Det polsk-ukrainske bandet Dagadana spiller en eklektisk fusjon av tradisjonell musikk, viser og elektronikk mellom nabolandene Polen og Ukraina. Bandet har spilt på en rekke scener verden rundt. – Bandets låter om fred og ønsker om harmoni er hjemsøkende relevante, skriver Ballades utsendte, George Ofori. (Foto: Darja Olsevskaja)

Musikkreise under Oslo World: Hvordan bruddstykker fra ulike kulturer limes av lyd

Årets Oslo World-festival hadde som tema å forene musikk og aktivisme. Hvordan kan vi plukke opp bitene fra en verden som sprekker av konflikt, og sørge for kunstneriske frie arenaer for å gjøre det? På den beste måten jeg vet om: en musikkreise der verden inviteres til Oslo. 

Kalender

Västanå Sessions

02/08/2024 Kl. 18:00

Hopalong AKA i bakgården på Folk

03/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024 åpningskonsert

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

For en med stor interesse for mangfoldige kulturopplevelser, livemusikk og møter mellom folk med lidenskap, er Oslo World en arena som treffer midt i blinken hos meg. Faktorerer man inn at årets utgave, nummer 30 i en lang rekke med kulturmøter og musikalske reiser på tvers av kontinenter, også virket å fokusere enda mer på nettopp denne “musikkreisen”, blir man beæret over få overvære konserter, klubbkvelder og liveintervjuer.

Skribent George K. Ofori besøkte mange scener, konserter og arrangement under årets Oslo World. Her er hans anmeldelser og betraktninger. (Foto: privat)

I denne oppsamlingen av anmeldelser og betraktninger fra årets festival, ønsker jeg å fokusere på lyd: Den treffende lyden, den forsonende lyden i en verden som utfordrer vårt kollektive ønske om samhold, og ikke minst den unge, utfordrende lyden. Lyden som pusher grenser og får oss til å tenke stort og innovativt.

Dette er Ballades Oslo World 2023.

————

Når lyder jager hverandre – fra Oppdal til Kathmandu
På Riksscenen er stoler, bord og lys nydelig dandert til for publikummet til Erlend Viken med band og nepalske Sanskriti Shrestha. En umiddelbar følelse av ro treffer meg når jeg kommer inn på intimscenen, og med god plass fremst mistenker jeg at jeg skal bevitne et magisk musikkmøte sammen med de rundt 100 fremmøtte i publikum. På scenen er feler og tabla-trommer linet opp, tablaene er løftet opp bakerst. Og for noen vakre instrumenter de er. Gullpyntet og mikket opp, klare for forestilling. 

I kveld får vi nemlig urpremiere på samarbeidet og bestillingsverket Mellom Fjell, der felemaestro Erlend Viken vil kombinere tradisjonelle feletoner med den rytmisk-melodiske tabla-tradisjonen som Shreshta står for, med bakgrunn fra Nepal og India. Det er ikke første samspill mellom de to – men kvelden lover å by på noe nytt fra mannen fra Oppdal og kvinnen fra Kathmandu.

Konserten starter med Viken som spiller fela med fingrene før bandet med Anders Røine på akustisk gitar og Tanja Orning på cello blir med slag for slag. Shresthas perkussive tablaspilling danner en eventyraktig ramme rundt musikken. Melodiene fra strengene flyter på toppen mens tablaen danner en rytmisk bunn for helheten. Fela og strengharmoniene leker med den rytmiske melodien i tablaen, og samspillet gir øyeblikkelig mening. Lyden av norske og nepalske fjell i skjønn forening.

MELLOM FJELL: Erlend Viken og Sanskriti Shrestha urfremførte bestillingsverket og samarbeidsprosjektet Mellom fjell på Riksscenen under årets Oslo World. Fra venstre: Cellist Tanja Orning, Erlend Viken, Sanskriti Shrestha og Anders Røine. (Foto: Darja Olsevskaja)

Første låt smelter ut i en fade-out tilbake til der den startet, med fingerspilling på fele og de andre strengene som følger med i en myk landing. 

Erlend Viken takker underveis for oppmøtet, og opplyser at det er mye ny musikk Oslo World-publikummet i kveld får oppleve. Det er jo alltid en godbit å vite dét.

Gigja
De lekne introklimpringene på fele, langeleik og cello med hele lydspekteret til tablaene høres nesten ut som lydsporet til en film om varme, mystikk og nysgjerrighet på neste komposisjon som spilles. Denne kaller Viken “Gigja”. Med sang fra Anders Røine og tablaenes fulle lydregister dras vi inn i en fortelling. Låt to går inn i neste, og dynamikken mellom melodiene og rytmene er som å se (og høre) en katt jage en mus.

Med melodi og rytme på hver sin fløy, høres det ut som en kakofoni av instrumenter som svulmer opp til en transeaktig seanse. Når Shreshta spiller på bjeller introduseres en ny dimensjon i lydbildet: nærmest hjemsøkte bjelleslag som runger i det nære. Musikkmøtet her i kveld har en meditativ kvalitet ved seg, som lyttere er vi dratt inn i et fjellandskap mellom to kontinenter, virkeligheter og kulturarv.

Erlend Viken og Sanskriti Shrestha. (Foto: Darja Olsevskaja)

Etter en liten stemmepause innleder tabla nest siste låt for kvelden, og denne gangen jages den av felas nærmest barneaktige klimpring. Celloen blir med på moroa her, og som en slags lydmessig lek mellom rytmeinstrumentene og strengeinstrumentene lages det rom mellom slagene til å se for seg barn som leker. Ett barn rotet i norsk tradisjonsmusikk, et annet som stadig utfordrer den perkussive halvdelen med skiftende slag men med samme jevne rytme.

Altmuligmenn og rytmiske kvinner
Når klimpring erstattes av strengestrøk løftes også energien i låta. Inn kommer munnharpen til Anders Røine, trioens “altmuligmann”, som overtar og leker med tablaen. Den spretne, nesten atoniske kvaliteten i munnharpe passer godt med tablaens østlige lydkvaliteter. Når strengene kommer inn igjen re-introduseres en kjent varme, og det komplette lydbildet er en fryd å høre på. Som booking for hva Oslo World skal være, kunne ikke Erlend Viken og kompani levert mer klink på målet.

Den håndrappe spillingen til Sanskriti Shreshta får lov til å innta center stage nå, mens konserten drar seg mot slutten. På siste låt, etter en leken og rytmisk munnharpe-intro, følger tablaen med, og samspillet mellom de to instrumentene er kanskje blant kveldens desidert hyggeligste overraskelser. To instrumenter i musikkreisen som både jager og låser hverandre på imponerende vis.

Med munnharpens siste slag avsluttes konserten til trampeklapp fra de fremmøtte – for et show. For en musikkreise.

—————

Når lyd bytter navn – og migrerer fra hele verden for å skape harmoni
Hvor var du da NRK P2s globale musikk-flaggskip “Jungeltelegrafen” byttet navn til “Musikkreisen” tidligere i høst? Mye ble sagt om dette navnebyttet, og det ble en sak som rørte ved programmets faste lyttere, beskyttende riddere av ytringsfriheten og anti-krenkelsesgjengen.

Så er ikke dette en fortsettelse av debatten rundt det, men først og fremst en hyllest til Arne Berg, en av de mest solide og entusiastiske formidlerne av lyder fra hele globen. Han og programmet var nemlig rigget til livesending på Oslo Worlds lørdag, på utestedet Internasjonalen. I den neste halvannen timen er det egentlig kun én ting vi heldige fremmøtte skal få lov til å gjøre – bli med på Musikkreisen i ordets rette forstand.

WHAT’S IN A NAME? Tidligere i høst skiftet NRK P2s “Jungeltelegrafen” navn til “Musikkreisen”, til mye ståhei i offentligheten. Under Oslo World hadde det tradisjonsrike radioprogrammet som vanlig en fyldig livesending, denne gangen fra Internasjonalen. Her med programleder Arne Berg, og Kader Tahanine Group i bakgrunnen.  (Foto: Nabeeh Samaan)

Arne Berg skaper rammen for oss: Oslo Worlds 30-årige eksistens vitner om både en kjærkommen nysgjerrighet som norske musikklyttere har på toner og historier fra alle slags kulturer og tradisjoner – men også en suksesshistorie om hvordan god festivaldrift og en klar visjon har skapt en bærekraftig festival som har holdt ut mot pandemi, økonomiske skiftninger i kulturbransjen. Og som fremdeles er lukrativ for publikum. Beviselig illustrert blant annet ved at det er stappfullt av folk inne på Internasjonalen denne lørdagsettermiddagen.

Å REISE I MUSIKKEN: Publikum fylte salen under «Musikkreisen»s livesending på Internasjonalen. (Foto: Nabeeh Samaan)

Fra ørken til oase på Internasjonalen
Det var ikke bare hyllesten til festivalen og musikken som var på Arne Bergs og Musikkreisens agenda. Oppmøtet i kveld blir også “premiert” med smakebiter og konsise liveintervjuer med tre av artistene som senere skal spille lengre konserter på festivalen. Først ut er Kader Tahanine Group, ledet av Kader Tahanine. Han beskrives som en av tuaregmusikkens nye perler, og er en stjerne på Sahel-regionens musikksletter. 

EN PERLE FRA TUAREGMUSIKKEN: Kader Tahanine Group i livesendingen til NRK P2s «Musikkreisen» under OsloWorld 2023. Her med Kader Tahanine i front. (Foto: Nabeeh Samaan)

I kveld får vi ekte ørkenrock med lekre nordafrikanske rytmer og tekster om fred, politisk forening og etnisk harmoni, som møtes med oppløftende applaus fra publikum. Jeg kjenner at dette bandets smittsomme energi kunne jeg absolutt hørt mer av.

LIVE: Kader Tarhanine Group på Kafé Hærverk under Oslo World. (Foto: Lars Opstad)

Lyd som går hånd i hånd, slag i slag
Neste kvinne ute på scenen er meksikanske Pahua, artistnavnet til Paulina Sotomayor. Omriggen til denne konserten er omfattende, enda de kun er to aktører på scenen. Dog har de med en god del sample-basert tromme-elektronikk og push pads, og trommeelskeren i meg er øyeblikkelig nysgjerrig på duoen og det vi skal høre av elektronisk folkemusikk fra Mexico City, nå i lille Oslo.

FOLKTRONICA FRA MEXICO CITY: Meksikanske Pahua lager folktronica, med påvirkninger fra hele Latin-Amerika. (Foto: Lars Opstad)

Etter den første låten sniker Berg inn noen spørsmål til artisten han i sendingen har omtalt som “den hotteste artisten i Latin-Amerika». Ingen små ord der, altså. Pahua snakker om hvordan lyd kan være med på en «migrasjon» på grunn av kulturpåvirkninger. Hun lager folktronica, med påvirkninger fra hele Latin-Amerika. Med basstunge perkusjoner og trommer, samt en sterk vokalprestasjon og god bruk av Ableton Push for å sette i gang låtene, er Pahua live virkelig en opplevelse jeg vil anbefale når muligheten byr seg.

Og mens man snakker om store liveopplevelser: 

Når nabolyder smelter sammen
Polsk-ukrainske Dagadana er ikke et vanlig band. Med deres eklektiske fusjon av tradisjonell musikk, viser og elektronikk mellom nabolandene Polen og Ukraina har de blitt invitert til scener verden rundt, og i en årrekke. I kjølvannet av russernes invasjon av Ukraina er bandets låter om fred og ønsker om harmoni hjemsøkende relevante.

AMBASSADØRER: Dagadana under Oslo World-konserten på Cosmopolite. Dagadana ser på seg selv som ambassadører med et budskap om forståelse mellom Polen og Ukraina, heter det i omtalen av bandet hos Oslo World (Foto: Darja Olsevskaja)

De fem musikerne i Dagadana inntar intimscenen på Internasjonalen sist ut. Blant bandets tre låter for å runde av kveldens “Musikkreisen”-livesending får vi servert “The Wishing Song”, en tradisjonell folkelåt som handler om å ønske lytterne visdom, fred, kjærlighet og god helse. Bandet stiller med cajun, trompet og kontrabass – det hele avsluttes a cappella, og det er aldeles nydelig. Stemmer, og lyder, som smelter sammen sømløst. Dette er dét kveldens “Musikkreise” handler om.

THE WISHING SONG: Polsk-ukrainske Dagadana under «Musikkreisen»s livesending på Internasjonalen, med fantastisk hodepryd. (Foto: Nabeeh Samaan)

Når lyder kolliderer i Dunk-ende bass og dans
Vi har allerede skrevet litt om den norsk-kenyanske duoens albumdebut Mbili Mbili i Ballade, og på Oslo World på Dunk i kveld er jeg klar for hvordan dette heseblesende, varierte lyduniverset vil høres ut live.

Hjemme i Kenya er Labdi Ommes ingen ukjent kvinne, en maestro på både sang og strengeinstrumentet orutu. Når hun teamer opp med Bærums Bernt Isak Wærstad er de to Unganisha, en norsk-kenyansk elektronisk musikk-duo som maksimerer det beste og mest fargerike fra to land, kontinenter og endehjørner av musikklandskapet.

MUSIKKFUSJON: Unganisha er kenyanske Labdi Ommes og norske Bernt Isak Wærstad.  (Foto: Lars Opstad)

På konsertarenaen Dunk stiger duoen frem fra publikum, og de setter i gang en rytmisk og basstung “Watu”, med Bernt Isak på keyboard, samples og DJ-ing mens Labdi synger. Her kjenner jeg at jeg tidlig begynner å se etter fusjonen mellom det norske og kenyanske: det saturerte, elektroniske og raffinerte som møter det organiske, jordede og rå.

“Cheza Usilie” (kun utgitt som vinylsingel hittil) har noen lekne melodiske elementer, men her kjenner jeg at Labdis vokal kanskje drukner litt i symfonien av lyder som omgir henne. På «Mpenzi», en av duoens tidlige slagere er Labdi mer med i miksen – og selv om dette kanskje er vanskelig å få til i formatet duoen spiller i, skulle det gjerne vært mer kontakt mellom Bernt Isak og Labdi på scenen.

Etter litt prat og hyggelig passiar mellom Labdi og publikum får vi en låt fra deres nye album, “Baddie”. Denne høres mer kontrollert ut og med noe fantastisk visuelt arbeid bak dem på scenen får vi en flott låt fremført om å nyte livet.

FORBUDT: Labdi Ommes har en sterk og rik vokal, skriver Ballades utsendte. I tillegg spiller hun også orutu, et instrument som i flere afrikanske land har vært forbudt for kvinner å spille. – You can’t stifle someone’s creativity because of misogynistic and chauvinistic ideas, sier hun i dette intervjuet med magasinet True Africa. (Foto: Darja Olsevskaja)

Stigende form og tyngre bass
På neste låt, «Sulu», kan vi se at duoen rett og slett har spilt seg i form i løpet av konserten. Med allsang og klapping, forklarer Labdi at dette er en låt om å ikke vite hva morgendagen bringer. I disse dager er de ordene ekstra relevante, merker jeg.

“Nisaidie” er en låt om å ta vare på hverandre, og etter en melodisk intro går den inn i duoens kjente hektiske og perkussive rytme. På neste låt “Ago” berømmes Unganisha for noe jeg er svært glad i: å starte låter med vokalsamples, godt trigget av Bernt Isak, som står med teknikken. 

Unganishas perkussive og nesten «breaks»-aktige trommer driver låtene, og av og til skulle disse gitt mer plass til synthene og Labdis vokal. Men jeg ser meg rundt på det hoppende og smittende engasjementet blant publikum og tenker at dette kanskje…bare er meg?

Publikum er ordentlig med på dansen på duoens nesten 8-bit-aktige danselåt “Leko”. Dette fortsetter i en nærmest rent stilistisk house-låt i “Ochwe”, der dansegulvet foran scenen for alvor er blitt varmt. Her kommer Labdis vokal til sin rett – den er sterk, rik og fyller hele lokalet.

WE WANT MORE: Unganisha gjorde en heftig konsert under Oslo World. (Foto: Lars Opstad)

Publikum legger inn en forespørsel om «Paro» som en av de siste låtene denne kvelden, og duoen på scenen lyder velvillig med. Som ekstranummer kastes også inn utrolig fengende “Kucheza” – og brått blir Dunk en ren norsk-kenyansk klubb. Subbassen på denne – tungt! De skviser inn “Lwang’ni Hotel”, med et par publikummere jeg mistenker er kenyanere på scenen. På dette tidspunktet er det ingen tvil å spore: de fremmøtte elsker Unganisha på scenen, og Labdi er den perfekte verten for denne fusjonsfesten med sitt sjarmerende og easy going-vesen. Ekstranummer nr. 3, «Extraterrestrial», kjøres i gang, til publikums villige «WE WANT MORE!»

Slik avsluttes en konsert som må sies å ha blitt sterkere for hver låt. Fusjonen er sterkere, og musikkreisen viser i stor grad hvor langt våre kulturer har kommet når de leker side om side – intet mindre enn gledelig. 

Når lyder setter stemningen for kvelden
I kveld går det ned – henna i været! Blir litt revet med av en snerten tagline. Neha Naveen og Sandeep Singh er vertene for en klubbkveld i Indiskotek jeg kanskje har etterlyst, men ikke engang har visst at jeg trengte. Bollywood, disco, soul, hip-hop, en ekte masala av dansbare funk-rytmer. Ja, bare…ja.

HENNA I VÆRET: Musikkjournalist Sandeep Singh og forfatter Neha Naveen var DJer og vertskap for Indiskotek på Byens Tak under OsloWorld. (Foto: Lars Opstad)

DJ-duoen tar til spakene for første gang på 14 år i forbindelse med Oslo Worlds 30-årsjubileum. Oppe i 12. etasje går jeg inn til noen lekre indiske hip-hoplåter og en lugn, lounge-stemning på Byens Tak. Musikkjournalist og DJ Sandeep med forfatter Neha innvier kvelden med roligere låter over noen drinker inne i lokalet.

For denne delen av Ballades turer innom forskjellige ankerpunkt i Oslo må det bare reflekteres over hvor fantastisk musikk er for å sette stemningen. Idet Byens Tak fylles opp av feststemte Osloborgere, er det herlig å se nikkende og trampende gjester anerkjenne den rike og rytmiske indiske musikken som Singh og Naveen står for. 

Skjønt, ikke all musikken er utelukkende fra India i kveld; jeg syntes å få øre på “Ain’t Nobody” av Chaka Khan og Rufus, samt “Yali Yali” av Nese Karabocek, blant annet – men stemningen er upåklagelig. Den østlige, varme stemningen oppe over Oslo er kanskje den visuelle versjonen av den oransje vinen i min hånd mens jeg her forsøker å både lytte og føle på hva Indiskotek skal være.

Mangfoldet blant gjestene er også (som andre Oslo World-arrangementer denne uka) gledelig å se. Det er alle aldre, etnisiteter, kulturelle bakgrunner og klesstiler å spore. Det går kanskje snaue timen i denne avslappede loungestemningen før dansegulvet for alvor tar fyr rundt midnatt. Slag i slag, tett i tett, serveres vi 2000-talls hiphop- og R&B-hits, indiske house- og bollyfunkjuveler, og dansen sitter løsere for hver morsomme overgang. 

INDISKOTEKET med Sandeep Singh og Neha Naveen satte fyr på dansegulvet med 2000-talls hiphop- og R&B-hits og indiske house- og bollyfunkjuveler.   (Foto: Lars Opstad)

Min Shazam har aldri måttet jobbe så hardt. Men med en slik innholdsrik musikkreise som Oslo World 2023 har vært, er ikke ett gram av denne jobben bortkastet. Oslo World har gitt minner for livet, og undertegnede kan ikke annet enn å undre på hva denne fargerike festivalen skal finne på neste år. 

Dere vet hvor dere kan lese om den, også.

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.