BALLADE KLASSISK GOES SAMTIDS: Øyvind Brandtsegg søler på kjøkkenet. Slikt blir det bråk av. (Foto: Privat)
Spill høyt! Disse nye samtidsplatene krever litt av deg, men er verdt det
Hvorfor skal man bruke tid på musikk av Lachenmann, og skal man le eller gråte av den? Bli med på Ola Nordals essensielle guide til lytting av samtidig, eksperimentell musikk.
Det er virkelig mye snodig på gang i denne utgaven av Ballade klassisk. (Foto: privat)
Hans P. Kjorstad kjøler oss ned, Elisabeth Holmertz og Kenneth Karlsson ler med Lachermann, Øyvind Brandtsegg søler på kjøkkenet og Michael Francis Duch spiller 60 toner på 60 minutter.
Vi stuper i det med ørene først: gjennom den eksperimentelle samtidsmusikkens fire nivåer.
Nivå 1: Begynner
HANS P. KJORSTAD: Avkjølingshistorie (Motvind Records)
Den er en lekker sak, LPen Avkjølingshistorie, signert Hans P. Kjorstad. Omslaget er et tresnitt, håndtrykket på hvert enkelt eksemplar, nummerert for hånd. Det finnes 100 stykker, og mitt eksemplar er nr 33 – og den er jeg glad i! Plata kan også lyttes til på Bandcamp.
I omslaget står det at dette albumet presenterer et historisk-essayistisk-filosofisk-poetisk blikk på geologi, biologi, mystisisme og bevissthet (!). Til tross for denne ganske svevende innramminga er selve musikken enkel å følge. Side en starter ved verdens skapelse med meteorer og vulkaner, og så følger vi Jordas utvikling, lag på lag gjennom geologien, fram til etter utryddelsen av dinosaurene en gang. Side to tar for seg menneskene fra vi klatret ned fra trærne og til vi nå i dag gjør vårt ytterste for å ødelegge naturens skjøre balanse.
Musikerne på plata er fra den løst sammensatte Motvind-familien – et «kulturlag» som sier de er «for alt som er bra». På denne plata er altså menneskenes fremmedgjøring fra naturen tema. Motvind er ellers kjent for å protestere mot energi- og våpenbransjen, når disse bygger soft power ved å være snille onkler for kulturlivet.
Denne gangen er det tydeligvis en ekstra morsom tur.
Det aller fineste med disse Motvind-platene, er kollektivfølelsen som gjennomsyrer dem – litt som rundt et leirbål på tur. Denne gangen er det tydeligvis en ekstra morsom tur. Sjangergrensene bryter sammen, og ord som klassisk, jazz og folkemusikk gir ikke lenger mening. Selv om dette er en lydkomposisjon og ikke improvisert musikk, er det innen de gitte rammene åpnet for både frihet og lek. Musikkgleden smitter over på lytteren, og gjør platen til en fryd å høre på. Hør spesielt: «Divisjon»
Avkjølingshistorie by Hans Kjorstad
Nivå 2 – Pro
ELISABETH HOLMERTZ og KENNETH KARLSSON: Botschaft des Ridicolas – Lachenmann / Ness / Wallin (Lawo)
Ledige stillinger
«Lachenmann bringt mich nie zum Lachen, leider…» skrev poeten Erik Lodén i kommentar da jeg postet på Instagram om denne plata; Lachenmann får meg dessverre aldri til å le. Det er nok mange som er enig med Lodén i nettopp det. Jeg derimot, synes at Helmut Lachenmann er noe av det morsomste som finnes. I hans musikk samles så å si alt man kan ha fordommer av mot avansert samtidsmusikk i et og samme uttrykk.
I Got lost må sopran Elisabeth Holmertz rope, hyle, plystre, hvese, snakke, hviske og slå seg selv i ansiktet. De få gangene hun faktisk synger, er det gjerne umulige sprang og fragmenter fra usannsynlige melodier. Kenneth Karlsson spiller kaskader av pianolyder. Det slås i klaveret, pukkes på strenger, og ropes inn i flygelkassa. Det er ikke vakkert. Det er heller ikke skjønnhet som er poenget. Kunst skal også ha rom for det heslige. Og hesligheter er det mye av i dette stykket.
Ved siden av Lachenmann blir stykkene til Jon Øivind Ness og Rolf Wallin som rene popmusikken å regne. Begge komposisjonene er spennende, men de blekner liksom litt ved siden av Lachenmanns finslepne presisjon og totale kompromissløshet.
Alle tre stykkene er godt framført. Holmertz og Karlsson viser at de er eksepsjonelt kapable i møte med de nærmest umenneskelige kravene som denne musikken stiller, til intonasjon, fingerferdighet og rytmisk presisjon. Vet du ikke om du skal le eller gråte når du hører Lachenmann? Velg det første. For da står du overfor en stor kunstopplevelse. Hør spesielt: Helmut Lachenmann: Got lost.
https://open.spotify.com/embed/album/3Z1XvyCFlEk9WnSqkae15x?utm_source=generator
Nivå 3 – Viderekommen
ØYVIND BRANDTSEGG: Persistent Disequilibrium (Crónica)
Øyvind Brandtsegg søler på kjøkkenet. Han tar mjøl, krydder og en del andre kjøkkenprodukter, drysser dem utover en glassplate og setter på strøm. Slikt blir det bråk av.
Brandtsegg er professor i musikkteknologi ved NTNU og en nestor i den punkete DIY-glade musikk-avantgarden i Trondheim. Han spiller på «instrumentet» sitt med å bikke fatet i ulike retninger og putte kabelkledde fingre i blandingen. Alt dette påvirker vibrasjonene og feedbacken, som sendes inn i Brandtseggs selvlagde lydmixmastere. «Ingen adaptive filtre», forsikrer han i presseskrivet, uten at jeg er helt sikker på hva det betyr. Det minner litt om «ingen kunstige tilsetningsstoffer». Det er sikkert andre ting jeg har misforstått også. Men jeg lytter.
Og det jeg hører er hylende atmosfæriske lydflater som endrer seg seigt og gradvis etter hvert som kanel og bakepulver blandes. Lydene han lager er nesten taktile, og oser av en slags fysisk energi.
Stykkene har ganske enkle forløp. Det er sjelden vi hører flere lydstrømmer samtidig, med unntak av et av sporene hvor det blandes inn tale og tekst (som for øvrig blir et litt rart stilbrudd). Formmessig er de dessuten ganske løse. Dette er kanskje den minst stringente av platene i Ballade klassisk denne gangen.
Men Brandtsegg har en dansende eleganse. Alt bråket høres levende og poetisk ut. Hør spesielt: «Anything can Come Out of a Black Hole»
Persistent Disequilibrium by Øyvind Brandtsegg
Nivå 4 – Gud 😇
MICHAEL FRANCIS DUCH: mind is moving (IV) by Michael Pisaro-Liu (SOFA)
Gratulerer! Du har nå kommet deg gjennom de tre første nivåene av den eksperimentelle samtidsmusikken. Gjør deg klar for toppen.
I mind is moving (IV) spiller kontrabassist Michael Francis Duch 60 lyder i løpet av 60 minutter. Hver lyd er en kort og ganske avdempet pizzicato. Etter hver lyd forsøker Duch å holde posisjonen han står i fram til han spiller neste – et minutt senere!
Duch sier i et intervju at han prøver å ikke tenke så mye når han spiller. Han vil heller være til stede med sansene. Jeg går til verket med samme holdning.
Jeg ligger i et helt mørkt rom, med hodetelefoner på ekstremt høyt volum. Hele lytteopplevelsen blir gradvis en slags meditasjon. Hvert kvarter må jeg riktignok bytte plateside (dette er en dobbel-LP, må vite). Men bortsett fra dette, glir jeg lenger og lenger inn i dette rommet der Duch står og spiller. Snart er jeg tilstede i Nidarosdomen, der plata er tatt opp.
For dette er et levende rom. Det knirker i Duchs bass, og det kommer gnisselyder fra klærne hans når han bytter posisjon. Det er mange lyder i bakgrunnen. En person går gjennom rommet. Det åpnes og lukkes noen dører. Flere lyder fra gata utenfor klarer å trenge gjennom katedralens tykke vegger. En råner dundrer forbi. En gruppe med studenter skråler på sin vei hjem fra Samfundet. Jeg blir også veldig oppmerksom på lyder i min egen leilighet som blander seg sømløst inn i uttrykket.
mind is moving er dypt filosofisk. Etter at verket er slutt, og jeg endelig gir meg selv tillatelse til å tenke litt igjen, er det John Cages 4’33 og boken hans Silence som tar plass. Jeg tenker også en del på Luc Ferraris Presque rien – et legendarisk stykke innen lydkunsten som består av lyder Ferrari tok opp fra vinduet sitt gjennom en dag i en italiensk fiskelandsby. Begge disse verkene inviterer lytterne til å bli bevisst på sine omgivelser – å bli tilstede i et nå.
Er du åpen for sånt, inviterer mind is moving deg til en minst like engasjerende lytteopplevelse.
Albumet slippes 27. mai. Under følger en liten smakebit. Spill høyt!
