Ikke fremtidsrettet
INNLEGG: Bredde i strømmingen sikrer ikke bredde i den nye musikken, skriver Erik Hillestad.
Re. anm: Dette innlegget er et svar på Arnt Maasøs innlegg .
Arnt Maasø er kanskje en god medieviter, men han har lite greie på praktisk forretningsdrift.
Å si at strømming viser stor bredde i musikkvalget og derfor styrker bredden for musikkproduksjon, er en logisk kortslutning. At det lyttes på gamle jazz- eller folkemusikkplater over Wimp eller Spotify gjør ikke at det er noen forretning i å lage nye innspillinger i de samme sjangrene.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Lang hale hjelper ikke
Det jeg etterlyser, er muligheten for bredden i nyproduksjon, ikke i lytting på gammelt og bredt repertoar som allerede er finansiert. Slik strømming-ordningen fungerer som forretningsmodell nå, gjør den produksjoner som før solgte 10 – 20.000 eksemplarer over disk ulønnsomme. Og da snakker vi om gullplatesjiktet og ikke om musikk som alltid har vært avhengig av offentlig støtte.
Ikke en gang med en ”lang hale” i inntjeningen har flertallet av norske albumutgivelser utsikter til noen sinne å tjene opp en investering på for eksempel 200 – 500.000 kroner.
Høylytt tvil
Jeg er enig i at multinasjonale selskaper med en katalog på millioner av titler har en teoretisk mulighet til å tenke som Arnt Maasø, og sprøyte inntekter på strømming av allerede inntjent repertoar inn i nyproduksjon. Spørsmålet er likevel om det er det som i praksis vil skje for annet enn album i det mest kommersielle pop-segmentet. Jeg tillater meg å tvile rimelig høylytt på det.
Og uansett er det ingen fremtidsrettet forretningsmodell. Det blir som å hevde at flyreiser skal være nesten gratis fordi SAS kan kjøpe fly og bensin og betale lønninger og markedsføring av renter av kapitalen sin.
Ledige stillinger
Intervju med Hillestad:
Tredobling ikke nok
For norske plateselskap som har arbeidet målrettet med å bygge opp en bredde i mange sjangre, men like fullt er små i det internasjonale bildet, er dette også på teoriplanet uansett en helt umulig tanke. De samlede strømming-inntektene for Kirkelig Kulturverksted med sin katalog av tett oppunder 400 titler var i 2011 ca 600.000 kroner. Av dette går andeler videre til artistene.
Med det vi sitter igjen med fra dette, kan vi teoretisk administrere katalogen med en deltidsansatt i et kott med en mobiltelefon. Men det gir ikke en krone til nyproduksjoner. Selv om det er mulig å tenke seg en dobling av strømming-inntektene, vil vi kanskje kunne få finansiere én til en og en halv ny produksjon, og samtidig ha nok til en drift med 1 ansatt.
En tredobling av strømming-inntektene vil kunne sørge for at artister fra fortiden finansierer tre nye billig-produksjoner i året hos ett av de største uavhengige plateselskapene i Norge, men da redusert til et enmanns-selskap som neppe vil være veldig attraktivt for artister.
Les også:
Penger igjen til bredden?
Fra dette er det et stykke igjen til 18 nyutgivelser som vi med en stab på fem ga ut så sent som i 2008. Og det interessante er da at i Maasøs tenkning skal fortidens produksjoner finansiere alt det nye. Å etablere helt nye selskap med proff drift uten en back-katalog er en umulighet i en slik verden.
Er dette en god og fremtidsrettet forretningsmodell? Sikrer det bredden for innspilt musikk i Norge?
