Illustrasjonsbilde fra Tonos årsmøte i juni. (Foto: Kristian Dugstad/TONO)
– Musikk-Norge trenger et Tono som er forståelig, solid, moderne og konkurransedyktig. Musikkviter, forfatter og førstelektor Audun Molde kommenterer Tono-debatten.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkt og refleksjoner. Teksten ble først publisert i Klassekampens Musikkmagasinet 7. august, og Ballade republiserer med tillatelse.
Audun Molde er musikkviter, forfatter og Tono-medlem gjennom mer enn 40 år. (Foto: Jonatan A. Quintero)
Av Audun Molde, musikkviter, forfatter og Tono-medlem siden 1983
Tono sin nye styreleder har fått en heftig start. For folk flest er nok musiker og låtskriver Tom Hugo Hermansen mest kjent for sin gjentatte deltakelse i Eurovision – et årlig opplegg som noen Tono-medlemmer har inntekter fra, men for de fleste er nokså irrelevant. Den blide sørlendingen er, ifølge portrettintervju på Tonos hjemmesider, «vant til jubel fra store folkemengder».
Men nå er det juling, ikke jubel: Som sommerens debatt har vist, er mange av Tonos medlemmer misfornøyde med hvordan organisasjonens midler fordeles. Det handler om maktfordeling, styresammensetning, omfordelingspolitikk, transparens og representasjon. Dette er Tono, ikke Keiino: Ekstraordinært styremøte, ekstraordinært innspillsmøte og ekstraordinært årsmøte.
98-åringen Tono er både en milliardbedrift og en medlemsstyrt, kollektiv forvaltningsorganisasjon. De skal betjene medlemmer med småskaladrift, med millioninntekter i dollar, med globale karrierer, med norske karrierer, i alle sjangre. I tillegg til å fordele vederlag fra spilt og innspilt musikk, skal Tono også ivareta kollektive og kulturelle formål, gjennom midler til stipender, fond og organisasjonsstøtte. De skal, ifølge sine vedtekter, ivareta musikalsk mangfold og «profilere sin virksomhet på en måte som sikrer aksept og legitimitet for TONO som kulturpolitisk aktør på musikkområdet».
Tono er et kinderegg av kulturlivets mange balanseganger – kollektivt og individuelt, kultur og næring, liten og stor. Men stridens kjerne er like mye at premissene for hvordan Tono styres og fungerer har blitt grunnleggende endret: Tono, som i den pre-digitale alderen nærmest hadde monopol i Norge, står i dag i en internasjonal konkurranse. Mange norske musikkskapere har karrierer hvor de ser fordeler av at deres kataloger forvaltes av andre selskaper, som svenske Stim eller britiske PRS for Music. Tono konkurrerer om norske låtskrivere, i et internasjonalt marked.
Sommerens debatt og mange medieoppslag har vist hva erfarne, taleføre managere som Gunnar Greve og Aslak Klever mener om hvordan Tono bør fungere. Typisk nok aner vi ikke hva låtskriverne som disse representerer selv mener: De deltar sjelden eller aldri åpent og selvstendig i kulturlivets debatter. De er «klienter» som skjermes og filtreres av management og selskaper, «kjendiser» på rød løper som aldri blir spurt om bransjedebatter, «merkevarer» i en global industri. Spør Alan Walker hva hans eget, selvstendige, begrunnede syn på kulturelle midler er, liksom?
LES OGSÅ: Tono-debatten: Også et ideologisk valg
Vi trenger en forvaltning av opphavsrett som favner alle typer musikkskapere og rettighetshavere, i et musikk-økosystem preget av internasjonalisering og teknologiske endringer. Musikk-Norge trenger et Tono som er forståelig, solid, moderne og konkurransedyktig. Og Tono trenger å utvikle og fornye seg «på en måte som sikrer aksept og legitimitet», for å bruke deres egne ord.
18. august vil Tono offentliggjøre sine nye forslag – følg med.
