– Rohini Sahajpal er en dypt profesjonell musiker, både innen indisk klassisk musikk og i alle de forskjellige fusjonene hun har vært involvert i. Hun har også et åpent lynne og er alltid nysgjerrig på hva som kan komme ut av et musikalsk møte, sier musikerkollega Jon Balke om den anerkjente sitarspilleren. (Foto: David Brandt)
– I en verden hvor grensene blir trukket hardere opp, er Mela med på å åpne dem igjen
Ingen vet helt hva som kommer til å skje, og det er hele poenget. Når Rohini Sahajpal møter musikere fra ulike tradisjoner på Melas åpningskonsert, må de lytte seg fram til noe som aldri har eksistert før.
I dag åpner Mela, for 25. året på rad. Ikke bare en av Oslos største musikkfestivaler, men også en av landets viktigste kulturarenaer.
Festivalen har et tydelig kulturpolitisk mandat: Mela er den eneste festivalen, og Melahuset den eneste helårsarenaen, som systematisk løfter fram kunst- og kulturuttrykk som har kommet til Norge gjennom innvandring.
Blant artistene publikum kan oppleve under årets festival, er den svært anerkjente sitaristen Rohini Sahajpal. Med røtter i indisk klassisk musikk, men et musikalsk virke som strekker seg langt utover én enkelt tradisjon, har hun gjort seg bemerket som en musiker med en sjelden åpenhet og nysgjerrighet overfor ulike musikalske uttrykk.
Nylig åpnet hun Oslo Jazzfestival i Operaen. Nå står hun foran flere konserter under Mela, blant annet festivalens tradisjonsrike åpningskonsert på Rådhuset – en konsert som på mange måter er et konsentrert uttrykk for noe av det Rohini selv opplever som festivalens styrke: Her møtes musikere på tvers av instrumenter, erfaringer og tradisjoner, uten at resultatet nødvendigvis er bestemt på forhånd.
– Når man skal skape en åpningskonsert som dette, er det interessante spørsmålet: Hva slags uttrykk er det egentlig man samler for å få det til? Mela har jo som utgangspunkt å løfte fram det flerkulturelle Norge, og skaper en plattform for musikere som spiller litt annerledes instrumenter og beveger seg mellom ulike musikalske tradisjoner, sier hun.
– Hadde ikke Mela eksistert, hadde jeg kanskje ikke hatt de samme mulighetene til å utvikle andre sider av meg selv som musiker.
Samtidig er det ikke bare musikalske tradisjoner fra andre deler av verden som møtes. Norge og det norske musikklivet er også en viktig del av utgangspunktet.
– Det handler også om Norge, og det synes jeg er viktig å ha med seg. Da begynner man å tenke i noen nye musikalske baner.
Hun kunne blitt lege. I stedet åpnet musikken en helt annen verden. Sitarist Rohini Sahajpal er aktuell med flere konserter under årets Mela, festivalen hun selv mener har vært avgjørende for muligheten til å utvikle seg som musiker. (Foto: R. Verguese)
Men hva som faktisk oppstår i møtet, er ikke nødvendigvis gitt på forhånd.
– Man tar utgangspunkt i musikken, men hva det faktisk skal bli, er på en måte fortsatt et spørsmål. Det er ulike instrumenter som skal møtes, og hver gang utfordrer man seg selv til å tenke nytt: Hvilke melodier passer til dette instrumentet? Hvordan kan disse uttrykkene møtes?
Ledige stillinger
For Rohini er det nettopp denne åpenheten – og usikkerheten – som gjør prosjektet interessant. Musikerne går inn i et rom der ikke alt er bestemt på forhånd, og der de må lytte til hverandre for å finne fram til et musikalsk uttrykk sammen.
– Det må nesten bare være sånn. Det er jo hele meningen med Mela. Utgangspunktet skal være at du får noe annet enn det du er vant til. Det ligger i selve sammensmeltingen – at man må gå nye veier. Og det åpner igjen nye kanaler, nye måter å tenke på, også for artistene selv.
Rohini er født og oppvokst i Norge, men gjennom hele livet har hun vært eksponert for lydene fra landet familien hennes kommer fra.
– Det sto et indisk instrument hjemme, men for meg var musikk bare musikk. Jeg synes det var så rart da noen en gang spurte meg om jeg spilte sitar. Jeg hadde aldri tenkt på det som noe spesielt, det var bare en del av verdenen min. Men så begynner livet å ta noen tilfeldige retninger, og etter hvert utvikler man seg.
I dag lever hun et liv mellom to tilsynelatende ganske ulike verdener.
– Egentlig jobber jeg som lege, så de to livene har krasjet fullstendig, haha! Hadde jeg visst at jeg kom til å gå musikkens vei, hadde jeg kanskje aldri begynt på medisinutdannelsen. Men så fikk jeg stipender til å reise til Nederland, hvor jeg fikk lære av en legendarisk musiker, og plutselig åpnet verden seg i en helt annen retning. Hvert prosjekt, hver musiker jeg møter, føles som en gave. Dette var ikke noe jeg hadde planlagt eller sett for meg.
For Rohini har musikken etter hvert blitt noe dypt personlig og verdifullt. Samtidig har hun aldri opplevd at hun helt har tilhørt én bestemt musikalsk plattform.
– Jeg har vært med på ulike prosjekter og blitt eksponert for afrikansk musikk, søramerikansk musikk, pop, norsk folkemusikk og så videre. Etter hvert blir det en del av deg, fordi du faktisk har levd med det og vært eksponert for det. Jeg er veldig nysgjerrig og åpen, både på musikken og på menneskene som lager den.
Denne åpenheten er også noe flere av Rohinis kolleger og tidligere samarbeidspartnere trekker fram. For dem er møtet med henne alltid en stor fornøyelse, både musikalsk og personlig.
Rohini Sahajpal vokste opp i Norge med indisk musikk som en helt naturlig del av hverdagen. I dag beveger hun seg like gjerne mellom indisk klassisk musikk, norsk folkemusikk og helt nye musikalske møter, uten å føle at hun trenger å velge én verden. (Foto: Privat)
– Hun er en dypt profesjonell musiker, både innen indisk klassisk musikk og i alle de forskjellige fusjonene hun har vært involvert i, sier Jon Balke.
– Hun har også et åpent lynne og er alltid nysgjerrig på hva som kan komme ut av et musikalsk møte.
Samarbeidspartneren peker særlig på møtet mellom Rohinis musikalske bakgrunn og de samiske uttrykkene som står sentralt i åpningskonserten.
– Det vil være veldig interessant å høre resultatet av dette samarbeidet med samisk musikk, og jeg vil tro at det finnes en bred felles plattform disse musikerne kan finne sammen på.
Selv trekker Rohini frem hovedstadens enorme spenn når det gjelder festivaler. Hver av dem har sin egen profil og sjarm, og fra et musikerperspektiv er det en sjelden mulighet til å oppleve artister og musikalske møter på høyt nivå – uten å måtte reise langt.
Men der de ulike festivalene har sine egne styrker, mener Rohini at Mela har en helt særegen plass.
– Øyafestivalen har også sine store navn og artister, mens Mela har dette helt spesielle krydderet. Du finner kanskje de ulike musikalske uttrykkene litt her og der ellers, men på Mela samles de og smelter sammen. Alle festivalene har sin egen unikhet. Du får servert det du er ute etter, og du får det her i Oslo, i løpet av ganske kort tid.
For Rohini er Melas betydning likevel ikke bare knyttet til hva publikum får oppleve, men også til hvilke muligheter festivalen gir musikerne. På søndag skal hun selv spille med en anerkjent musiker fra India, et møte som gir henne en sjelden anledning til å utfordre seg selv innenfor den indisk-klassiske musikken.
– For meg er det en utrolig verdifull mulighet til å løfte mitt eget nivå. Jeg får ikke så ofte anledning til å spille indisk klassisk musikk sammen med musikere på det nivået, og da blir det også en mulighet til å kjenne etter hvor jeg selv ligger i løypa.
For henne handler slike møter om noe mer enn bare det å spille sammen.
Melafestivalen har holdt på i 25 år. Den ble startet i Oslo i 2001 av Khalid Salimi, og feirer sitt 25-årsjubileum med en tre dager lang festival på Rådhusplassen i år. (Foto: Mela)
– Én ting er hvordan du spiller med ditt eget band og innenfor den musikken du kjenner godt. Men noe helt annet er å utfordre seg selv. Når jeg spiller med musikere som virkelig behersker indisk klassisk musikk, får jeg på en måte testet meg selv: Er jeg på riktig vei? Har jeg lært det jeg skal? Det er litt som å ha eksamen. Du vet egentlig ikke hvordan du ligger an før du blir prøvd.
Rohini har stor respekt for tradisjonene hun selv kommer fra, og mener det er avgjørende å ta vare på det tradisjonelle og den rene formen – å møte musikken med verdighet og respekt for det som allerede finnes. For henne er det nettopp gjennom fordypningen i egen tradisjon at det også blir mulig å utvikle seg.
Samtidig ser hun ikke fordypning og åpenhet som motsetninger. Tvert imot liker Rohini å tenke på musikalsk utvikling som både en vertikal og en horisontal bevegelse: Du må kunne bevege deg utover, møte andre og utforske nye uttrykk, men jo dypere du går inn i din egen musikk, desto lettere blir det også å forstå nyansene i andres.
– Jeg er veldig opptatt av å dykke ned i mitt eget, fordi det gjør meg bedre i stand til å se og høre hva som faktisk skjer i andres musikk. Og det er noe av det fine med Mela. Det handler ikke bare om at alt skal smelte sammen. Du kan komme og finne akkurat det du liker, oppdage en ny musikalsk verden og utvikle din egen musikksmak.
For Rohini er nettopp denne muligheten til å møte det ukjente en viktig del av festivalens verdi.
– I går møtte jeg for eksempel en musiker som jobber med japansk musikk. Plutselig blir du eksponert for noe helt nytt. En annen dag kan det være folkemusikk fra Etiopia eller Ghana.
At festivalprogrammet er gratis, gjør også møtene mer tilgjengelige. Publikum trenger ikke nødvendigvis å vite hva de går til eller allerede ha et forhold til musikken.
– Når arrangementene i tillegg er gratis, blir terskelen mye lavere. Du kan bare komme inn, prøve noe. Hvis du ikke liker det, kan du gå videre og høre på noe annet. På den måten får du nesten vandre gjennom hele verden og plukke med deg inntrykk.
For Rohini er dette noe av det mest særegne ved Mela: Festivalen gir ikke bare musikere muligheten til å møtes på tvers av tradisjoner, men åpner også døren for et publikum som kanskje ellers aldri ville oppsøkt disse uttrykkene.
– Det er veldig unikt, både for oss musikere og for samfunnet. I en verden hvor grensene på mange måter blir trukket hardere opp, er Mela med på å åpne dem igjen, gjennom musikk, kultur, mat og mennesker. Du får muligheten til å møte noe du kanskje aldri ellers ville oppsøkt. Og det er ganske fantastisk.
