Hopp til innhald
Heidi Hauge

– Hvilke dyr er likest?

– Så vidt jeg forstår, ligger det to påstander under Egon Holstads engasjerte, men noe tilslørende retorikk: Den ene er at musikkjournalister bør være og vise seg faglig kompetente. Den andre er at VG bør være noe annet enn VG, skriver Bergens Tidendes Helge Olsen i dette innlegget om musikkpressens dugelighet eller udugelighet.

Av Helge Olsen, plateanmelder, Bergens Tidende:

Den første påstanden slutter jeg meg ubetinget til i mitt første innlegg. De eksempler på autoritetssvekkende faktafeil Holstad nevner må gjerne påtales. Om en anmelder gjentatte ganger avslører manglende kunnskaper, bør det nok få konsekvenser ikke bare for hennes forhold til den informerte leser, men også til redaksjonen. Greit nok.

Når Holstad skyter på Østbø og Bakkemoen, er det imidlertid ikke faktiske feil han viser til, men deres musikksmak. Han hevder at en avis som VG bør ha kritikere som kan si at Heidi Hauge lager dårlig musikk og Johnny Cash lager god musikk, som om det fantes klare kriterier for godt og dårlig.

Dette kjernepunktet i Holstads argumentasjon leder fort inn i de evige debatter om hvorvidt populærmusikalsk kvalitet kan måles langs bare én skala, om det er mulig å vurdere musikk objektivt og så videre. Det Holstad synes å etterlyse er at pop- og rockkritikken innfører et skille som tilsvarer bokanmeldernes deling mellom trivial- og skjønnlitteratur. Det er ikke bare enkelt. Forskjellen mellom de to kritikerformene ligger ikke bare i at litteraturkritikk og -tolkning støttes opp av teorier, begreper og perspektiver fra lange akademiske tradisjoner. Utfordringen til pop- og rockkritikerne er vel så mye at vi vurderer musikk som i sitt utgangspunkt er en trivialsjanger.

Selvsagt kunne vi brukt relativt objektive kriterier som f.eks. tekniske ferdigheter i sang og instrumentbruk, idemessig originalitet, litterært nivå på tekster, modenhet i tolkninger og den slags. Problemet er bare at summen av disse kriteriene ville stemplet i nærheten av 100% av samtidig pop og rock som triviell, og altså «dårlig», musikk. Praksis er heldigvis en annen. Enkeltkriterier som de nevnte brukes riktignok i kritikk av populærmusikk, men kritikere lar stadig vekk artister slippe helskinnet unna selv om de svikter på ett eller flere av dem. Grunnen er selvsagt at det kriteriet de fleste kritikere (og artister) legger størst vekt på er noe så lite objektivt som den individuelle, musikalske opplevelsen. I bunn og grunn er det smaken som teller: Artister knytter til seg lyttere som finner seg vel til rette med eller speiler seg i musikken deres. Kritikeren blir i denne virkeligheten en kompetent representant for lytterne.

Det kritiske spørsmålet til Holstad blir dermed: Kan en si at en lytteropplevelse er kvalitativt bedre enn en annen? Har ikke Heidi Hauges fans fullgode lytteropplevelser? Er Kurt Bakkemoens lytteropplevelse mindreverdig? Det er slike umulige diskusjoner Holstad vikler seg inn i når han veiver med godt- og dårlig-stemplene.

Om kvaliteten til Hauge og Cash ikke lar seg skille verken på rent objektive kriterier eller på grunnlag av deres forhold til sine lyttere, finnes det likevel praktiske utveier fra det teoretiske virvaret. Det letteste er å bruke musikkjournalistens gyldne grep, kategorinndelingen. Selv Holstad bør være fornøyd om en enes i at Hauge og Cash hører hjemme i ulike sjangre. Så kan han like den ene, mens Bakkemoen liker den andre eller begge.

Spørsmålet som da står igjen er hvorfor Hauges sjanger ikke skal anmeldes eller kun få negativ omtale. La meg for argumentets skyld gå ut fra at de fleste kulturredaksjoner og anmeldere i både allmenn- og spesialmedier ignorerer eller slakter Hauges utgivelser. Om det så skulle finnes en redaksjon som skulle ta henne på alvor, måtte det være i en avis som blant annet ikke er ukjent med å omtale og anmelde triviallitteratur side om side med skjønnlitteratur: VG. Det finnes vel grunner til at det er landets største avis. Kan du egentlig forvente noe annet av den, Holstad?

Helge Olsen, plateanmelder, Bergens Tidende

Synspunkter? Innlegg? Har du en stemme som bør bli hørt i denne saken? Ta kontakt med Ballade!

Ledige stillinger

Ledige stillinger

Relaterte saker

Egon Holstad

– Inkompetansens uunngåelige dumhet

– Skomaker bli ved din lest, er det et gammelt uttrykk som heter. Gudene må vite hva for eksempel VGs...

Gåte, live, Gunnhild

Dovre faller!

Det skulle man ihvertfall tro når en musiker fra bransjens ytre marginer tar til orde i forsvar for VGs musikkanmeldere....

Svein Bjørge, 2003 (Foto: Nina Ruud)

– Nå har du røyka litt for mye, Stein!

– Det er tydeligvis en gammel kjepphest for Stein Østbø i VG å kritisere seminarprogrammet på By:larm, skriver Svein Bjørge....

Feedback jukebox

– Om mangfoldets verdi

Egon Holstad i platebaren Feedback ertet på seg journalistmiljøet gjennom sin raljering med VG-skribentene Stein Østbø og Kurt Bakkemoen i...

Paul A. Nordal

Panorama-redaktøren: – Holstad har rett!

Jeg vil med dette på vegne av den uavhengige musikkpresse i Norge utdype min støtteerklæring til Egon Holstad og hans...

Turbojugend logo

Mineur Sætre: – Gennialt, Egon!

– Det brennende spørsmålet gjenstår, mener Espen Mineur Sætre: – Ville du kjøpt Leif Ove Andsnes av en Turboneger-fan? Her...

Flere saker

Steamdome

Ola Kvernbergs gjenopningsplan

Om mykje er uklart i regjeringa sin gjenopningsplan, har i alle fall Ola Kvernberg lydsporet. «Steamdome II: The Hypogean» pumpar...

Klangforum Wien

Klangforum Wien på Ultima: Musikken må leve utover premieren

Berekraft gir ikkje berre økonomiske, men også kunstnariske fordelar. – Det tverrkunstnariske er avgjerande for å utvikle samtidsmusikkfeltet til eit...

Førsteamanuenser vil at studenter skal jobbe med opphavsrett

Med opphavsrett på studieplanen

Hvor går grensa for plagiat, og hva skjer når Youtube stopper samplebasert musikk? Et nytt studieemne på UiO ser på...