En betydelig stemme i samtiden: Maja S. K. Ratkje fyller 50 år 28. desember 2023. (Foto: Ellen Lande Gossner)

Maja S. K. Ratkje jubilerer: En ropende stemme

Gratulerer med dagen, Maja S. K. Ratkje! Ballade klassisk vris om til å feire en 50-årsdag: Ola Nordal lytter seg gjennom katalogen hennes, fra jordlige skrik til det nakne, menneskelige.

Kalender

Västanå Sessions

02/08/2024 Kl. 18:00

Hopalong AKA i bakgården på Folk

03/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024 åpningskonsert

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Ballade klassisk: Ola Nordal har lyttet seg gjennom Maja S.K. Ratkjes katalog. (Foto: privat)

29. desember fyller Maja S. K. Ratkje 50 år. For Ballade er dette en god anledning til å lytte til musikken hennes på nytt. Denne teksten er ikke en komplett biografi – men vi vil nærme oss noe av Ratjkes musikk, med ørene først.

Utvalget er en lett blanding av Ratkjes partiturkomposisjoner og hennes egne album. Jeg har ikke gått inn på samarbeidsprosjekter av typen Fe-mail, Poing eller Spunk – til tross for at dette er og har vært en viktig del av hennes virke. Denne selvpålagte begrensningen er i første rekke et pragmatisk grep, for at oppgaven med å skrive denne teksten ikke skulle bli alt for overveldende. Men selv med den begrensningen er jeg innom bare en liten flik av hennes produksjon og uttrykk. 

Mitt første møte med Maja S. K. Ratkje var albumet Voice. Det kom ut på det som i 2002 var Norges hippeste plateselskap (Rune Grammofon) med omslag laget av Norges hippeste designer (Kim Hiorthøi). Plata er i sin helhet bygget opp rundt Ratkjes stemme. For det meste hører vi rop og skrik, manipulert og prosessert gjennom et lite hav av elektroniske bokser. Dette var en tid mye nytt musikkutstyr sirkulerte, veldig raskt og til en forholdsvis grei pris. Vi fikk datamaskiner som faktisk kunne brukes til lydbearbeiding uten at det kostet mer enn en månedslønn. Vi fikk harddisk-opptakere, minidisk-opptakere, enkle samplere med lite minne, men robutst og god kontrollflate, slik at de kunne brukes live uten alt for mye plunder. 

Høyt skulle det være i det nye årtusenet. (Foto: ratkje.com)

Den tids nye improvisasjonsmusikere – hvor Maja S. K. Ratkje var en av de aller fremste – trengte ingen backline. De ville bare ha et bord til sine elektroniske bokser, alle koblet sammen på en egen mikser. Vi som jobbet frivillig på utesteder og scener rundt om kring, hadde en enkel jobb. To linjer inn på hovedmikseren, og en limiter slik at de ikke sprengte høyttalerne. Og selvsagt: en forsterker med nok effekt. For høyt skulle det være. 

Stilidealet kom fra ambient, elektronika, støymusikk, lo-fi DYI, punk, frijazz, og ikke minst: eksperimentell samtidsmusikk som Karlheinz Stockhausen og Helmut Lachenmann. For Ratkjes del var alt gjort med en kunstnerisk twist, som gjorde at musikken hennes hørte like hjemme i nyvaskede kunstgallerier som på utesteder med gulv impregnert av gammel øl. 

Etter hvert skulle jeg lære at spennet i Ratkjes produksjon var enormt; fra improvisert elektroakustisk musikk til nøye utpenslede orkesterverk, fra støymusikk til klezmer og visesang, fra undergrunnsimprovisasjon til sceniske verk ved Den Norske Opera & Ballett. Men vi starter altså denne lytterunden med Voice

Voice (2002)

Rune Grammofon CD, 2002. LP, 2013.

Voice presser Ratkje på yttergrensen for hva en stemme kan tåle. «Insomnia» starter med et tre minutter langt skrik og en vegg av støy. «Trio» har den plutselige eksplosiviteten og kontrastene til Karlheinz Stockhausen-verk som Kontra-Punkte og Zeitmaße. Jeg hører også et ekko av svartmetallens intense blastbeats. Noen ganger er den lik den raspete lyden når man skraper et plekter over strengene på en gitar. Noen ganger synger hun faktisk med en «vanlig» stemme. Men for det meste er den kledd inn i en drakt av elektronikk. «Dictaphone jam» er kanskje stykket som best summerer opp estetikken på plata. Galskap, punk-energi og frijazz-frihet, vanvittige loops, vanvittig energi, vanvittig uttrykksbehov, vanvittig, vanvittig, vanvittig.

Freud ville nok hatt sitt å si. Men til tross for all skrikingen: «Den hysteriske kvinnen» er ikke den arketypen jeg møter hos Ratkje. Skrikene hennes er tvert i mot nøytrale. De har en slags instrumentaktig kvalitet. De har en form for nøytral og distansert kontroll, samtidig som den er den type lyd som mennesket lager når det er i en ekstrem situasjon av smerte og frykt, eller dyp frustrasjon. 

Hva betyr Ratkjes skrik for meg? Jeg tenker på jord, noe som kommer fra naturen, fra dypet av skogen.

Hva betyr Ratkjes skrik for meg? Jeg tenker på jord, eller i hvert fall noe som kommer fra naturen, bakken, fra dypet av skogen. Det er det samme primitive skriket som vi finner for eksempel i svartmetall. Jeg tenker på teknologiens flimring, teknologien som overmanner mennesket med sitt ekstreme lydtrykk og sin umenneskelige kraft. Elektrisk strøm er noe mennesket ikke kan stoppe. Vi kan kontrollere det til en viss grad, men det kan også ta livet av oss. Jeg tenker på skriket som et opprør i kunsten, opprør mot den borgerlige kulturens snobberi og skjønnhetsideal, skriket som en estetisering av det heslige og fæle. 

I starten av «Vacuum» hikster Ratkje etter luft. For stemmer avskyr jo vakuum. Hikstet går over i en mer drømmende passasje – som for filmglade kan trekke assosiasjoner mot å flyte gjennom et luftløst verdensrom. 

Dette stykket får meg til å tenke på hvordan denne musikken bør leses. Holder Ratkje på med historiefortelling? Eller skal vi prøve å lytte «akusmatisk» – og fokusere på lyden som lyd, uten noen form for eksterne referanser? Eller skal lytteren kanskje tenke på stemmeteknikk? På bokser og manipulasjoner? Ratkje gir ikke noe klart svar på dette. Stykkene har i hvert fall ikke en «fortellende form». De er ikke sonater med klar introduksjon, midtdel med temautvikling og konklusjon som viser tilbake til starten. Ratkjes form er assosiativ og intuitiv. 

Nå, mer enn 20 år senere, synes jeg at Voice har holdt seg frisk, selv om jeg kanskje merker at utstyret hun brukte gir plata en litt datert klang. Jeg elsker energien og vanviddet. Jeg elsker den selvbevisste og sterke estetikken. Og i tillegg: nå i ettertid knytter jeg også Ratkjes rop til den politiske og kulturelle gjenoppvåkningen fra det tidlig 2000-tallet. De er som en kraftig reaksjon på det engasjementsløse 1990-tallet, hvor man kunne være opptatt av ubetydeligheter og hente det intellektuelle kompasset fra Lille Lørdag. Ratkjes rop kjentes var protest mot Eia-gjengens nihilistiske innholdsløshet, mot Penthouse Playboys’ glinsende, men akk så tomme overflate. Ropene var ikke en ironiserende lek med referanser og stilnivåer, slik 1990-tallet var så fullt av. De var en selvsikker og selvbevisst stemme – en sterk vilje full av kunstnerisk integritet. Det var rop som lukket én dør (good riddance!) og åpnet en ny. 

Concerto for Voice (moods III) (2004)

Orkester og stemme solo, 2004. Versjon for sinfonietta og stemme solo, 2006. Noter på Edition Wilhelm Hansen. Bestilt av Fransk radio. Innspilt med Oslo sinfonietta, dir. Christian Eggen (And sing…, 2L, 2016). 

Concerto for Voice er Ratkjes første store verk for orkester, og et nøkkelverk i hennes komposisjoner for sin egen stemme. Konserten demonstrerer hele hennes spenn og ekstreme kontroll over dette instrumentet. Jeg vet ikke om dette er et verk som i det hele tatt kan framføres av en annen sanger, så tett knyttet som det er til nettopp hennes eget uttrykk. Alle de avantgardistiske teknikkene som hun har utviklet over lang tid er der. Hun synger stort sett improvisert, og i hennes del av noten er det bare antydet noen få, men opplysende, instruksjoner. For eksempel: 

  • Singing towards screaming
  • Improvising with small sounds
  • Squeaky
  • High pitched, childish humming/nonsense
  • Loud and «folky»
  • Deep growls
  • Frikative
  • Low rumbling sound


De fleste instrumentene spiller med det som kan kalles utvidede spesialteknikker, og alt er nøye utpenslet og instruert ned til minste klanglige detalj. Mye av energien i komponeringen ser ut til å ha gått langs det jeg vil kalle musikkens
z-akse – klang og artikulasjon (i denne metaforen er x-aksen lik tid og y-aksen lik tonehøyde).
Sagt på en annen måte: Det er det klanglige som driver stykket framover. Den store samlingen av perkusjon inneholder både en skralle og en sag som sager ved, og en rekke andre både vanlige og uvanlige ting. Det aller mest slående lydlig sett, er en skrivemaskin som hamrer av gårde med morse-intensitet.

Komponist Maja S. K. Ratkje anno 2007. (Foto: crestock.com)

Den står ut fra resten av orkesteret, både lydlig og assosiativt. På mange måter er også skrivemaskinen en stemme. Men der den menneskelige stemmen henvender seg ut av kroppen til en mottager et annet sted, er skrivemaskinen noe som står vendt mot den som skriver. Ordene på papiret er en slags intern kommunikasjon med skribenten, med ryggen til publikum. I mitt hode introduserer skrivemaskinen et slags meta-element, hvor den på en måte «kommenterer» på det andre som skjer.

Stykket gir meg intens tilfredsstillelse hva gjelder den klanglige dimensjon og den harmoniske dimensjon, for ikke å snakke om energi-dimensjonen og oppfinnsomhets-dimensjonen. Men hva med innholdet ellers? 

Stykket følger det som egentlig er ganske ordinær avantgarde-form. Seksjonene veksler mellom stille flater og voldsomme utblåsninger. Hvis man leter etter et «hvorfor kommer nettopp denne lyden etter denne»-logikk, så er den vanskelig å finne. Sagt på en annen måte: det er ikke én tydelig historie som fortelles. Det er i hvert fall ikke den velkjente «kampen mellom solisten og orkesteret» som er så vanlig i den klassiske musikkens konserter. Denne kampen som gjerne «krones» med solistens «seier» i form av en heroisk og pompøs avslutning som skal få publikum til å bryte ut i jubel. Slutten er faktisk ganske stillferdig, og nesten merkelig ikke-konkluderende. Den musikalske teksturen blir gradvis tynnere, og det hele slutter med en tynn og spinkel stemmelyd i toppen av registeret.

Asylos (2013) 

Solo alt, jentekor, kvinnelig gregoriansk kor. Tekst av Aasne Linnestå og Simone Weil. Bestilt av Olavsfestdagene. Innspilt med Det Norske Jentekor (dir. Anne Karin Sundal-Ask), Schola Sanctae Sunnivae (kormester Anne Kleivset) og Marianne Beate Kielland, («The Beauty That Still Remains» , 2L, 2020).

I Asylos møter vi Maja S. K. Ratkje som en samfunnsengasjert komponist. En komponist som skriver samfunnsmusikk. Ordet «asylos» er gresk og betyr «ukrenkelig», og er det samme ordet som har dannet stammen i ‘asyl’. Verket handler om menneskeverd for folk på reise – fra pilegrimsfarerne som vandret mot middelalderens katedralbyer, til de som nå søker moderne asylos. Når Ratkje i et av verkets sentrale øyeblikk lar jentekoret støyende leke stolleken mens det gregorianske kvinnekoret synger fra middelalderens latinske messer i bakgrunnen, spiller hun altså på samfunnets nådeløse stollek. Dette fungerer som en brutal påminnelse om at verden ikke gjorde seg ferdig med grufulle menneskeskjebner på 1940-tallet.

Fra opptak av Asylos i Uranienborg kirke, Oslo, 2020. (Foto: Morten Lindberg)

Stykket knytter an til lydpoesi og avantgarde teater. Jeg kjenner verket kun fra innspilling, og får også assosiasjoner til den særegne formen «radiofoniske verk» som det ble laget en del av i radioens gullalder; det er én del musikkomposisjon og én del radioteater. 

Ratkje balanserer  mellom det oppriktig alvorlige og det banale – særlig i de mer løst improviserte eller talte partiene. I mindre kyndige hender, kunne omskrivingene av «Bjørnen sover» og «Ta den ring og la den vandre» lett glidd over i det latterlige. Det sier noe Ratkjes dyktighet at dette ikke skjer. Denne følelsen av å leve kunstnerisk farlig gjør verket ekstra spennende.

Paragraf 112 (2014)

For orkester. Komponert til 200-årsjubileet for Grunnloven i 2014. Noter hos Edition Wilhelm Hansen. Innspilt med Kringkastingsorkesteret, dir. Miguel Harth-Bedoya («Variations over Variations», Aurora, 2017).  

Det finnes en lang tradisjon for å romantisere naturen i norsk musikk. I Paragraf 112 er det en plaget natur vi møter, og ikke vakre vestlandsfjorder med blå himmel og cruiseskip på vei inn til alskens turistmål. Tittelen viser til Grunnlovens miljøparagraf, som også er gjengitt på omslaget til notene. Her heter det blant annet at «naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten». Dette er noe den norske staten skal ta ansvar for. Loven slår fast at «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger»

Hvordan oversetter Ratkje sitt miljøengasjement til musikk? Hvordan høres økosofisk musikk ut? 

Det starter som man kanskje kan tenke seg: lyder som gir naturassosiasjoner har kommet seg inn i orkesteret. En vindmaskin minner lytteren om klima preget av tiltagende uvær. En lang glidelås skaper vindassosiasjoner. Messingblåserne blåser med flutter-teknikk, noe som også lager en slag vind-aktig lyd. Summen av de merkelige lydene, gir en slags nervøs energi. Temaer og motiver får aldri tid til å sette seg. Lydbildet er stort og overveldende. Det kan være ubehagelig å lytte til. Men så er det jo ikke nødvendigvis slik at kunst skal være behagelig. For i møte med miljøutfordringer, så er det jo nettopp det ubehagelige som står i fokus. 

Og så skjer det noe veldig spennende. Ganske plutselig, og omtrent midt i stykket, kommer en enkel diatonisk melodi i harpen. Den tiltrekker seg all oppmerksomhet, som en lysstråle i et mørkt mylder. Etter at melodien er spilt, så endrer verket seg. Alt som spilles relaterer seg på en eller annen måte til denne melodien. Det kan være melodifragmenter, akkorder, og alle andre lyder. Enten knytter de seg an til melodien, eller de vender seg bort fra den. 

Jeg tenker: representerer denne melodien miljøparagrafen? Slik at det som virket kaotisk og uryddig før den introduseres, blir lettere å tolke, å sette inn i en sammenheng? Blir lettere å ta stilling til? Miljøparagrafen er en begrepsliggjøring av statens ansvar i forbindelse med miljøutfordringene som vi står ovenfor. Den gjør både diskusjon og politisk arbeid mulig, på samme måte som den enkle melodien gjør analyse mulig i dette stykket. 

Igjen gir ikke Ratkje noen klare svar. Men dette korte stykket har i hvert fall satt i gang en rekke tanker hos meg.

Sult (2019)

Scenisk musikk for en ballett av Jo Strømgren, Den Norske Opera & Ballett, 2019. Maja S.K. Ratkje, sang og alle instrumenter. Utgitt på Rune Grammofon samme år. 

Jeg gikk dessverre glipp av denne forestillingen da den gikk, men flere av mine kritikerkollegaer skrev om oppsetningen. Sult var «ein poetisk pastisj over Hamsuns roman der Maja Ratkjes musikalske univers med gjennomgåande omnipotent kraft styrer scenerommet» skrev Elin Høyland på scenekunst.no. Hos Ballade skrev Margrete Kvalbein at «Sult framstår som Maja Ratkjes verk nesten like mye som Jo Strømgrens. Ikke bare er hennes tilstedeværelse på scenen en nerve i stykket, men musikken skaper et sug som gjør at Utkanten [det andre stykket som ble spilt denne kvelden] framstår som en bagatell i forhold». Maren Ørstavik i Aftenposten skrev: «Det er lydkunstneren Ratkje som er den skapende karakteren her. Hun […] fargelegger den litt humørløse scenen med vagt gjenkjennelige minner om skillingsviser, skramlete kjerrer og knitrete radio». 

Fra oppsetningen Sult, 2020 (Foto: Erik Berg / Den norske Opera)

Med Emi Maeda på scenen. (Foto: Ann Iren Ødeby)

Ratkje spiller alle instrumentene selv, sittende på en dresin som kan dras over scenen. Hun har laget en lang rekke spesielle perkusjonsinstrumenter, men i sentrum av det musikalske står et harmonium – et pumpeorgel – som danner kjernen i musikken. Til forskjell fra annet av Ratkjes musikk jeg har skrevet om så langt, så legger harmoniet ganske tydelige begrensninger på hva som kan skje musikalsk sett. Det låser henne inn i en temperert skala, og til et instrument der det er begrenset hva hun kan gjøre med for å forme den musikalske gesten.

Sett under ett er Sult et ganske rolig stykke. Det har ingen av de ekstreme utblåsningene som Ratkje er så kjent for. Musikken er ganske harmonisk, nesten tonal. En musikkanalytiker bevæpnet med romertall, 7-ere og 9-ere, vil nok klare biffen om hen er dyktig nok. Men de fleste av stykkets vendinger er ganske «uforklarlige» ut fra funksjonsharmonikkens skjemaer. Akkordene er fulle av forholdstoner, bygget opp slik at toner fra en akkord flyter inn i den neste, som en kjede av klanger.

Lydvalget er interessant. Der Ratkje tidligere har vært opptatt av skarpe kanter mellom lydene, millisekundkontroll og eksplosiv energi, har lydene i Sult lange ansatser, noe som lager store og litt flytende klanger. Den selvlagde perkusjonen har mange rullende, og skrapende lyder. Der Ratkje stort sett har beveget seg i et kontemporært samtidslandskap, er det noe litt nostalgisk og steam-punk-aktig ved dette stykket. 

Vi møter også en annen side ved Ratkjes stemme. Ratkje har sunget «vanlig» gjennom nesten hele karrieren, men stort sett i andre konstellasjoner enn solovirksomheten. Omtrent samtidig med Sult, kom plata Kapital & Moral, hvor hun sammen med Poing synger viser av Lillebjørn Nielsen, Åge Aleksandersen og Kurt Weill. Mens Voice og Konsert for stemme demonstrerer yttergrensene for hva en stemme kan gjøre, så gir Sult et blikk inn i hva slags sangstemme hun egentlig har. Den har et ekstremt omfang og hun har en veldig kontroll. Ikke spesielt kraftig, men med en personlighet som skinner gjennom alt hun gjør. 

Pictures From a Sinking City (2019)

For strykeorkester. Bestilt av TrondheimSolistene. Noter hos Edition Wilhelm Hansen. Innspilt av TrondheimSolistene («Works for String Orchestra», Fabra, 2020)

Det kan virke som at Ratkje de senere årene har vendt seg mer og mer mot partiturmusikken. Dette blir nok opp til framtidige historikere å avgjøre, men jeg føler det som om Ratkje på et eller annet tidspunkt har gått inn i en ny fase som komponist. Hun er mer selvsikker og leverer orkestermusikk av enda høyere teknisk kvalitet enn tidligere. De nyere verkene er tryggere både i melodiføringen og i orkestreringen. 

CD-coveret til Works for String Orchestra by Maja S. K. Ratkje (Foto: Design og foto av ERIK(SEN), Erik Johan Worsøe Eriksen)

Pictures from a Sinking City er for eksempel skrevet for strykeorkester som spiller langt mer «normalt» enn det Ratkje har instruert tidligere. I Konsert for stemme eller Paragraf 112 for eksemepl, ligger det spesialinstruksjoner til musikerne nesten i hver eneste takt. I Pictures… merker i stedet tydeligere motiver, linjer og formgrep. Hvis hennes tidlige verk er klangdrevet, er dette mer lineært. 

I enkelte av Ratkjes stykker synes jeg det kan være litt vanskelig å få grep rundt det formmessige, men dette stykket er tydelig delt inn i fire deler; én del basert rundt pizzicato, én rundt glidetoner, én med tydelig puls, og nok en del basert rundt pizzicato og som peker tilbake til starten. Pizzicato-seksjonene gir en følelse av framdrift, og mye av stykket er slags dans. Hvis jeg var koreograf eller skulle danse Maja S.K. Ratkje, ville jeg nok startet her. 

Stykket har flere lag av lyd som beveger seg i ulikt tempo. Dette er et fenomen jeg har opplevd hos mange komponister som har arbeidet mye i lydstudio. De behandler ofte linjene som ulike spor som kan blandes på et miksebord, heller enn som tradisjonell polyfoni der linjene skal stå i et note-for-note-forhold til hverandre. 

Alt i alt er Pictures From a Sinking City melodisk sett mest fullendte stykket jeg har hørt så langt i denne lytterunden. Det er nok også det av Ratkjes stykker som jeg liker aller best.  

Considering Icarus (2021)

For orkester og trombone solo. Noter hos Edition Wilhelm Hansen.

De aller fleste som lærer trombone i dag og som får en eller annen fot for samtidsmusikk, kommer borti Arne Nordheims The Hunting of the Snark. Det skal noe til å ikke havne i magnetfeltet fra dette stykket når man skriver en trombone-konsert. Og kanskje særlig når man er såpass nær Nordheim i uttrykket som det Ratkje er. Men trombonekonserten Considering Icarus relaterer faktisk ikke nevneverdig seg til Nordheims snarkespråk. Mengden av utvidede teknikker, er for trombonenes del faktisk holdt relativt lavt.

Dette føyer seg inn i en trend jeg har merket i Ratkjes senere stykker. Der det i tidligere verk kunne virke som at kunne betød mer hvordan musikerne spilte enn hva de spilte, er ligger fokus nå mer på melodikk og linje. 

Det litterære er til stede, om enn noe skjult. Om man har tittelen i mente, er det naturlig å tenke på trombonene som en personifisering av Ikaros; han som hadde festet vinger på ryggen med bivoks, ble fylt av hybris og fløy for nær solen. Voksen smeltet, og han styrtet i døden. Som vanlig i Majas verden er det ingen tydelig bakenforliggende programtekst. Det høres ikke for meg ut som at vi følger historien om Ikaros’ oppstigning og fall. Jeg føler for eksempel ikke at stykket har en dramatisk topp, et øyeblikk der vingene løsner eller Ikaros treffer bakken. Det er mer en karakteristikk av Ikaros, og det er den nervøse energien enn det selvsikre overmotet som springer meg i hu. 

Stykket er særdeles rikt orkestrert, med mange herlige klangbilder. Også i denne konserten mangler den sedvanlige kampen mellom orkester og solist. Til Ratkje å være er stykket faktisk ganske lavmælt, med få forekomster av de tre f-ene – samtidsmusikkens klanglige knyttneve. Men lytteren møter myriader av linjer fra orkesteret. Trombonen flyter virtuost av sted, noen ganger i tett dialog med andre messingblåsere, noen ganger på egenhånd. 

I mine ører er også dette blant Ratkjes mest vellykkede partiturkomposisjon. Det er også en komposisjon hun vant musikkforleggerprisen for – en vel fortjent vinner vil jeg si. Flere konserter, takk. Piano neste? 

Rökkur (2023)

Maja S.K. Ratkje (stemme og elektronikk), Nordic Affect (barokkinstrumenter). LP, Øra Fonogram, 2023. 

Til slutt en kort runde gjennom Ratkjes siste album; Rökkur, utgitt sammen med det islandske barokkensemblet Nordic Affect. Det kan høres ut som et snodig samarbeid – samtidsmusikk + tidligmusikk. Men samtidsmusikken og tidligmusikken har felles sak mot den borgerlig-romantiske kunstmusikken som dominerer i konsertprogrammene. Hun har for øvrig gjort noe lignende tidligere, med stykket River Mouth Echoes som er skrevet for tidligmusikk-orkesteret Fretwork. 

Mye av musikken på Rökkur er en slags akustisk ambient, med lydflater som vokser fram og forsvinner. Det skraper, slarker og låter elektronisk, men er da altså spilt på akustiske barokkinstrumenter. Tempoet er forholdsvis langsomt. Kanskje sinnet til Ratkje ikke er like ropende som før. På plata møter også fullt ut den syngende Maja S.K. Ratkje, for eksempel i «Den sprættende bevægelse min fot gjør hver gang pulsen slår» og «Martes nattasang» – en vakker vuggevise. Først i spor nummer 10, «Introducing Love» kommer det et ørlite elektrosjokk med støyenergi.

Det skal ganske mye kunstnerisk mot til, tatt Ratkjes status og historie i betraktning, å synge så nært som hun gjør på dette albumet. Stemmen er naken og menneskelig. Det er ingen elektronikk å gjemme seg bak. Det er ingen abstrakt skjerm av rop, hyl og vokal akrobatikk, men en ren og ganske skjør stemme. 

Maja S. K. Ratkje og det islandske barokkensemblet Norid Affect (Foto: ratkje.no)


Artikkelen er produsert i samarbeid med Ratkjes forlegger Edition Wilhelm Hansen
.

Ballade klassisk er en av fire faste musikkspalter på ballade.no.

De andre faste spaltene er Ballade elektronisk og Ballade assosierer (månedlig) og Ballade video (ukentlig).

Les mer her.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.