Leif Ove Andsnes (t.h.) er en av de aller kuleste. Marcus Paus svarer sin tidligere lærer. Her er månedens Ballade klassisk – godt timet for påsken. (Foto: Roar Vestad / Helge Hansen)

«Studenten som nektet å la seg undervise» fester endelig konflikten til plate

Har du hørt om komponisten som fikk stryk for sin estetikk? Her kommer klagen på karakteren. Ballade klassisk pakker også med seg utsøkt Mozart med Leif Ove Andsnes.

Kalender

LYTTELUNSJ med Kenneth Karlsson

03/02/2023 Kl. 11.30

Viken

Hanne Tveter & Jorge Vera

03/02/2023 Kl. 21

Oslo

Ary Morais & Band @ Drammens Teater 4. feb

04/02/2023 Kl. 15:00

Viken

Lørdagsopera 4. februar

04/02/2023 Kl. 15:30

Oslo

Med discman på påskefjellet er Ola Nordal tilbake med en ny utgave av Ballade klassisk. (Foto: privat)

Jeg har ingen krimromaner i tursekken, men forløsninga av en gammel konflikt i komponist-Oslo. Og dessuten, sammen med appelsiner og kvikklunsj, pakker jeg en gammel discman (!) og fem rykende ferske CD-er:

Leif Ove Andsnes og Sander Tingstad presenterer utsøkte tolkninger av kjent stoff fra Grieg og Mozart. Marcus Paus beriker verden med nytt repertoar (og det er her tittelens gamle konflikt dessuten finnes). Anders Eidsten Dahl har laget en orgelplate med hodet i skyene. Og Anders Clemens introduserer oss på ypperlig vis til Manuel María Ponce – en meksikansk komponist nok få har hørt om. 

 

SANDER TINGSTAD med INGFRID BREIE NYHUS og MADS ERIK ODDE: Opphav (Simax)

Jeg er alltid glad når det kommer debutplater fra spennende musikere, og dette er en som det både slår gnister og spruter formidlingsglede av. Sander Tingstad er aktiv både som folkemusiker og klassisk musiker, og har på samme måte som Ragnhild Hemsing (se forrige måneds Ballade klassisk) tatt for seg et «klassisk» repertoar og spiller dette med frasering, rytmikk, intonasjon og ornamentering fra folkemusikken.

Det største og mest kjente verket på plata er Griegs Sonate nr 2 for fiolin og piano. Tingstad vektlegger det vare og det nære, og holder igjen lenge for å kunne bygge opp lange spenningskurver. Det er tydelig at han har lyttet nøye til melodiene – og har arbeidet for å komme fram til kjernen av hva slags musikk de representerer. Vuggesangene er myke og søvndyssende, dansevisene får en til å ville hoppe rundt på gulvet.

I Grieg-sonaten har han dessuten en ideell partner i Ingfrid Breie Nyhus, som jo har holdt på med noe tilsvarende en stund i sitt slåttepiano-prosjekt. Hun spiller trillende lett, og rytmisk spennende. Det er fabelaktig godt samspill mellom de to.

Det stilles opp et spenningsfelt mellom europeisk kunstmusikk og lokal tradisjon

I tillegg til Grieg-sonaten får vi Bjarne Brustads Eventyrsuite, Sparre Olsens Seks gamle bygdeviser fra Lom (med Mads Erik Odde på akkordeon), og til sist: Lasse Thoresens lyarslått Yr fra 1991. Yr har allerede rukket å bli en slags klassiker for de som liker å bevege seg mellom samtidsmusikk og folkemusikk. Thoresen har jobbet med sonologi; læren om lyders sammensetning, og spektralisme‚ komposisjon med vekt på overtoner. Disse modernistiske teknikkene gjennomsyrer verket. Så igjen stilles det opp et spenningsfelt mellom europeisk kunstmusikk og lokal tradisjon – der Tingstad virkelig kan briljere med sin dobbeltkompetanse.

Det er gøy at det vokser fram en ny generasjon som så lett våger seg på å gjøre spreke ting med «store verk» og etablert repertoar.
Hør spesielt: Grieg: Sats nr 3 «Allegretto animato» fra Sonate for fiolin og piano, nr 2 i G-dur.

 

MARCUS PAUS: Requiem – Trisyn – Læreren som ikke ble (MTG Music)

Marcus Paus er mye rundt omkring for tiden. Det er bare noen få uker siden sist jeg la en ny CD fra ham i spilleren. Men jeg har gledet meg ekstra til denne utgivelsen. Den inneholder nemlig den berømte, eller kanskje jeg skulle si beryktede, operamonologen Læreren som ikke ble.

Det har svirret mange rykter om dette stykket i norsk musikkmiljø. Bakgrunnen er at Paus for en del år tilbake, rett etter at han ble tatt opp i Norsk Komponistforening, mottok et krasst brev fra sin tidligere komposisjonslærer Olav Anton Thommessen. Paus’ melodirike og litt sentimentale estetikk ga tydeligvis «stryk» selv lenge etter eksamen. Kanskje hadde han også vært litt kjepphøy i sin framferd. Men brevet, som både kan leses i coveret og høres i stykket, er like fullt drøyt. Paus tonesatte brevet, og viste med dette at også vi fra ironigenerasjonen kan bite fra oss om vi vil. Den påfølgende kjeklingen mellom Paus og hans tidligere lærer er for øvrig blant de få diskusjonene om kunstmusikkens retning og estetikk som det har gnistret litt av i de senere årene (se for eksempel her).

Hansken er nå kastet – tilbake! – og det skal bli spennende å se om den plukkes opp igjen. Det hadde jo for eksempel vært gøy om Paus fikk servert en motkomposisjon.

Plata inneholder ellers Trisyn (tekst Cornelius Jakhelln fra svartmetallbandet Solefald, med blant annet «No er det jihad igjen» – en sang som nok vil heve et par øyenbryn) og utdrag fra pianosyklusen Memento Mori. Det virkelig store musikalske høydepunktet er imidlertid Paus’ Requiem fra 2014. Teksten er det pappa Ole Paus som står for. Han har gjendiktet den tradisjonelle dødsmesseliturgien, og har gitt denne en fantastisk nærhet og universalitet. Det er neste som man skulle tro teksten originalt hadde blitt skrevet på norsk. Den bør både leses og lyttes til. Dette er for øvrig en av Marcus Paus’ aller fineste komposisjoner.

Sangen på plata gjøres av Knut Stiklestad, en enestående formidler. Han har en moden, mørk og nesten taktil stemme, og synger dessuten uttrykksfullt som en skuespiller fra Nationaltheatret. Musikken fremføres av Knut Erik Jensen (tidl. Atmasukha Ananda), som for øvrig er en av Norges beste operarepetitører. Dette merkes. Jensen spiller piano som om det skulle vært et helt orkester, og får på flott vis fram Paus’ klanglige oppfinnsomhet og personlighet – som Paus for øvrig ble beskyld for å mangle av «læreren som ikke ble». Hør spesielt: «Dies irae» fra Requiem.

 

ANDERS CLEMENS: Manuel María Ponce (Nordic Sound)

Anders Clemens Øien er en av Norges alle beste klassiske gitarister, og han har i en årrekke gitt ut fine gitarplater på det knøttlille selskapet Nordic Sound på Grue.

Denne gangen tar han for seg Manuel María Ponce, en meksikansk komponist som er lite kjent utenfor kretsen av gitarspesialister – og knapt nok der. Ponce var aktiv i midten av forrige århundre, og på 1920-tallet studerte han samtidig med Rodrigo og Villa-Lobos i Paris. Til forskjell fra sine langt mer berømte studiekompiser, skrev Ponce som om modernismen aldri hadde funnet sted.

Men må man alltid bryte nytt land? Den melodiske åren til Ponce er sterk, og Sonata classico og Sontata romantica er sangaktige og behagelige. I serien med preludier i alle de 24 toneartene viser han fram et stort spenn av teknikker, samtidig som den gode melodien alltid står i fokus. Ponce sin musikk er ikke nødvendigvis så ekstraordinær, men den er god å høre på. Clemens er en ideell tolker av denne musikken, med sin fyldige og runde klang. Jeg tror forresten det er første gang jeg har hørt et gitarstykke komponert i Ess-dur, men Clemens klarer å få også denne køl umulige tonearten til å låte naturlig og flytende.

Det ligger en aura av avmålt ro rundt denne innspillingen som gjør at den har blitt satt på ofte hjemme hos meg de siste ukene. Det er en plate jeg har blitt oppriktig glad i. Hør spesielt: «Andante epressivo» fra Sonata Romantica.

 

ANDERS EIDSTEN DAHL: Herman Vogt: Light Shall Shine (Lawo)

Du er herved advart. Light Shall Shine er ikke en lett tilgjengelig plate. Komponisten Herman Vogt lager moderne kirkemusikk for orgel. Han komponerer vidtfavnende meditasjoner over de store kristne tekstene. Det er dyptfølt og ekte – men også komplekst og krevende. Musikken spennes opp over lange tidsstrekk, som krever både lav puls og  tålmodighet. Men tar du deg tid, skal du finne musikk som både er storslått og vakker.

I sentrum står Light Shall Shine Out of Darkness, som nesten er som en orgelsymfoni å regne i omfang. Spennet i komposisjonen er stort, fra «See the Saviour’s Outstretched Hands» som er mollstemt og vakker som en svensk folketone, til komplekse klangsøyler i «You Are the Light of the World» og den langsomt snirklende polyfonien i «Our Lasting Peace». Verket er flott «orkestrert», og Anders Eidsten Dahls kyndige hender (og føtter) utnytter orgelets klanglige rikdom til det fulle.

Vogt har kanskje hodet litt i skyene, men komposisjonene hans handler om lyset som trenger gjennom alt det mørke – og det er sannelig noe vi behøver akkurat nå. Hør spesielt: «See the Saviour’s Outstretched Hands» fra Light Shall Shine Out of Darkness.

 

LEIF OVE ANDSNES og MAHLER CHAMBER ORCHESTRA: Mozart Momentum: 1786 (Sony Classical)

Du er ikke en skikkelig kul stjernepianist i dag om du ikke dirigerer ditt eget orkester fra pianokrakken. Leif Ove Andsnes er en av de aller kuleste. I Mahler Chamber Orchestra har han funnet en ideell orkesterpartner – et skikkelig elitelag med noen av Europas beste orkestermusikere.

Dette er utgivelse nr to i serien Mozart Momentum, som fokuserer på årene 1785 og 1786 i Mozarts liv. Mozart var da vel etablert som et av de hotteste musikknavnene i Wien, og var i ferd å gjennomgå en transformasjon – fra en som bare pøste ut musikk i store kvanta til en seriøs og reflektert kunstner som skrev musikk som peker langt inn i romantikken. Prosjektet samler ulike sider av musikken Mozart skrev for sitt «hovedinstrument» i disse årene. Her finner vi både operakomponisten, klavervirtuosen og kammermusikeren Mozart på ett og samme brett. Og man kan ikke annet enn å bøye seg i støvet for den briljans han framviser på hvert og et av disse områdene.

At Leif Ove Andsnes er en eksepsjonell pianist er ingen nyhet. Han har som sitt varemerke å spille artikulert, raffinert og ryddig – og alltid med kunstnerisk overskudd. Selv de vanskeligste passasjer framstår som uanstrengte og lette. Han gjør ingen store og kontroversielle tolkningsvalg, men står for en respektfull behandling av partiturene. Noen kan nok synes det blir kontrollert og litt kjedelig. Det er for eksempel aldri noe sinne eller skitt i Andsnes’ tolkninger. Men jeg liker det. Hver tone triller av gårde «som perler på en snor», for å hente fram klisjéen. Og på dette kjedet er alle perlene perfekt formet og nøyaktig like store – passende til klassisismens kontrollerte følelser.

Men hvor god er egentlig Leif Ove Andsnes som dirigent? Det raljeres en del i sosiale medier mot pianist-dirigenter som ikke klarer å leve opp til ambisjonene. Men jeg synes han lykkes godt. Nå er jo Mahler Chamber Orchestra et godt drillet band, så det skal mye til for at det klapper sammen. Musikken er dessuten skrevet for å dirigeres fra pianokrakken, så det er få passasjer med behov for koordinering samtidig som pianisten har begge hendene på tangentene. Skal vi pirke på detaljer? Det finnes ganske så mange innspillinger av disse stykkene, så det er jo alltids mulig å finne noe som har blitt gjort bedre. Jeg har for eksempel hørt innspillinger hvor overgangene mellom de pianosentrerte og de orkestrale delene er litt mer snappy.

Men i det store og hele så er det riktig flott dirigert. På samme måte som i Andsnes’ pianospill, responderer orkesteret alltid lett og nyansert. Det er rytmisk friskt, og tempoene føles riktig. Linjene trer tydelig fram, alt høres godt. Når paukene spiller, gjemmes de ikke bort bakerst i lydbildet – du kvepper til i stolen. Når messingen setter i gang, merkes det i hele rommet.

Hvis jeg må summere opp i ett ord: Utsøkt! Hør spesielt: Pianokonsert nr 24 i c-moll.

Ballade klassisk er en av fire faste musikkspalter på ballade.no. Én onsdag i måneden bringer Ola Nordal nyheter og anbefalinger innen klassisk musikk.

De andre faste spaltene er Ballade elektronisk og Ballade assosierer (månedlig) og Ballade video (ukentlig).

Les mer her.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev