrilogi fra Röyksopp – slipper de leken mer løs på denne. De lokker meg over til seg, litt og litt, igjennom plata, særlig på de låttitlene jeg nevner her.

Det må litt skurr til for å vinne meg helt, og det er de spretne EBM*-støtene på «The Night» som setter inn støtene på ordentlig. Eterisk vokal fra Allison Goldfrapp og kontraster og lag reiser et byggverk der siste rom blir ballsal og søyler. På «Speed King» slipper de det nesten helt løs, instruerer hypofysen min gjennom sine vocoderhjelmer, futuristisk flytende luftskip dveler fortsatt forbi i dronete ekko, melodifigurer dukker opp igjen og tilfredsstiller behov for både veksling og gjentatt suggesjon.

Anmelder Siri Narverud Moen. (Foto: Nina Holtan)

Profound Mysteries-prosjektet er altså en trippel musikkutgivelse, spredt ut over store deler av 2022. Både korte filmsnutter og et sammenhengende, abstrakt videounivers har dryppet i mellom de reine lydutgivelsene. Da Profound Mysteries ll kom i sommer tenkte jeg først «åh neii ikke skuff meg enda mer». Men så tentes håpet av én umåtelig sterk og leken låt; «Unity». Både Röyksopps åpenhet mot de mest kommuniserende delene av housen og Karen Hardings stemme traff meg mitt i lykkesenteret.

Nabojenta og -bassen
Heldigvis fungerer metoden deres enda bedre nå på tampen av året, på siste album. Leken deres havner i morodersk vellyd, passe quirky lyder, og forløsning på de største låtene – og ikke minst i snuoperasjonen når de funker seg inn på «Just Wanted to Know». Den starter med en «bass gjennom veggen» og følger opp med en nesten nynnende Astrid S som gir låta en skikkelig fin, liketil styrke. På toppen er det hverdagslig, nede i bånn er det sexy og de lar døra stå åpen, for å si det sånn. Så trekker de med seg de morsomste leketøyene fra sampletiårene sine inn i bangeren «Feel It»: Den lyder som om de har klippet ut sine favorittlyder fra 25 år som hitleverandører og lagt dem ut på rekke langs låta – der teksten blant annet ber oss om å «let go of control». Melodien svinger virkelig som et lørdagsgulv, der vi slipper kontrollen.

Tross et par nesten forglemmelige spor, sitter jeg her mens vi nærmer oss landing på den blå planeten med følelsen av lettelse og overskudd. Av at Röyksopp redda seg inn når året nesten lukkes. Det var deilig at jeg ikke måtte gi dem opp, Röyksopp, ikke minst når de nikker så mye tilbake til en æra på slutten av forrige århundre (sic) de sjøl var med på å definere.

 

PS: Jeg veit at det ikke er et flygel. Det spilles på maskiner. Men det låter som et flygel, i siste del av «You’re so Ambigiuos».

*EBM må ikke forveksles med EDM, da det første er en forkortelse for Electronic Body Music, en term som særlig ble brukt om hard, tidlig europeisk techno med vokal og sangstruktur. Lydene har gjerne overlevd i det som i dag omtales som industriell techno. Tenk Front 242, eller de hardeste, knuste lydene i amerikansk electro.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Stillinger

Daglig leder

Sørnorsk jazzsenter

Programplanlegger

Stavanger Symfoniorkester

Administrerende direktør

Stavanger Symfoniorkester

Rådgiver kommunikasjon og marked

Norske Kulturarrangører

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev