Kommunevalget 2003: – Kulturlivet med hendene i lomma
– Om to år er Carl I. Hagen statsminister i Norge, og allerede i dag kan FrP få mangedoblet antallet ordførere rundt om i landet, hevder komponist Glenn Erik Haugland i denne valgkommentaren, som er spesialskrevet for Ballade. Han hevder videre at det profesjonelle kulturlivet står med hendene i lomma, og synes å ha mistet både munn og mæle i en stadig mer mediestyrt samfunnsdebatt, der «viktighets-tyranniet» får styre premissene. – I dag synes kulturpolitikk utelukkende å handle om å ta stilling til et vidtrekkende begrep som alle syns er fint og flott, men som ingen lenger helt ut vet hva betyr, skriver Haugland blant annet.
Av Glenn Erik Haugland, komponist
Kulturpolitikk er snart den eneste arenaen der FrP kan leve ut sitt intense behov for være anderledes enn alle andre. «FrP mot røkla». Med dette partiet ved roret i «MF Norge», vil det profesjonelle kulturlivet om noen få år ikke være til å kjenne igjen.
Det var kanskje denne erkjennelsen Valgerd Svarstad Haugland og statssekretær Yngve Slettholm hadde i bakhodene da de midt i valgkampen lanserte en kulturmelding som mer enn noe er et forsvarskrift for det bestående. En skjerping av argumentasjonen for, og økonomisk/organisatorisk styrking av det eksisterende kulturlivet kan muligens vise seg å være en god kur mot den stadig voksende Frp-epedemien.
En tilsynelatende grei nok strategi, men neppe det Slettholm hadde i tankene da han for to år siden fikk jobben som statssekretær med visjonene om Krf som fanebærer for «motkulturen». Og i alle fall ikke tilstrekkelig til å komme gjennom medienes trange nåløye og frem i «synligheten» – der alt som tilsynelatende betyr noe hører hjemme.
At kulturpolitikk heller ikke i denne valgkampen ble et hovedtema, er ingen stor overaskelse, tross alle velmenende organers (også Ballades) iherdige forsøk på å gjøre noe med det.
Vi lever i et viktighets-tyranni, der det som er «viktig» ikke nødvendigvis er det fordi det virkelig er det, men fordi det blir det i kraft av gjentakelsen. Om det er viktighetstyranniet som har ført til at et tradisjonelt sett kulturvennlig parti som SV har fjernet kulturpolitikk fra sine hjemmesider, er ikke godt å si. Men jeg registrerer at også SV for fullt har kastet seg inn i den politiske allsangen som kun består av et refreng: «Skole-innvadring-privatisering-skole-innvandring..»osv., i år som for to år siden, som for fire år siden, som for seks år siden, og så videre.
Hvorfor har ingen klart å se sitt snitt å utnytte behovet for ny politisk agenda og lage en kultursak, sexy nok for medienes gjentakelses-kvern?
Hva skal egentlig til for å lage gode kulturpolitiske saker som tar tidsånden på pulsen? Vel og merke den tidsånden som journalister tror «folk flest» er opptatt av – og ikke den du kan lese om i Morgenbladet. «Folk flest» har, som alle andre, hverdager som ligner en annen. De får sine adspredelser gjennom tilgang på ulike tilbud, på fritiden ved hjelp av fjernkontrollen eller med handlevognen.
«Friheten til å velge» er blitt en av de aller viktigste verdiene i manges liv, og her treffer FrP spikeren på hode der de fremstår som selve inkarnasjonen på valgfrihet (mens de i virkeligheten er mer reguleringskåte enn de fleste partiene på Stortinget). Paradoksalt nok er «friheten til å velge» mellom et mangfold av kulturtilbud, en trussel mot den økonomiske handlefriheten FrP retorisk mener de skaffer det norske folk når de kutter i mikrobudsjettposten kultur.
Kanskje kampen for et mangfoldig kulturliv kan vise seg å være en god sak for det liberalistiske kulturpartiet FrP? Kunstner-gjenferd fra 60- og 70-tallet som marsjerer mot regjeringsbygget i protest mot FrPs avvikling av kunstnerstipend, vil i hvert fall ikke svekke Kong Carls anseelse rundt om i FrP-landet Norge.
Ledige stillinger
Det finnes eksempler på hvordan gode kulturpolitiske saker blir skapt og kan engasjere. Sensasjonen i det at Norge nå bygger et operahus, er et lysende eksempel. Årelange forsøk på å få bygget et operahus ble lett avfeid når utspillet kom fra operaens egne, og spørsmålet kun dreide seg om for eller i mot operahus.
Først da debatten om operahus ble et spørsmål om Vestbanen kontra Bjørvika, klarte man å engasjere. På samme måten kan profesjonelle kulturaktører opptre som premissleverandører og få i gang kulturpolitiske debatter som er konkrete og som ikke kun dreier seg om mer penger til alt som hører inn under Kulturdepartementet. Slik det er nå har blitt, dreier kulturpolitikk seg om å ta stilling til et vidtrekkende begrep som alle syns er fint og flott, men som ingen lenger helt ut vet hva betyr.
I årets valgkamp har vante forestillinger om partienes kulturvennlighet fått seg noen skudd for baugen. Jeg registrerer med forundring at kulturpartiene Venstre og SV havner i klasse med FrP i Stavanger der de går til valg med skepsis til et nytt konserthus. På Os, der jeg bor og der Terje Søviknes er konge, har ingen klart å arrestere Frp for å sultefore det frivillige kulturlivet. I Bergen derimot går alt på skinner, der Arbeiderpartiet til og med bruker sin generøse (?) kulturpolitikk i store annonser som hovedargument mot et blått kaffe-regime.
Selv om mange topppolitikere i Høyre viser utstrakt kunst- og kulturinteresse, har partiet ingen troverdighet når det dreier seg om kulturbudsjettet. Senterpartiets leder Åslaug Haga bør på sin side få prisen for årets dummeste for hennes kritikk av kulturmeldingen. Hun går 50-tallets instrumentelle kulturpolitikk en høy gang for hennes utspill om kulturens betydning i kampen mot demens.
Da spørs det da om vi som lever i kulturens vold er våkne nok til å bruke vår borgerplikt. Å bli sittende hjemme og overlate til andre å bestemme for seg, vil om ikke annet slå bena under Åslaug Hagas kulturpolitiske credo.
Godt valg!
Glenn Erik Haugland var president i Norsk Komponistforbund fra 1997 til 2001. Det siste året har han vært bosatt i Italia, der han bl.a. har jobbet med ungdomsoperaen «3×3», sant andre prosjekter for Opera Omnia. Sammen med librettist Rolf Norsen har han arbeidet med teksten til det som skal bli operaen «Rebekka», basert på Ingvar Ambjørnsens roman «Dukken i taket». Han har nå vendt tilbake til Norge, og er for tiden bosatt i FrP-kommunen Os.
