MUSIKKNERDENE TEGNER OGSÅ: Karikatur av debatten om hva Tono skal være, levert av innleggforfatterne.(Foto: H.S. / Musikknerdene)
Vi må slutte å late som vi ikke ser hva som skjer. En komponist, en dirigent og en musikkteoretiker leverer i dette innlegget tankeeksperiment for samtidsmusikkens overlevelse. Og spør: Trenger vi Tono?
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkt og refleksjoner. Her kan du følge Tono-debatten på Ballade.
Av Jacob Beranek Hvattum, Bendik Sells og Haakon Støring i musikkformidlingsgruppen Musikknerdene.
Tidligere i sommer raste debatten om TONO, og det ble skrevet flere kommentarinnlegg fra det norske samtidsmusikkmiljøet. Store artister forlater TONO til fordel for utenlandske rettighetsorganisasjoner, og hevder gjennom sine management at Norge er for lite og for solidarisk med breddekulturen. Samt at TONO er korrupt og for løs i sin tolkning av EUs direktiver.
Mot dette svarte tre stemmer fra samtidsmusikkmiljøet: Knut Olaf Sunde – leder for Komponistforeningen, kontrabassist/komponist Håkon Thelin, og Martin Torvik Langerød – komponist og styreleder i Komponistenes vederlagsfond. Alle tre forsvarer TONOs omfordelingspolitikk, samtidig som de oppfordrer til å løfte debatten opp på et mer samfunnseksistensielt nivå.
Langerød trekker frem følgende sitat av Sunde:
«Vi ser frem til en videre diskusjon om Tono, men skulle ønske at det handlet mer om hvilket musikkliv vi ønsker å bygge, og mindre om å sette opphavere opp mot hverandre.»
Thelin etterspør at de store artistene selv kommer frem og sier hva de mener. Oppfordringen ble møtt med rungende stillhet. I den anledning tenkte vi i Musikknerdene at det kunne være fint med et lite «Intermezzo» fra det bredere miljøet for klassisk musikk.
Vi mener at dette ikke bare er en strid mellom artister og styret.
Les også: Musikkviter Audun Molde oppsummerer utfordringene Tono står ovenfor
Les også: Stine Osmo Lieng i Norsk Musikkforlag om dem som flytter ut av Tono
Kritikken kommer rungende fra alle kanter. Komponistforeningen både forsvarer og kritiserer TONO. NOPA, enkeltmedlemmer i TONO og TONOs egen ledelse kritiserer hverandre i flere sjikt: medlemmene selv, styringen, regelverket, prisene og utbetalingene.
Ledige stillinger
Den gjennomsnittlige medlemsmassen i TONO er derimot påfallende taus. Dette til tross for at mange opplever å betale for eksponering av egen musikk digitalt, og tjener mindre på konsertvirksomhet enn noen gang før. CREO burde rive seg i håret, men først:
La oss begynne med å se på kritikken av TONO.
Det er på mange måter merkverdig at en så stor maktinstitusjon i norsk musikkliv som TONO så sjeldent har møtt den typen kritikk vi ser nå. Av og til kan man få følelsen av at det å være medlem i TONO er ensbetydende med å være skapende musiker og at det ikke finnes noen vei utenom hvis man skal være med i det norske musikkfellesskapet. Til tross for mediesynlighet og at demokratiske styringsprosesser er i konstant bevegelse, virker det som at TONO tilsynelatende har gjort en så god jobb at kritikk ikke har vært nødvendig. Eller at kritikken har vært uten evne til å påvirke. Det finnes derimot misnøye.
Hvor lenge kan vi holde på når alle økonomiske midler er samlet i en kurv?
Eksempel: Man kan stille spørsmål ved hvordan avgiftssanking av utøvere og konsertarrangører i tradisjonsskapende og marginale deler av musikklivet bidrar et mindre motststandsdyktig kulturliv, samtidig som det presses inn i en stadig større avhengighet av statlige støtteordninger for å kunne betale utøvere selv beskjedne honorarer.
Senest for bare et par måneder siden postet en meget anerkjent samtidskomponist et skjermbilde av sin siste utbetaling fra TONO på sin facebook-vegg med åpenbar antydning til hvor latterlig lav denne utbetalingen var.
Dette er et eksempel på en godt kjent historie i samtidsmusikkmiljøet, inkludert klassisk musikk, la oss kalle det «kunstmusikk», hvor samtidskomponister gjennom årenes løp stadig får mindre vederlag fra TONO. Det som likevel er verdt å merke seg nå er det følgende: Hvorfor trer samtidsmusikkmiljøet samlet frem i forsvar av en organisasjon som i lengre tid har motarbeidet inntektsgrunnlaget deres?
Svaret er såre enkelt og blir gitt av Håkon Thelin i sitt debattinnlegg: «Penger gir makt. Derfor teller meningene til dere jeg henvender meg til her [Artistene som forlater/truer med å forlate TONO]».
Nå som de mest innbringende medlemmene til TONOs økonomi forsvinner, blir det mindre penger å omfordele til mangfoldet og bredden av TONOs medlemsmasse, særlig samtidsmusikken. Hele det samtidsmusikalske økonomiske økosystemet har stort sett bestått av vederlags- og økonomiske midler fra Kulturdirektoratet og ulike fond hvor noen er knyttet til TONO, blant annet Det norske komponistfond. Alle de økonomiske eggene har dermed vært plassert i to kurver, der den fra Staten (Kulturdirektoratet) har vært ganske solid og konstant, mens den fra TONO i en lang årrekke har krympet. Nå som kurven hos TONO står i fare for å forsvinne helt, vekker dette en eksistensiell krise for samtidsmusikken.
SAMMEN OM SPØRSMÅLENE: Dirigent Jacob Beranek Hvattum, komponist Bendik Sells og musikkteoretiker Haakon Støring har skrevet innlegget innimellom nerdingen. (Foto: Musikknerdene)
Hvor lenge kan vi holde på når alle våre økonomiske midler kun er samlet i en kurv, og hva skjer om også denne kurven forsvinner?
Forsvarstalen fra samtidsmusikkmiljøet nevner dog kun frykten av tap av egen økonomisk inntekt i korte trekk. Allikevel penser den debatten inn på kollektive og koselige temaer som behovet for bredde (Sunde) og mangfold, samt behovet for «noe alternativt, eksperimentelt og utforskende.» (Langerød).
Les Sunde her – les Langerød her
La oss nå, som tankeeksperiment, reise omtrent 50 år tilbake i tid til 1970-tallet. En tid da samtidsmusikken hadde en betydelig sterkere posisjon i TONO med gunstige økonomiske goder. Mangfold og bredde var sannsynligvis ikke dagsaktuelt, eller en identitetsmarkør for samtiden. Statusen til kunstmusikk var høy, og samfunnet var estetisk mer kritisk og diskuterende. Dette er ikke et forsøk på romantisering av fortiden, men en observasjon som retter søkelyset på at samtidsmusikken som miljø har mistet status, både kulturelt og økonomisk.
Det at man i nåtiden søker en offerstatus som musikalske minoriteter for å argumentere for egen rett til å eksistere er påfallende, men dypt problematisk. Dette tapet av status uttrykkes soleklart av Håkon Thelins oppfordring: «Ville dere [Klientene til Popular Demand] ha likt det dersom styret i Tono innkalte til ekstraordinært årsmøte på vegne av meg og ti samtidsmusikk-komponister som truet med å melde oss ut dersom Tono (og årsmøtet) ikke lyttet til oss?»
Les Thelins innlegg her
Vi skal ikke besvare spørsmålet på vegne av andre, slikt må man være forsiktig med, men vi tenker at den rungende stillheten fra «Popular Demands» klienter taler for seg.
Blant flere problemstillinger som oppstår er denne: Har egentlig samtidsmusikken noen plass i TONO i dag?
TONO ble stiftet av Komponistforeningen i 1929 med den hensikt å sikre komponistenes inntekt for avspilling av musikk i kringkastingen og var en tidsriktig idé og høyst nødvendig.
Siden den gang har det skjedd mye. Samtidsmusikk kringkastes så og si ikke lengre – husker dere kuttene i NRK, eller det generelle fraværet av en estetisk diskurs om samtidsmusikk. Samtidsmusikk som felt virker også å ha bevisst søkt seg vekk fra populære, eller inntektsinnbringende plattformer. TONOs rolle i dette er blitt et bindeledd mellom inntektsgivende musikk, Kulturdirektoratet og samtidskomponistene. Her kunne man vel spart utgifter på administrasjon ved å kvitte seg med TONO. Men det kan også hende at pengene fra Kulturdirektoratet ikke strekker til, og at samtidsmusikken også må subsidieres litt av populærmusikken på toppen av det hele. Her er det viktig å huske at TONOs funksjon for svært lite fremført, eller spilt musikk, er svært liten. Med andre ord: mye arbeid for lite penger.
De sosialdemokratiske modellene i TONOs styring er nå under direkte påvirkning og endring av direktiver fra EU og en ideologi om at markedet skal dominere estetisk verdi. Dette er en etisk problemstilling, og vi bør derfor stille spørsmål ved TONOs samfunnsfunksjon, formål, natur og praksis.
Skulle man adressere de kulturelle midlene med fokus på mangfold og bredde, kunne det vært øremerket musikkutdanningstilbud for barn og unge eller musikktilbud for vanskeligstilte. Men, vi vet spørsmålet er mer komplekst enn som så, da ildsjelene som setter i gang prosjekter på tvers av fylkesgrenser er blant de som har behov for alle kulturelle midler samfunnet har å avsette. Er dette noe samtidsmusikken ønsker å være en del av om båten får vinger og flakser krakilt mot skyskraperne?
Vi presenterer et skarpskårent men betimelig tankeeksperiment i kontekst av dette:
- Burde musikk komponert på full subsidiering av Kulturdirektoratet ha rett til å generere inntekt gjennom vederlag?
- Burde ikke et verk sponset av staten havnet i felleseie hos det norske folk? Er ikke dette en mer sosialdemokratisk holdning?
En slik ordning kunne vært en del av et apparat som bidrar til å bygge kultur og musikalske identiteter på landsbasis. Noen er opptatt av TONOs internasjonale rolle for å fronte norsk musikk utad, men hva med å bygge noe som vi er stolte nok av til å fronte innad i landet også, eller er det usaklig å stille krav om at NRK skal spille norsk samtidsmusikk i en viss prosentandel for å være kulturskapende? Eller at musikkformidlende tiltak skal få spre ny musikk uten å ty til spleis, eller tømme sparekontoen om man i verste fall skulle få for mange avspillinger på en podkastepisode med aktuelle norske samtidskomponister?
I det brede omfang av den klassiske musikkulturen blir insentivet for å fremføre samtidsmusikk – særlig om man ønsker å gjøre dette uten å søke støtte – kraftig redusert, siden man har en hel kanon av mesterverker som ligger utenfor opphavsretten som kan fremføres helt gratis. Hvorfor betale og bruke tid på papirarbeid og administrasjon når Bach og Beethoven kan framføres helt uten kostnader? Dette praksisorienterte problemet eksisterer kun i tradisjonsbevarende musikkmiljøer, siden deres tradisjonsskaping blir satt i avgiftsbås. Populærmusikken er i all hovedsak fortsatt under opphavsrett, og treffer dermed TONOs målgruppe. Dessuten søker popmusikken av natur å finne nye lyttergrupper som er villige til å betale penger for å konsumere musikken deres.
For å belyse et problem i den klassiske musikkulturen og samtidsmusikken, så har et slikt fokus dessverre gjort at avstanden mellom ny musikk og gammel musikk har økt. Man kan også si at nykomponert stilorientert klassisk musikk blir uglesett, mens tilsynelatende avantgarde blir «løftet frem», selv om dette også er fjernt fra hele sannheten. Til felles har ytterpunktene og det meste imellom det at TONO er irrelevant for en slik skapende og levende tradisjon.
I slutten av dette innlegget ønsker vi å adressere samtidskomponistenes etterspørsel «om hvilket musikkliv vi ønsker å bygge».
Vi skulle ønske vi kunne bygge et musikkliv der ny og gammel klassisk musikk oppleves som relevant og viktig i samfunnet. Det er lett å problematisere og belyse nåtidens håpløsheter og utfordringer, slik som NRK sine avviklinger av programmer, lav satsing på samtidsmusikk i Oslo-filharmonien, strømmetjenester med dårlig utbetaling, eller endringer i TONO. Men det vi savner er et introspektivt fokus og et utadvendt ansvar i form av handlekraft og ambisjon for å bygge en levende og skapende klassisk musikkultur. Et av spørsmålene som da stilles lyder banalt, men er dirrende aktuelt: Trenger vi TONO?
Skal vi virkelig kaste fra oss retten til våre åndsverk ved å melde oss ut av TONO for å likestille vårt virke med døde komponister utenfor opphavsretten?
Må vi «dø» for at vår kultur skal få blomstre?
Tiden er kommet for å adressere løsninger og muligheter, vi – som oss i den musikkskapende kulturen – må slutte å late som vi ikke ser hva som skjer.
Før i tiden visste alle i Norge hvem Arne Nordheim var. Slike aktuelle medieskikkelser har vi ikke lengre, men vi har på den annen side mange usynlige kulturbærere. TONO trenger disse, men trenger de TONO? Tvilsomt. Det skrives og debatteres om samtidslitteratur og samtidsmalerier i de store mediene, men samtidsmusikken skinner med sitt fravær. Eksempler finnes, men de er fåtallige.
Samtidsmusikken har falt ut av samtiden, akk og ve, men er det egentlig så rart?
Den har jo hele tiden ønsket å være lite tilgjengelig, eller; fortsatt for alle, men av de få.
Den når sjeldent ut til de store massene og det er mange årsaker til det, men hvor er den innadskuende pekefingeren og hvor er det utadvendte ansvaret?
Vårt skudd er avfyrt, og vi i «Musikknerdene» håper på gode debatter og en fruktbar diskurs om disse temaene nå og i all fremtid. Det er helt vesentlig for den klassiske musikkulturens fremtid at vi kan skape ny og relevant musikk for vår egen tid. I den prosessen er det kanskje på tide å ta et oppgjør med institusjoner som TONO, samt revurdere om hele feltet vårt har gjort seg for avhengig av offentlige midler for å kunne eksistere.
Finnes det andre strategier for å få musikken mer spilt, og er det mulig å nå ut til nye lyttergrupper? Har gapet mellom den gamle og nye klassiske musikken blitt for stort? Er musiker, komponist, utøver, dirigent, musikkteoretiker bare profesjoner, eller har noe gått tapt i spesialiseringsjaget? Hvor er helhetsmusikeren, og hva innebærer det å være et kulturmenneske? Er kulturen vi søker et profittjag, eller ser vi etter en bærekraftig sivilisasjonspilar som ansvarliggjør og fargelegger hvem vi er som mennesker i et samfunn i utvikling?
I MusikkNerdPodden vil flere av disse spørsmålene, perspektiver og refleksjoner bli diskutert utover høsten i håp om at denne diskursen holder det refleksive nivået vi alle fortjener og forventer av både TONO og resten av det skapende musikkmiljøet.
– Den gjennomsnittlige medlemsmassen i TONO er påfallende taus, skriver de tre musikkformidlerne og -skaperne «Musikknerdene». (Foto: Musikknerdene)
Innlegget er skrevet av musikkformidlingsgruppen Musikknerdene, bestående av Jacob Beranek Hvattum, Bendik Sells og Haakon Støring. Sammen lager de podkasten MusikkNerdPodden.
Organisasjonene som omtales i innlegget her omfatter
NOPA; Norsk forening for komponister og tekstforfattere.
NKF; Norsk komponistforening, som omtaler seg som fag- og interesseorganisasjon for alle komponister som jobber kreativt med musikk og lyd som kunstform.
