Gjermund Kolltveits utgivelse Jordas skjulte toner. Musikk og instrumenter fra steinalder til vikingtid lanseres i dag. Boka er skrevet med et bredt publikum som målgruppe, og i dette utdraget, publisert med forfatterens tillatelse, skriver han om den tidlige historien til trommer og rytmeinstrumenter.
I andre mosebok i Bibelen står det om profetinnen Miriam som «tok en tromme i sin hånd, og alle kvinnene gikk etter henne med trommer og dans». Vi vet ikke om alt i Bibelen var akkurat sånn som det står, og historikere kan ikke bruke den som en sikker historisk kilde. Likevel er det mye der som sier interessante ting om samfunnene i Midtøsten for to tusen år siden – og lenger tilbake. Musikk og instrumenter, for eksempel trommer, blir nevnt flere steder. Men kan vi vite hva slags tromme Miriam spilte på? Og var det vanlig at damer spilte tromme?
Rytme er noe dypt menneskelig, selv om vi også deler det med dyrene.
Trommesettet er et skikkelig show off-sted hvor først og fremst gutter viser seg fram. Vi ser for oss tøffe mannfolk som trommiser, også bakover i historien. Det maskuline inntrykket stemmer langt på vei. Gjennom tidene har nemlig trommene hatt en viktig rolle i krig. Men det er ikke noe ved instrumentet i seg selv som er mannlig mer enn kvinnelig. Det er bare en forestilling vi har i vår kultur. Jenter kan spille trommer like godt som gutter. Og går vi tilbake mer enn et par tusen år, var trommer knyttet til kvinner og kvinnelighet. De ble forbundet med fruktbarhet. Mange steder ble trommer regnet som spesielt verdifulle eller hellige. I det sørlige India maler kvinnene fortsatt trommene sine på eldgammelt vis, med safran og pulver fra en rødfarget stein, før de spiller på dem i sin tilbedelse av «moder jord».
Kvinnelige trommiser
Miriam i andre mosebok var ikke den eneste kvinnelige trommespilleren i Bibelen. Flere steder står det om kvinner som trommer og danser. Og i en enda eldre tekst, fra Mesopotamia i det tredje årtusen før Kristus, står det om prestinnen Lipushiau, som ledet ritualer med sin tromme, til ære for måneguden Nanna. Hun er den første trommespilleren i historien som er nevnt ved navn – kanskje den første musikeren overhodet.
I det sørlige India maler kvinnene fortsatt trommene sine på eldgammelt vis, med safran og pulver fra en rødfarget stein, før de spiller på dem i sin tilbedelse av «moder jord».
Figuren på bildet øverst i artikkelen er lagd av terrakotta (en slags leire) fra Shiqmona i Israel, åttende til sjuende århundre før Kristus. Det finnes mange slike figurer i dette området. Illustrasjonen er hentet fra boka/Israel Antiquities Authority.
På statuer og avbildninger fra Midtøsten finner vi igjen damer med trommer, og de spiller på rammetrommer. På disse er trommeskinnet spent over ei rund, åpen ramme. Rammetrommene fra Midtøsten er som tamburiner, men mangler cymbalene som sitter i ramma til tamburinen. Dette er lette trommer, som man kan spille på mens man går eller mens man danser, som bibeltekstene antyder. Fortsatt spiller kvinner i Midtøsten rammetromme.
Kom vikingene med bodhranen?
Et annet sted folk spiller rammetromme i dag er Irland, der bodhran (uttales baran) blir brukt i folkemusikken. Den er kjempepopulær i hele landet og overalt ellers i verden der folk samler seg rundt irsk folkemusikk. Men før denne musikken ble så populær på 1900-tallet, var bodhranen helt bortgjemt i den sørvestlige delen av Irland. Det er en gåte hvordan den kom dit, fordi ingen andre av nabolandene har hatt rammetrommer. I England har den vært helt ukjent.
En teori er at bodhranen kom fra arabiske land via Spania. En annen, som den norske instrumentmakeren Sverre Jensen har foreslått, er at den kom til Irland fra Norge, med vikingene. For norske vikinger reiste til Irland, der de blant annet grunnla Dublin. Og det er ikke umulig at de norske vikingene hadde med seg rammetrommer, som de enten hadde fått fra samene, eller som de brukte selv. I diktet Loketretten, som kan være fra vikingtida, står det om ei tromme som blir brukt i trolldomskunst. Det kan tyde på at vikingene hadde trommer, kanskje samme type som den samene brukte. For samene er rammetromma, som de kaller runebomme det viktigste instrumentet. Samenes runebomme har et håndtak som går i kryss på undersiden av skinnet – akkurat slik den gjør på bodhranen.
Vi kan bare spekulere på om runebommene er grunnlaget for bodhranen i Irland. Det som i hvert fall er sikkert, er at det fantes flere runebommer i vikingtida enn nå. De ble nemlig forbudt av norske myndigheter og misjonærer, da de senere kom til Sameland. Samene fikk ikke lov til å praktisere sin egen religion, og runebommene ble brent og ødelagt. Det er grunnen til at bare et fåtall runebommer er bevart i dag.
En flygende sjaman?
Runebommene var et viktig redskap for samenes sjamanistiske religion. Denne religionen finner vi flere spor etter i arkeologiske funn og helleristninger. Et eksempel er ristningene på Skavberget på Kvaløya i Tromsø. To mennesker er avbildet. Den ene ser ut til å holde ei tromme. Den andre holder armene rett ut. Arkeologen Jan Magne Gjerde, som forsker på helleristninger, mener at dette er en kvinnelig sjaman, og at begge figurene er samme person. Kvinnen til venstre spiller tromme for å komme i transe, for å reise av gårde til en annen verden. Til høyre er hun midt i reisen. Vi kan se at hun holder armene ut, nærmest som vinger. Legg merke til at hun på den venstre avbildningen har hånd og fingre, men ikke på den høyre. Hun flyr over landskapet!
Flere runde figurer på helleristninger kan være trommer, men oftest er det umulig å si sikkert om det er ment å være tromme eller noe annet. Rammetrommer brukt som sjamanredskaper finnes hos nordlige folkeslag rundt hele kloden; i Sibir, Alaska, Canada og Grønland.
Variasjon i trommeverdenen
Rammetrommer er en av hovedtypene av trommer. Det vanligste er å gruppere dem etter formen, og hva de ligner på. Utenom rammeformede kan de være skålformede, tubeformede, tønneformede, pokalformede og mye mer. Skinnet kan være festet på en eller to sider, man kan spille med hendene, med køller eller stikker, eller man kan dra i en tråd, fjør eller pinne som er festet til skinnet (friksjonstromme).
Vi kan tromme på alt, og det har også folk gjort. Men hva er definisjonen på ei tromme? Et navn som instrumentforskere bruker for trommer, er membranofoner. Det betyr at de er instrumenter der en membran, altså ei tynn hinne, blir satt i bevegelse og lager lyd. Membranen er som regel et skinn som blir spent stramt fast til tromma.
Med andre ord er ikke alt vi slår på nødvendigvis trommer, og rytmeinstrumenter er ikke det samme som trommer. Gonger lagd av metall er heller ikke trommer, fordi de mangler membran. Likevel er det vanlig å snakke om rytmeinstrumenter sammen med trommer, fordi de ofte har samme musikalske betydning.
Keramikktrommer
Utenom runebommer har vi få kilder til trommer i Skandinavia fra vikingtida og tidligere. I Sverige og Danmark er det funnet noen mulige keramikktrommer fra den såkalte traktbegerkulturen i yngre steinalder. Navnet traktbeger kommer fra keramikkarenes innsvingede form, som minner om en trakt. De fleste av de rundt fire hundre keramikktrommene av dette slaget er fra Tyskland. Trommeskinnene er ikke bevart, men kroppen er forsynt med en slags knotter eller kroker som kan ha vært ment til festing og stramming av skinnet. Dette kan ikke bevises, men det er sannsynlig. Trommene er også forsynt med rik ornamentikk, både border og enkeltsymboler. Noen mener at de har vært brukt til sjamanisme, slik som samens runebomme.
Alligatortrommer og vanntromming
Også fra Kina kommer det keramikktrommer fra yngre steinalder. De er også tolket som sjamaninstrumenter, eller i hvert fall rituelle lydredskaper. Fra samme periode har kinesiske arkeologer også funnet trommer lagd av tre, og det er sjeldent. Disse trommene har hatt alligatorskinn. Slike trommer peker kanskje bakover mot en tidligere trommetype. Noen forskere mener nemlig at de tidligste trommene som fantes hadde skinn fra fisk og vannlevende dyr, og at folk først senere begynte å bruke skinn fra dyr på land.
Vi har en spesiell evne til å tilpasse vår rytme til andres rytmer. Når slagene fra flere steinøkser lød samtidig – for mange tusen år siden – hadde alle som var med en evne, og vilje, til å hogge i takt.
Hvis vi leker videre med tankene: Kanskje trommingen oppsto i vann? På Stillehavsøyene Vanuatu finnes det i hvert fall en egen tradisjon der kvinnene trommer på vann. (Igjen er det kvinner …) De stiller seg ute i vannet til midjen, og slår hendene mot vannoverflaten og lager rytmiske effekter med vannet. De beveger seg også slik at det nesten ser ut som en dans. I dag framfører kvinnene denne vannmusikken for turistene, kledd i tradisjonelle kostymer. Men dette er noe de har gjort før turistene kom.
Et rytmeorkester fra istida?
Mange vil nok svare tromme hvis de ble spurt om hva som er det eldste instrumentet i verden. Men det er altså vanskelig å få sikker kunnskap om hvor lenge menneskene har hatt trommer og andre rytmeinstrumenter. Siden instrumentene ikke er bevart gjennom årtusenene, mangler vi «harde fakta». Ett kjempeinteressant funn inneholder i hvert fall harde gjenstander. Fra en 20 000 år gammel boplass i Mezin i Ukraina kommer det en samling bein fra mammut som har blitt tolket som et rytmeorkester. Beinene – hoftebein, skulderblader, hodeskaller og kjevebein – har tydelige spor etter å ha blitt slått på. Slagmerkene er plassert på stedene hvor beinet har best klang. I tillegg ble det funnet to klubber som sannsynligvis ble brukt til å slå med, og noen rangle- eller risteinstrumenter.
Rytmeinstrumentene – hvis det var det de virkelig var – ble funnet ved inngangen til ei hytte, også lagd av mammutbein. I denne hytta bodde det ikke folk, noe som kan tyde på at det var et sted der det foregikk andre aktiviteter enn spising og soving. Kanskje ritualer, musisering og dans?
Urrytmen
20 000 år er utrolig lenge siden, men i menneskehetens historie er det egentlig ikke så lang tid. Moderne mennesker, Homo sapiens, oppsto for rundt 250 000 år siden, mens de tidligste spor etter menneskelignende forfedre og -mødre er rundt seks millioner år gamle. Vi kan regne med at alle disse hadde rytme, på en eller annen måte. Rytme er noe dypt menneskelig, selv om vi også deler det med dyrene.
Blant apene er tromming velkjent. Makakeapene, for eksempel, trommer på forskjellige ting, for å vise seg fram overfor andre makakeaper. Det er altså en form for show off, slik trommeslagerne våre viser fram sine ferdigheter. Gorillaene er kjent for å slå seg på brystet. Dette er også noe vi mennesker kan gjenkjenne.
Mange rytmer, med ulik hastighet, ligger i kroppene våre, og har gjort det lenge. Det er hjerteslagsrytmen, pustens rytme, rytmen fra når vi går eller løper, døgnets rytme, månedens rytme (med menstruasjon for jentene) og årstidenes rytme. Klodens bevegelse rundt sola er altså en rytme som vi kjenner i kroppene våre. Vi har en spesiell evne til å tilpasse vår rytme til andres rytmer. Når slagene fra flere steinøkser lød samtidig – for mange tusen år siden – hadde alle som var med en evne, og vilje, til å hogge i takt. De kunne nesten ikke unngå å finne rytmen. Veien til taktfaste rop var ikke lang. Veien var heller ikke så lang til sang og dans, som også er del av urrytmen vår.
Boka er resultatet av et stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening til faglitteratur for barn og ungdom.
Ballade video: Trygghet og kontroll
På utstilling med Himmelleite, Luna Mare, Andie Loui, Maizu & Richard, Kristine Blir Rapper, Kamelen, Rule Of Two og Clawfinger.
Mari Boine hedret
Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke. Og avslører at hun skriver på ei bok.
Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter
Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.
Ballade på Tidsskriftbonanza: Samtale med Peter Case & Sid Griffin
En sjelden mulighet til å møte to amerikanske legender, når Balladeskribent Arvid Skancke-Knutsen snakker med Peter Case & Sid Griffin på Deichman Grünerløkka torsdag 5. mars.
Å være musikalsk i et etisk perspektiv
Under festivalen "Ding-dong eller dong-ding?" 4. mars vil pianist Ellen Ugelvik og musikkterapeut Gro Trondalen utfordre publikum til å reflektere over hva det egentlig betyr å være musikalsk, også i et etisk perspektiv.
Norske arrangører om «de fire store» og internasjonal konkurranse
Får «de fire store» i livemarkedet for mye makt? NKA-lederen peker på maktskifter som kan skape en ubalanse i resten av feltet.
