Heidi Hauge

– Hvilke dyr er likest?

– Så vidt jeg forstår, ligger det to påstander under Egon Holstads engasjerte, men noe tilslørende retorikk: Den ene er at musikkjournalister bør være og vise seg faglig kompetente. Den andre er at VG bør være noe annet enn VG, skriver Bergens Tidendes Helge Olsen i dette innlegget om musikkpressens dugelighet eller udugelighet.

Kalender

Operapub på Røverstaden

15/04/2020 Kl. 20:00

Oslo

JAZZ I SIKTE

17/04/2020 Kl. 20:00

Rogaland

Kroke

17/04/2020 Kl. 19:00

Oslo

Operapub på Røverstaden

22/04/2020 Kl. 20:00

Oslo

Legg til arrangement
Se alle

Av Helge Olsen, plateanmelder, Bergens Tidende:

Den første påstanden slutter jeg meg ubetinget til i mitt første innlegg. De eksempler på autoritetssvekkende faktafeil Holstad nevner må gjerne påtales. Om en anmelder gjentatte ganger avslører manglende kunnskaper, bør det nok få konsekvenser ikke bare for hennes forhold til den informerte leser, men også til redaksjonen. Greit nok.

Når Holstad skyter på Østbø og Bakkemoen, er det imidlertid ikke faktiske feil han viser til, men deres musikksmak. Han hevder at en avis som VG bør ha kritikere som kan si at Heidi Hauge lager dårlig musikk og Johnny Cash lager god musikk, som om det fantes klare kriterier for godt og dårlig.

Dette kjernepunktet i Holstads argumentasjon leder fort inn i de evige debatter om hvorvidt populærmusikalsk kvalitet kan måles langs bare én skala, om det er mulig å vurdere musikk objektivt og så videre. Det Holstad synes å etterlyse er at pop- og rockkritikken innfører et skille som tilsvarer bokanmeldernes deling mellom trivial- og skjønnlitteratur. Det er ikke bare enkelt. Forskjellen mellom de to kritikerformene ligger ikke bare i at litteraturkritikk og -tolkning støttes opp av teorier, begreper og perspektiver fra lange akademiske tradisjoner. Utfordringen til pop- og rockkritikerne er vel så mye at vi vurderer musikk som i sitt utgangspunkt er en trivialsjanger.

Selvsagt kunne vi brukt relativt objektive kriterier som f.eks. tekniske ferdigheter i sang og instrumentbruk, idemessig originalitet, litterært nivå på tekster, modenhet i tolkninger og den slags. Problemet er bare at summen av disse kriteriene ville stemplet i nærheten av 100% av samtidig pop og rock som triviell, og altså «dårlig», musikk. Praksis er heldigvis en annen. Enkeltkriterier som de nevnte brukes riktignok i kritikk av populærmusikk, men kritikere lar stadig vekk artister slippe helskinnet unna selv om de svikter på ett eller flere av dem. Grunnen er selvsagt at det kriteriet de fleste kritikere (og artister) legger størst vekt på er noe så lite objektivt som den individuelle, musikalske opplevelsen. I bunn og grunn er det smaken som teller: Artister knytter til seg lyttere som finner seg vel til rette med eller speiler seg i musikken deres. Kritikeren blir i denne virkeligheten en kompetent representant for lytterne.

Det kritiske spørsmålet til Holstad blir dermed: Kan en si at en lytteropplevelse er kvalitativt bedre enn en annen? Har ikke Heidi Hauges fans fullgode lytteropplevelser? Er Kurt Bakkemoens lytteropplevelse mindreverdig? Det er slike umulige diskusjoner Holstad vikler seg inn i når han veiver med godt- og dårlig-stemplene.

Om kvaliteten til Hauge og Cash ikke lar seg skille verken på rent objektive kriterier eller på grunnlag av deres forhold til sine lyttere, finnes det likevel praktiske utveier fra det teoretiske virvaret. Det letteste er å bruke musikkjournalistens gyldne grep, kategorinndelingen. Selv Holstad bør være fornøyd om en enes i at Hauge og Cash hører hjemme i ulike sjangre. Så kan han like den ene, mens Bakkemoen liker den andre eller begge.

Spørsmålet som da står igjen er hvorfor Hauges sjanger ikke skal anmeldes eller kun få negativ omtale. La meg for argumentets skyld gå ut fra at de fleste kulturredaksjoner og anmeldere i både allmenn- og spesialmedier ignorerer eller slakter Hauges utgivelser. Om det så skulle finnes en redaksjon som skulle ta henne på alvor, måtte det være i en avis som blant annet ikke er ukjent med å omtale og anmelde triviallitteratur side om side med skjønnlitteratur: VG. Det finnes vel grunner til at det er landets største avis. Kan du egentlig forvente noe annet av den, Holstad?

Helge Olsen, plateanmelder, Bergens Tidende

Synspunkter? Innlegg? Har du en stemme som bør bli hørt i denne saken? Ta kontakt med Ballade!

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev