INTERVJU: – Noen ganger er at viktigere enn hva, seier Jan Martin Smørdal om konsertserien (sic!). Tre til fem gonger i semesteret arrangerer han og Håvard Volden konsertar på Sagene kulturverksted, og formålet er å setja sjeldan presenterte uttrykksformar i samanheng. – Jeg savner flere miljøer der uttrykkene blandes og settes sammen som naturlige deler, forklarer Smørdal om utgangspunktet for initiativet.

Jan Martin Smørdal/Foto: Yvonne Hetting

Av Ida Habbestad

— (sic!) er betegnelsen man bruker når man siterer noe som er stavet feil, for å understreke at det ikke er en selv som gjør feilen. Men ordet betyr egentlig ”som i originalen” – eller ”slik det ble presentert”, seier Jan Martin Smørdal.

— Idéen bak navnet for vår del er at det som spilles på (sic!) ikke kan gjøres om på. Man kan se navnet som tilbakeskuende; ”slik ble disse konsertene”. Improvisasjonene skjer i øyeblikket, det gjør for så vidt også hele konserten, uavhengig stilart. Konserten blir en slags risiko man bare må godta.

Saman med Håvard Volden starta Smørdal konsertserien i 2007 og dei to har sidan då rukke å arrangera tre til fem konsertar i semesteret. Ei rekkje utøvarar har vore innom Sagene kulturverksted, og Smørdal meiner den vesle konsertscena rører seg inn på høvevis upløyd mark.

— Navnet er delvis inspirert av Sound of Mu, som også er en liten scene. Det er fantastisk mye bra som blir presentert der, men samtidig savner jeg en del musikk hos dem. Vi forsøker å fylle ut; ikke isolere en scene til kun impro-, samtidsmusikk eller noe annet, men heller stille musikkarter sammen. Så spiller vi jo litt opp til at navnet deres som mangler tre bokstaver, seier Smørdal.

Kontrast og samanheng

Konseptet er lite og lyttarvenleg. Musikken står i høgsetet – der er tilrettelagt for gode lyttaropplevingar, utan forstyrringar frå caféliv og uvedkomne lydar. Frå tid til anna vert det henta inn komponert klassisk og samtidsmusikk, men hovudfokuset er på improvisert musikk som ideelt skal vera av mange slag.

Dermed er utøvarar med klassisk så vel som rytmisk bakgrunn velkomne – og dette skapar rom for både kontrastar og samanhengar, meiner Smørdal.

— Vi spiller doble, noen ganger triple sett, fortel han.

— Da kan det være interessant om den ene konstellasjonen spiller noe tradisjonssterkt og at den andre konstellasjonen spiller noe som overhodet ikke er tradisjonsbundet, men har en annen type kvalitet. På en tidligere konsert hadde vi for eksempel besøk av duoen Ballrogg som spilte Eric Dolphy-sanger, som innenfor jazzen har nokså klare konvensjoner. Etter dem spilte Daniel Meyer Grønvold, Eirik Renton og Tonny Kluften veldig klangbasert impro, uten de ”jazziske” energiforskyvningene.

Gjennom serien får dermed Smørdal og Volden høve til å innta ei kuratorrolle i større eller mindre grad. Ein snakkar ikkje så mykje om kuratorrolla i norsk musikk – kva tilhøve har de til denne?

— Det er ikke så stort fokus på det å kuratere nei – for eksempel finnes det ikke noen utdanning i å kuratere musikk, såvidt jeg vet. Men hovedpoenget i serien er altså å stille sammen sjangre som vi mener er relaterte til hverandre, men som ikke ofte blir presentert sammen. Man kan for eksempel plassere besetninger som er nokså like, men som spiller diametralt forskjellig musikk, på samme konsert. Eller omvendt – finne svært kontrasterende ensembler, seier Smørdal.

— For vår del er det jo økonomiske begrensninger som gjør at en del kombinasjoner vi kunne ønske å vise frem lukes vekk. Men det vi gjør blir sjelden gjort; og noen ganger er at viktigere enn hva, seier Smørdal.

Mangefasettert

Medverkande denne (sic!)-sesongen er mellom andre den norske duoen Splashgirl, nederlandske Jessica Sligter, amerikanske Adam Asnan, japanske Toshi Nakamura, franskmennene Adrian Myhr og Joris Ruhl, norske Kari Rønnekleiv, kanadiske Pierre-Yves Martel samt Håvard Volden – alle utforskande kva gjeld sjangrar.

— Vi er dessverre underrepresenterte i år når det gjelder kvinner, seier Smørdal, som peiker på at dei i stort har vore politisk korrekte i programmeringa, med musikarar frå fleire kontinent, i aldrar frå 18-60, med likestilling kva gjeld kjønn. Til og med seksuell legning er jamnt fordelt, hevdar han.

— Det er faktisk tilfeldig at det er så jevnt, seier arrangøren.

— Men jeg tror det sier mye om at det ikke er noen grunn til å stigmatisere folk som driver seriøst innen dette. Ofte er såkalt seriøs musikk forbundet med noe konformt, mens impro-verdenen har hentet impulser fra så å si overalt, og er dermed mangefasettert.

Idealisme og utopi

Økonomisk er prosjektet i stort basert på idealisme. Billettinntekter, samt mindre beløp frå Norsk Jazzforum, Fond for utøvende kunstnere og andre gjer at dei utøvande får dekka kostnadene sine, og eventuelt eit symbolsk honorar. Arrangørane får ingenting anna enn mykje arbeid.

— Håvard og jeg har jobba som musikere og med musikk i mange år, og vet at det er nok av momenter ved å være musiker og komponist som gjør det man engang brant for utrolig kjipt. Det å skape seg noen lyspunkter minner en på hvorfor en holder på med det en holder på med. Om du ser blått på det, er det en idiotisk idealisme. Man sitter ikke igjen med nåla i veggen – men etter hvert arrangement sitter i alle fall jeg igjen med en fantastisk følelse av overskudd. Så får det heller være at LOK-midlene forsvant rett etter at vi startet opp, seier Smørdal, tross alt med eit stikk i retning Kulturdepartementet.

Men serien vil uansett halda fram, lovar han, og vonar det vert plass til ei endå betre balanse mellom klassisk og samtidsmusikk i samanstillingar med improvisasjonsmusikken.

— Jeg savner flere miljøer der uttrykkene blandes og settes sammen som naturlige deler. Det er jo ikke så ofte man møter på positive kombinasjoner av samtidsmusikk og improvisert musikk. Personlig har jeg ikke hørt noen vellykka versjoner av at komponister samarbeider med improvisasjonsmusikere, nettopp fordi partene blir satt i en setting hvor de ikke får gjøre det de er best til. I mange tilfeller tror jeg derfor det kan være mer interessant å høre kombinasjonene i sammenstilling heller enn samkjøring, seier Smørdal.

Som jamnt over er for å skapa store, felles båsar.

— Jeg tror det kunne være en fin strategi å benevne all ny musikk innen alle sjangre som nettopp ny musikk – at alt i bunn og grunn tilhørte den samme gata: musikk som er representativ for nå. Da hadde kanskje begrepet ’ny musikk’ fått en annen ladning, meiner Smørdal:

— Det er kanskje utopisk. Men er det ikke litt utopisk å drive et konsertsted som heter (sic!) også? (sic!)

Programmet for (sic!) hausten 2008 er som følgjer:

12. september: Splashgirl + Jessica Sligter (NL) og Adam Asnan (UK)
31. oktober: Kari Rønnekleiv + Adrian Myhr og Joris Ruhl (FR)
17. oktober: Pierre-Yves Martel (CAN) + Toshi Nakamura (JP) og Håvard Volden

Samtlege konsertar finn stad på Sagene kulturverksted kl. 21.00
Meir informasjon her.

Publisert:

Del: