Gisli (Foto: last.fm/music/Gisli)

Ofrer halvparten

Små norske forlag må gi fra seg halvparten av rettighetene for å kunne lansere artister utenlands. Dette hemmer inntektsflyten tilbake til Norge.

Kalender

Klassisk i Ballsalen

23/09/2020 Kl. 19:00

Oslo

Klangsalong // Repetisjon og puls

24/09/2020 Kl. 19.00

Rogaland

Fiolinens gullalder

26/09/2020 Kl. 19:00

Oslo

«Musikkforlag får stadig viktigere rolle i en bransje i utvikling. Ordinære plateselskap har ikke lenger marginer til å ta ansvar for utvikling, ‘branding’ og markedsføring av artister alene. Forlagene blir en stadig viktigere støttespiller og aktør.»
Slik lyder utgangspunktet for Kai Robøles bidrag til [link id=67427 title=»innspillskonferansen om kultur og næring i forkant av by:Larm»]. Forlagsrettigheter presenteres som en måte å beholde fremtidige verdier i musikkbransjen på norske hender.
— Jo mer av opphavsretten som beholdes i Norge, dess større verdier blir igjen her. Hvis en norsk artist med internasjonal suksess flytter utenlands og lager avtaler der, blir det ingenting igjen i Norge, sier Robøle.
Les [link id=67427 title=»mer om innspillskonferansen«]
Trenger kapital
Irland gikk så langt som å ta bort skatt på opphavsrett for å lokke irske artister hjem igjen, sier Robøle.
— Er det muskler i norsk forlagsbransje til å bygge norske artister til internasjonal suksess?
— Ja, men per i dag er vi avhengig av å gjøre en internasjonal avtale for å innhente vederlag i utlandet, samt avhengig av pengene disse avtalene genererer for å få gjort jobben. Vi arbeider kontinuerlig med å skape aktivitet og merverdi i katalogen ved å få musikken plassert i internasjonale syncsammenhenger og hos internasjonale artister. Den jobben kan vi fint gjøre herfra, ved hjelp av vårt nettverk, men vi trenger kapital.
Robøle, som jobber i forlaget Waterfall Music, sier at dersom de hadde hatt nok kapital til å dekke utgifter til forskudd, turneer, showcaser og lignende selv, hadde det holdt med en administrasjonsavtale for utlandet. Dermed kunne de beholdt en vesentlig større del av rettighetene i Norge.
— Prisen for å være et norsk forlag som henter midler fra majorforleggere der ute – gjennom sub eller co-publishing-avtaler – er at vi gir fra oss halvparten av forlagsrettighetene.
Stor risiko
Dette bekreftes av Helge Westbye, direktør i Grappa Musikkforlag.
— Det er korrekt. Man må gi fra seg omtrent 50% for å få i stand avtaler om lansering utenfor Norge.
Westbye mener at en i økende grad er avhengig av å sitte på hele rettighetene for å i det hele tatt kunne ta risikoen ved en lansering.
— For å lage et godt, internasjonalt produkt blir utgiftene fort mellom 500 000 og 1 000 000 kroner. Da blir risikoen for stor hvis man sitter med for eksempel bare masterrettigheter. En må sikre seg andre rettigheter i tillegg for å kunne få inn nok inntekter, sier Westbye.
Liten fisk, stor dam – eller omvendt.
Robøle sier at det ved slike avtaler likevel blir mer igjen på norske hender enn om artisten/låtskriveren hadde signert direkte med et utenlandsk selskap.
— Det sier seg også selv at hvis man signerer der ute, er man én av tusenvis av artister. Signerer man til et mindre norsk forlag som gjør avtaler videre internasjonalt så er man del av en vesentlig mindre katalog. Vi kan gi et forholdsvis lite knippe av artister større oppmerksomhet og bedre oppfølging.
Det samme mener Ken Ingwersen i Oslo Recordings.
— Man kan ha e-post- eller telefonkontakt med en svenske, men det er bedre å slenge seg ned i sofaene å spille den nye låta di for den som er din A&R. Hvis det blir i USA, eller en mellomting Sverige, vil man bli en av veldig mange i en artiststall.
Ingwersen, som sitter i styret til Music Export Norway og også er vararepresentant i styret til Norsk Musikkforleggerforening, sier det er «hyggelig» for pengestrømmen om hovedrettighetene blir i Norge.
— Det vil styrke den norske bransjen som sådan. Alle er vel enige om at det på lang sikt er en fordel for alle ledd.
Følg Ballade på Twitter
Lite i Norge
Norsk musikkforleggeri er i dag ikke en stor bransje. De tidligere majorselskapenes publishingavdelinger som Warner Chappel, Sony/ATV og EMI Publishing tok mye av markedet frem til de trakk seg ut mot slutten av 90-tallet og etablerte Stockholmskontorer som skulle dekke hele Skandinavia.
— Da var det ingen her som jobbet spesifikt med det norske markedet, sier Robøle.
— Etterhvert har det vokst opp en del forlag som jobber med norske artister og låtskrivere opp mot det internasjonale markedet, og en del forlag som jobber mer direkte med norske artister, på norsk, mot det norske markedet. Det handler først og fremst om å kunne være nær artist og låtskriver, og jobbe med et mindre antall slik at man kan gjøre en god jobb med å revitalisere katalog og skape aktivitet for nytt materiale.
— Hva er utfordringene for den norske musikkeksportindustrien, slik du ser dem?
— En ting er å finne talentene. Artister som er bra nok kan løftes ut, men hvis flere skal ut, handler det mye om ressurser til å bygge kompetanse og nettverk. Vi har brukt 15 år og mangfoldige millioner på å være tilstede der det skjer, og å bygge et internasjonalt nettverk som gir oss og våre artister troverdighet. Måten vi har gjort det på så langt, er å gjøre joint ventures, lisenser eller co-publishing avtaler for våre artister, som skaffer midlene som skal til for å slå igjennom internasjonalt. Det er flott at vi får det til, men det er synd at vi må gi fra oss så mye av eierandelene for å finansiere det.
Les også: [link id=67392 title=»Intervju med Marit Larsens manager«]
— Hvordan skaffer man de økonomiske musklene til å beholde rettighetene i Norge?
— Hvis man her hjemme hadde hatt tro på artistene – om det er statlige midler, sponsorer, eller norske selskaper – kunne vi underveis beholdt mer av rettighetene her hjemme. Selv norske artister som ikke ser ut som en stor suksess i Norge, har vært bra butikk der ute for de som har gjort lisensene, som for eksempel Karin Park og Gisli som har solgt en del titusen album etter edruelig investeringer.
Nettverk viktigst
Robøle sier likevel et forlags største verdi er kontaktnettverket.
— I 2010, som var et veldig aktivt år for meg, var jeg i London 24 ganger, i Los Angeles og New York tre-fire ganger hver, i tillegg til de vanlige musikkonferansene i Cannes, Tyskland og så videre. Reisevirksomheten som skal til for å opprettholde et slikt nettverk er kostnadskrevende, men skal man få ting til må man være tilstede.
Ken Ingwersen mener penger i seg selv ikke hjelper så veldig mye.
— Det hjelper lite med penger i bånn i Norge. Petter Stordalen kan ikke by på nettverket til Warner Chapell.
Kan finne løsninger
De handicap vi har i Norge, som geografi, språk, og manglende kompetanse om internasjonal bransje kan en langt på vei eliminere og finne løsninger på, sier Robøle.
— Som for eksempel ved å hente nødvendig kompetanse der man trenger det, skaffe tilveie støttemidler som minsker lablenes risiko, jobbe med språk, tekst, og medietrening og så videre. Det går fint an. Vi har gjort det mange ganger.

Stillinger

Markedskoordinator

Det Norske Blåseensemble (DNBE)

Forretningsutvikler

Sørf – Sørnorsk kompetansesenter for musikk

Førsteamanuensis i fløyte

Norges musikkhøgskole

Førsteamanuensis i klarinett

Norges musikkhøgskole

Kantor

Ulstein kyrkjelege fellesråd

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev