Postdoktor Anja Nylund Hagen omtaler boka “Engasjement og arrangement”, forskningsprosjektet om norske helårsarrangører bestilt av Norsk kulturråd.

Anja Nylund Hagen, © Universitetet i Oslo

Denne bokomtalen er en redigert versjon av innlegget Anja Nylund Hagen holdt under Norsk kulturråds presentasjon av boka Engasjement og arrangement 17. juni. Nylund Hagen er postdoktor i prosjektet Music on demand: Økonomi og opphavsrett i en digitalisert kultursektor (MUSEC) ved Institutt for musikkvitenskap (UiO).

Av Anja Nylund Hagen

I Norge finnes et stort antall konsertarrangører som i kulturhus, klubber, på arenaer og puber har levende musikkformidling som helårsvirksomhet. Disse arrangørene ønsket Norsk kulturråd mer kunnskap om, og utlyste midler til et forskningsprosjekt om norske helårsarrangører. Telemarksforskning fikk jobben, og boka Engasjement og arrangement – ei utgreiing om konsertarrangørar av Bård Kleppe, Ola K. Berge og Sigbjørn Hjelmbrekke ble lansert 17. juni 2019.

Forfatterne lover nybrottsarbeid, for det finnes kun bruddstykker av innsikt fra før. Utover Nasjonal arrangørstatistikk 2016 er det dokumentert at konserter står for en større del av den totale musikkomsetningen i Norge, og av musikernes totalinntekt (Kunst i tall, 2017, Hva nå?, 2018). Mer penger og flere konserter kommer publikum til gode, og prosjektet Sky og Scene viste at verdien av live-musikk øker i en tid der overflod av innspilt musikk konstant sirkulerer. Med disse utviklingstrekkene følger også økt forventning til arrangørene, og denne bokas kartlegging av helårsarrangørers produksjonsvilkår, konkurransesituasjon, og kunstneriske ambisjoner i møte med en økonomisk virkelighet er dermed et sentralt bidrag.

Bredde og dybde
Boka gir et detaljrikt oversiktsbilde, der både lange linjer og nyanser får plass når et lite regelbundet felt drevet av forhandlinger og konvensjoner presenteres. Skisseringen av konsertfeltet er deskriptiv, og inkluderer en historisk gjennomgang. Fra helt primitive framføringstradisjoner til dagens sammensatte konsertvirkelighet lærer vi om feltet i takt med samfunnsutviklingen, og det er morsomt beskrevet.

Skildringen av konsertens aktører og miljøer som del av en konsertøkologi danner grunnlaget for innsikten vi trenger om rollene og funksjonene i feltet, og sammenhengene mellom dem.

Forskjellige arrangørtyper forklares, og underveis møter vi dagsaktuelle problemstillinger. Vi får også en tallfestet forståelse av det norske konsertfeltet: omsetning i billettsalg, kroner i kulturstøtte, antall publikummere, geografisk fordeling, sjangeridentitet, type helårsarrangører med mer, fungerer som referanse for status quo.

Flere tall kan leses i kapittel 5 der økonomien i konsert- og arrangørvirksomhet gjennomgås. Både eksempler på hvordan inntektstrømmer beregnes og rapporteres, og gjennomsnitt fra 787 konsertregnskaper presenteres. Underveis detaljforklares budsjettposter og fordelingsnøkler, splitt og break-even, honorarer og garantier. Fordi tettheten av informasjon er stor er dette boka tyngste lesning. Det er likefullt et imponerende arbeid som dokumenterer realitetene i en mangefasettert konsertøkonomi.

Som motvekt går kapittel 6 inn i store kultursosiologiske spørsmål basert på kvalitativ empiri. «Kva er og gjer en konsert?» spør forfatterne, og streber etter motivasjonen og målsettingene for den perfekte konserten. Her tyr forfatterne til teori om smak, smakshierarki og sjanger for å begrunne arrangørenes valg og prosesser. Det er et rikt kapittel der musikalske og sosiale konvensjoner trekkes inn, samt teknologiske, økonomiske og juridiske forutsetninger. Det er god lesing, også fordi betydningen av musikkens rolle i samfunnet speiles i lys av problemstillingene arrangørene møter.

Overordnet viser boken at arrangørvirksomhet følger både utvikling og tradisjoner, tar mange former og har få fasiter. Oppsummeringen i en arrangørtypologi i kapittel 7 gjør dermed godt. Konsertarrangører kan være idealister, kuratorer, rasjonalister, gründere eller instrumentalister, viser typologien, og nøster opp linjene fra de foregående kapitlene.

Et felt i spenning
Boka skildrer arrangørfeltet som levende og fylt av spenninger. Vi hører om kunstnerisk kvalitet versus kommersiell teft, markedsmotivasjon eller overbevisningen om et større formidlingsoppdrag. Aktørene må balansere inntjening og støttemuligheter, underskudd og overskudd, sikkerhet og risiko, bredde og nisje, frivillighet og profesjonalitet, og kan fremstå enten sjangertro eller grenseoverskridende, beregnende eller risikoinnstilt, som kurator eller kremmere.

Et vell av slike balanseføringer kommer til syne, mens leserne samtidig får forståelse av hva som skaper kvalitet og suksess, og definerer profesjoner, motivasjoner og relasjoner i konsertfeltet. Oppsummert får vi høre om nettopp arrangement og engasjement, som er bokas tittel, uten at det gjøres noe nummer ut tittelordenes lille briljans. Det er særlig den doble betydningen av ordet engasjement som er fiffig. Store norske leksikon forteller at engasjement i forretningsspråket brukes om et forpliktelses- eller kredittforhold. Et engasjement er en kontraktsbundet ansettelse, særlig av opptredende kunstnere. Og det passer jo fint her, men like viktig kan engasjement bety begeistring, det å ha en sterk følelsesmessig tilknytning til en sak man går sterkt inn for. Boka viser at arrangementene og engasjementet hos norske konsertarrangører favner begge disse betydningene, både forpliktelse og begeistring.

Formidling og perspektiv
Det nynorske språket er friskt og lettfattelig. Dette er god forskningsformidling som verken hemmes av oppramsende rapportpreg eller kompliserte drøftinger. Boka framstår pedagogisk og godt strukturert, nærmest som en lærebok. Dette gjør den tilgjengelig for flere typer lesere. Studenter vil kunne ha nytte av den, og det samme vil forskere i musikk- og kulturfeltet. Arrangører, artister og andre bransjeaktører vil trolig finne boka både gjenkjennelig og interessant, og lære om bredden i sitt eget felt. Og som bestiller er Kulturrådet og kulturpolitikere en naturlig målgruppe. Måten forfatterne henvender seg til oppdragsgiver i siste kapittel skal jeg komme tilbake til.

Boken byr på en balansert framstilling av arrangørfeltet, med gode, varierte perspektiver. Den er først og fremt empiridrevet, men også godt teoretisk fundert. Vi finner solide nasjonale og internasjonale navn i referanselitteraturen, både nylige og klassikere. Bruken av henvisninger og modeller fra sosiologisk teori, historie og samtidig forskning styrker funnene, diskusjonene og refleksjonene.

Det er likevel den empiriske dokumentasjonen av konsertfeltet som er bokas sterkeste bidrag, og når empirien er viktig blir metoden også det. Kapittel 2 gjør rede for bruk av kilder og metoder, som er mange og varierte. Empiri fra 44 kvalitative intervju brukes effektivt. Sitatene vitner om gode informanter og vi kommer direkte inn i feltet med arrangørenes egne formuleringer. I tillegg får vi en systematisk studie basert på 787 konsertregnskaper, og analyser av registerdata fra TONO og billettselskaper. På toppen av dette er det utført en spørreundersøkelse. Denne gjentar arrangørundersøkelsen 2016 skapt av Arrangørforum og Kunnskapsverket. Både svarene fra 2016 og 2017 er inkludert i tallgrunnlaget, og det er klokt. Det er et faktum at svarprosentene på mange spørreundersøkelser for tiden er lave og de som ber om tall fra årsregnskaper o.l. krever mest.

Sammensetning av metoder skaper mulighet for bredde og dybde, og blir til sammen rikt. Det er lett å skryte av arbeidet, også på grunn av åpenheten om svakhetene i materialet, først og fremt i spørreundersøkelsen og tall-materialet. Den transparente metodeframstillingen styrker forskningens troverdighet. Som lesere forstår vi hvor forskerne har hatt utfordringer og vi kan henge med på hva som kan sies med stor sikkerhet, og hva som er antagelser. Like viktig blottlegger svakhetene i dataene behovet for en mer systematisk rapportering av aktiviteten og økonomien i feltet, som begrunner at mer forskning trengs.

Det fungerer fint med i hovedsak anonymiserte informanter, foruten i et tilfelle der et direkte internettsitat gjengis. Uten setningsomskriving er det enkelt å avsløre hvem det er snakk om, men det er heldigvis ikke sensitivt materiale her og dermed ikke graverende. Det er likevel en fin påminnelse om at digitale kontekster griper inn i alle sider av livene våre og tvinger oss til å tenke gjennom etablerte praksiser på nytt, også de forskningsmetodiske.

Motivasjon og realisme
Den digitale virkeligheten er likevel godt synlig i boka når vi minnes på hvordan arrangørfeltet opererer i lys av det som skjer rundt oss. Konsekvenser av digitalisering synes i rasjonalisering av antall musikere på scenen, i definisjonen av hva som anses som live, i opphavsrettshåndtering, i robotisering av arbeidslivet, og ikke minst i hva som er konsertens oppgave i møte med publikum.

Slik aktualisering skaper relevans, og det samme gjør forståelsen boka gir av partene i arrangørfeltet. Mange dilemmaer kommer fram når disse skildres, og skaper de nevnte spenningsforholdene. For eksempel er arrangører og artister både motparter i honorarforhandlinger og samtidig avhengig av hverandre for at konserten i det hele tatt skal skje. Det er verdt å merke at arrangørene trekker fram publikum som den viktigste drivkraften i det de gjør. En viktig dokumentasjon er at de fleste norske arrangører operer i en såkalt paternalistisk modell, der arrangøren føler på et ansvar utover det publikum velger selv. Denne drivkraften skaper autonomi og gir arrangørjobben egenverdi og samfunnsverdi. Hvis arrangør tar risiko er det sjelden for å tjene penger, men for å fremme unike kunstuttrykk. I det samme tankesettet bygges publikum over tid, via kvalitet, og arrangøren selv blir merkevare.

Spenningene i feltet skapes når ambisjonene om den perfekte konserten kobles med de økonomiske realitetene. Selv om et fåtall arrangører drives av økonomiske mål, er de fleste smertelig klar over at de må tjene penger. Det er del av å være profesjonell å forholde seg til hva konsertvirksomhet koster, at en større del av artistinntekten må komme fra live-spilling, og at pengene skal fordeles på flere folk. Å sjonglere med underskudd og overskudd er en sentral arrangørkompetanse. Målet er å gå i balanse, ikke tape over tid.

Dette er viktig å dokumentere overfor kulturpolitikken. Boka peker også på en viss uro i arrangørfeltet. Det økte antallet konserter og nye aktører skaper ny konkurranse. Boka skildrer også nettverkene i arrangørfeltet, der lojalitet er et nøkkelord i relasjonene mellom arrangører, managere, bookingagenter og artister.

Sjanger i flyt
Spørsmålet om sjanger er tilbakevendende i boka, i form av hvordan arrangørene forholder seg til sjangertilhørighet, sjangerglidninger, og bransjeglidninger utover de musikalske uttrykkene. Det blir blant annet diskutert hvordan booking ofte skjer i sekkebetegnelser.

Sitatet om booking av avdempet musikk, det være seg viser, klassisk eller blues, og omtalen av rytmiske scener der jazz, pop, rock og folkemusikk har sin naturlige plass, er gjenkjennelig. Mange arrangementer skjer på tvers av etablerte sjangerkonvensjoner, og vitner om en moderne sjangerforståelse.

Denne sammenfaller med publikums sjangerforståelse i spillelister, som jeg tidligere har forsket på. Sjanger er ikke så viktig, publikum velger og sorterer musikk i kategorier som passer til hvordan den skal brukes. Det handler om kontekst, stemning, energi og rytme. Boka forklarer også at sjangernes ideologiske slagside som motkultur og politisk markør vannes ut.

Arrangørene ønsker ikke å snevre inn sin appell med merkelapper som begrenser. Flere sjangere har plass på de fleste scener, alle typer publikum må være velkommen på konsert. Norske konsertarrangører heter nettopp det, og er ikke lenger et forbund begrenset for rockerne.

Det er tankevekkende hvordan tradisjonelle sjangerbegreper likevel videreføres fordi de trengs i møte med kulturpolitikken og støtteapparat. Visse sjangere har bedre sjanse for støttepenger, erfarer feltet. Boka viser hvordan sjanger er innarbeidet i bransjen, og representerer kulturpolitiske sorteringsstrukturer. Sjanger brukes instrumentelt og kontekstavhenging, for å sitere en av arrangørene intervjuet i boka.

En annen viktig diskusjon gjelder makt og definisjonsmakt i arrangørfeltet. Boka forklarer hvor impulser hentes fra og hvem som sitter i nøkkelposisjoner. Daglige ledere i virksomhetene fordeles på 37 % kvinner og 63 % menn, men konsekvensene av den skjeve kjønnsbalansen diskuteres knapt. Kjønnsbalanse i booking er et hett diskusjonstema i bransjen, og jeg savner en fyldigere problematisering av dette, og egentlig et bredere likestillingsperspektiv også utover kjønn. Skal konsertvirksomhet være for alle, må vi vite mer om sosiokulturell fordeling og bakgrunn både blant arrangører og publikum.

I forlengelse av en større samfunnskontekst peker Stortingsmelding 25, Humaniora i Norge, på behovet for humanistisk kunnskap tilknyttet tre felt som definerer samfunnets utviklingstrekk. Disse er 1) integrering, migrasjon og konflikter, 2) de store teknologiskiftene, og 3) klima, miljø og bærekraft. Av disse omtales kun punkt 2 delvis i boka. Et grunnforskningsbidrag må selvsagt avgrense seg, men det er viktig å strebe mot ambisjonen om samfunnsnytte og koblingsmuligheter til andre fag når videre forskning på arrangørfeltet skal planlegges.

Behovet for arrangørstøtte
Boka avslutter med en konklusjon om at konserten er kjerne i dagens musikkproduksjon og at arrangørfeltet er profesjonalisert, men at dette har en pris. På tross av at ambisjonene om et fornøyd publikum, er det økonomien som definerer vinnere og tapere i feltet. Markedet er presset, og rammevilkårene for helårsarrangører er endret. Oppsummert, behovet for arrangørstøtte er stort som aldri før. Jeg leser denne avslutningen som en klar melding til kulturpolitikere og støtteapparat. Tross økt profesjonalitet og kvalitet i alle ledd, også blant små aktører og frivillige, ligger forholdene ikke til rette for at konsertmarked går rundt av seg selv, hvert fall ikke dersom vi ønsker et mangfoldig konserttilbud for alle.

Boka oppfordrer derfor til å tenke gjennom rammer for fordeling og forvaltning. De store forskjellene i hvem som får støtte er omtalt som A-, B- og C-laget, og forholdet mellom penger til festivalstøtte i lys av det høye aktivitetsomfanget hos helårsarrangørene er sentralt. Ikke minst synliggjør boka risikoen mange tar og at et stort flertall arrangører går i underskudd. Behovet for en tilpasset kulturpolitikk for arrangørfeltet er dermed understreket, og dokumentert i en aggregert form og utstrekning vi ikke har sett før.

Publisert:

Del: