Resultatene fra undersøkelsen bekrefter i stor grad det vi visste fra før – at det er sammenheng mellom alder, utdanningsnivå og kjønn, og hvordan man benytter offentlige kulturtilbud. Og de såkalte kulturkjerringene lever i beste velgående, ifølge Agderforsknings nye rapport (FoU rapport nr. 7/2012).
Så mye som 65 prosent av dem som oppsøker de store offentlige kulturinstitusjonene er kvinner, de er gjerne over 46 år, har ikke barn boende hjemme, har god økonomi og høyere utdannelse.
Les også: [link id=67836 title=”Frir til folk flest“]
Intet nytt under solen?
– Det som gir denne rapporten ny verdi er de kommentarene og anbefalingene vi kommer med, sier Egil Bjørnsen, seniorforsker ved Agderforskning.
– Vi sier ikke at alle kunstinstitusjonene skal ha inkludering av nye publikumsgrupper som mål. Men dersom de skal, og det har vært det kulturpolitiske mantraet lenge, så må de kanskje begynne å tenke annerledes.
Han forteller at det i Norge er vanlig at publikumsutviklingen gjerne tar utgangspunkt i et allerede definert kunstnerisk produkt, og deretter markedsføres og formidles til så mange som mulig.
– Vi spør oss om det faktisk er mulig å nå ut til såkalt ekskluderte grupper på denne måten, og om institusjonene i stedet må tenke omvendt: Gå ut til de gruppene man vil nå, finne ut hvordan de kan engasjeres, og så gjøre det, sier Bjørnsen.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Uklare mål
Rapporten er laget på oppdrag fra Bergen kommune, og tar for seg både kulturkonsumentenes vaner i storbyene, og et utvalg norske tiltak for publikumsutvikling.
Men Bjørnsen forteller at å finne slike tiltak, som ikke var tradisjonelle markedsføringstiltak, var vanskelig. Av eksemplene som er nevnt (som Kulturvennen, BabySkrik, Prøvekjør Festspillene 2011, Kilden Dialog med flere) vet man også lite eller ingenting om hvorvidt tiltakene gjør at brukerne faktisk kommer tilbake.
Rapporten karakteriserer flere av tiltakenes mål som «uklare».
Alternativet Bjørnsens forskergruppe foreslår kalles målrettet publikumsutvikling, og åpner for at man tilpasser det kunstneriske produktet for nye målgrupper.
Bjørnsen mener det er fullt mulig å gjøre det uten at det går utover kvaliteten, men at det antagelig medfører at kvalitet må defineres annerledes enn i dag.
– Et relatert spørsmål er om kunstinstitusjonene i dag har det rette personell og den rette kunstneriske ledelse for en slik dreining. Dette handler i bunn og grunn om kulturelt lederskap, sier han.
Følg Ballade på Twitter
Ser til Storbritannia
Et eksempel rapporten nevner er Birmingham Opera Company, som utelukkende setter opp sine produksjoner utenfor operascenen. En kjerne av musikerne og sangerne er alltid profesjonelle, mens statister og kor er amatører som melder selg på.
– Et annet eksempel er Motionhouse Dance Theatre, som alltid har unge publikummere til stede under innstuderingen av nye danseforestillinger, for å teste hvordan ulike koreografigrep slår an hos dem. Men den type publikumsutvikling er ofte ikke en del av kjernevirksomheten til de store norske institusjonene, forteller Bjørnsen.
– Men strider ikke det imot ideen om kunstens autonomi? At man lager et kunstnerisk produkt basert på hva publikum vil ha?
– Det er mulig det, men det handler om hva som legges i autonomibegrepet, og også om hvordan vi definerer «kvalitet». Det sier kulturministrene sjeldent noe om, sier Bjørnsen.
Les også: [link id=67420 title=”– Politikk har begrenset effekt“]
– Naivt
Bjørnsen vil ikke si noe om hva som er riktig eller galt å gjøre.
– Et dansekompani kan godt lage sine forestillinger og fremføre dem for dem som måtte komme. Og det er helt fint, samtidsdans spiller en viktig rolle i det kunstneriske rommet. Men da må kulturpolitikere og andre anerkjenne at noen kunstformer forblir en kunstform med et relativt smalt nedslagsfelt og ikke noe som kan nå ut til «alle», sier Bjørnsen, og legger til:
– Det er bare så utrolig naivt å tro at alle kunstinstitusjoner kan nå ut til alle med det samme kunstuttrykket. Det har vi forsøkt i 50 år uten å lykkes.
