Fiolinisten Harpreet Bansal er kurator og musikalsk leder for Samspill Klassisk, en ny konsertserie "med grenseløst klassisk samspill", som arrangøren beskriver det. Første konsert skjer lørdag 8. mars i Gamle Aker kirke i Oslo.(Foto: Sveinung Hoel Bjorå)
KRONIKK: Musikknestor Sigbjørn Nedland har en oppfordring til norsk musikkliv: Løft fram våre dyktige og virtuose musikere fra andre klassiske tradisjoner, integrer dem i norsk klassisk musikkliv!
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner.
Av Sigbjørn Nedland, musiker, musikkjournalist og musikkprodusent
Sigbjørn Nedland var musikkjournalist i NRK fra 1969 til 2018, og var spesielt kjent for programmene «Pop spesial», «Pandoras Jukebox» og «Jungeltelegrafen», sammen med Arne Berg. Sistnevnte program skiftet navn til «Musikkreisen» i 2023, og går stadig på NRK P2 med Arne Berg som programleder. Nedland var en pioner innen introduksjon av internasjonal musikk til det norske publikumet. Som musikkprodusent har han samarbeidet med en rekke kjente artister og stått bak produksjonen av utallige album. (Foto: NRK)
Musikk og vår opplevelse av den er full av navn og merkelapper: pop, jazz, folkemusikk, verdensmusikk, populærmusikk, kunstmusikk, dansemusikk, seriøs musikk, viser, klassisk musikk og så videre, pluss hundrevis, eller kanskje tusenvis av navn som betegner lokale eller regionale musikkformer fra hele verden.
Vi bruker disse begrepene for å orientere oss i musikken, og å kommunisere om – og forstå – musikk. Begrepene føres også inn i et hierarki, der noen musikkformer havner høyere på listen over hvor avanserte og respektert én form for musikk er i forhold til andre former. Jazz havner vanligvis høyere på listen enn rock, mens rock ofte rangeres som mer «høyverdig» enn pop. Folkemusikken er en av de formene som blir et «wildcard» som kan havne mange steder på skalaen alt etter hvem som vurderer den, men i nesten alle tilfeller er det én betegnelse som troner på toppen av listen over høyverdige musikkformer, og det er klassisk.
Med den internasjonaliseringen vi har sett i det norske samfunn de siste fire- fem tiårene, har vi blitt beriket med mange storartede musikere som er kommet hit fra deler av verden med helt andre musikktradisjoner enn våre.
De har nok ofte strevd for å bli godtatt og verdsatt i norsk musikkliv, men vi ser nå at svært mange av dem har skaffet seg en solid posisjon innen mange musikkformer. Både i pop og rap/hip hop, i jazzen og i folkemusikkmiljøet florerer det av storartede musikere med bakgrunn fra andre deler av verden. Fra Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Karibia har vi norske utøvere av stort format. Flere av disse musikkformene er i utgangspunktet hybridformer som er skapt av impulser fra mange kulturer, land og kontinenter, og norsk folkemusikk har også en lang historie med påvirkning og import av både instrumenter og musikkformer fra utlandet. Munnharpe og pols og mye annet i folkemusikken er innvandrere til Norge.
Det området i musikklivet som klart henger etter i denne utviklingen, er nettopp den klassiske musikken. Nordmenn flest har vokst opp med en forestilling om at klassisk musikk er noe eksklusivt europeisk. Vi har lett for å tenke Mozart og Beethoven når vi hører begrepet klassisk musikk. Er tiden inne for å se at andre musikkulturer også har klassisk musikk av like stor verdi som den europeiske?
Vi har norske utøvere på høyt internasjonalt nivå som kommer fra disse andre klassiske musikktradisjonene, men de slipper i alt for liten grad inn i det klassiske musikklivets salonger og katedraler.
Vi har hatt alt for lett for å putte disse utøverne inn i andre bokser enn den klassiske, der de hører hjemme. De blir plassert i folkemusikk, jazz, populærmusikk eller i denne udefinerbare, omfattende og utflytende kategorien «verdensmusikk» som vi ofte bruker for å gjemme bort store musikere som burde få kredit for den klassiske musikken de er virtuose utøvere av.
Klassisk musikk har store og tunge institusjoner og organisasjoner som må skoleres om denne situasjonen. Det kan virke overveldende å skulle prøve å endre kursen og innstillingen til for eksempel et stort symfoniorkester, men det er mulig!
Ledige stillinger
Kringkastingsorkesteret er kanskje det fremste eksempelet på at en ny åpenhet og aksept overfor andre klassiske tradisjoner er mulig. Jeg har selv fått lov til å gjennomføre konsertprosjekter med både asiatisk og afrikansk musikk med dem, der vi blant annet har introdusert ikke-vestlige instrumenter i solistroller.
Det er likevel et faktum at musikere fra eksempelvis indisk eller persisk klassisk tradisjon sliter med å bli anerkjent for å være det de nettopp er: representanter for klassiske musikktradisjoner.
De har lett for å bli kuriositeter, eller bli puttet inn i andre genrebegreper. Noe av det som skaper en slags inkongruens mellom europeisk klassisk musikk og disse andre tradisjonene, er at europeisk musikk har en utpreget skriftlig, altså note- og partiturbasert, tradisjon.
All klassisk musikk i Europa skal være nøyaktig notert og nedskrevet, og fremføres med strikt respekt for det skrevne notebildet. Dette er ikke på samme måte normen i andre klassiske musikktradisjoner, der direkte overlevering mellom mestermusiker og elev er mer vanlig, og der det også gis større frihet til improvisasjon og personlig omforming av musikken enn i vår notebaserte tradisjon.
Ett av resultatene av dette, er at komponistrollen, som er så viktig i vår klassiske musikk, nå – ut fra nødvendighet – må beherskes av stadig flere fra de andre klassiske musikktradisjonene. Det samme gjelder arrangør-rollen og ferdigheter til blant annet å utarbeide partitur til et ensemble eller orkester.
Det er en del av den tilpasningen som ser ut til å være nødvendig for å få europeiske og andre klassiske tradisjoner til å fungere sammen. Man behøver også en større aksept for improvisasjon, og av rammene for kunstnerisk frihet i fremføring av musikken.
Har man behov for å fremelske og utdanne en egen klasse av komponister og arrangører innenfor dette feltet? Det kan hende det er nødvendig, for i dag blir dette i stor grad et arbeid som må gjøres av de ikke-europeiske utøverne selv. Mange greier det med bravur, men kanskje vil det for noen gå ut over en av profesjonene: komponering og arrangering kan ta bort tid og muligheter man trenger for å vedlikeholde og utvikle musikkutøvelsen på instrumentet.
Det er mange dilemmaer her som jeg ikke har svar på, men jeg synes det er viktig at de toneangivende miljøene innen norsk klassisk musikk blir bevisst på dem og tar fatt i dem. Jeg tror at våre dyktige norske utøvere fra andre klassiske musikktradisjoner er smertelig klar over mange av disse dilemmaene, og jobber aktivt med å finne svar på dem.
Heldigvis har vi også institusjoner og organisasjoner som går aktivt inn for å gjøre en innsats på dette området. Samspill International Music Network er en organisasjon som har gjort mer enn kanskje noen andre for musikere som har bakgrunn i andre musikkformer enn de vi har lange tradisjoner for i Norge. Men også de ser nå at de har et område som de må investere mer i. De har derfor begynt å bruke begrepet Samspill Klassisk.
Under denne Samspill Klassisk-fanen introduserer de nå en satsing på musikk fra andre klassiske tradisjoner enn vår europeiske, og satsingen ser svært lovende ut. De åpner denne konsertserien 8. mars med en konsert i Gamle Aker kirke, og de fire som deltar er utøvere som representerer noe av det ypperste som Norge kan by på i denne delen av musikklivet.
Fiolinisten Harpreet Bansal er kurator og musikalsk leder for Samspill Klassisk. Hun er en av de som har tatt utfordringen og sett at om hun skal nå gjennom i det norske klassiske musikkmiljøet, må hun selv trå til ikke bare som utøver, men også som komponist og arrangør. Hun spenner over et bredt område musikalsk, med eget band der hun bringer inn blant annet jazz- og folkemusikk-inspirasjon, men hennes bakgrunn og fremste spesialitet er nord-indisk klassisk musikk.
Harpreet Bansal er en av de som er i stand til å lede an i en utvikling der andre klassiske tradisjoner kan bli godtatt og anerkjent i større grad enn de har vært hittil her i landet. Så har hun da også komponert verk der hun selv har vært solist med både Oslo-filharmonien og med Kringkastingsorkesteret, og hun er en av ytterst få utenfor det europeiske klassiske musikkmiljøet som har fått muligheten til å spille på et svært spesielt instrument: en fiolin av Giovanni Battista Rogeri fra 1690. Det er Dextra Musica som har latt henne disponere dette unike instrumentet.
Også de andre musikerne som skal spille på konserten i Gamle Aker Kirke er viktige ambassadører for andre klassiske tradisjoner enn den europeiske. Javid Afsari Rad er en nestor på dette musikkområdet. Han kom til Norge fra Iran i 1986, og er en viktig musiker med mange roller i norsk musikkliv. Han representerer den persiske klassiske musikktradisjonen på sitt instrument, santur. Sanskriti Shrestha er tabla- og trommespiller fra Nepal, og Reshail Mansoor er norsk-pakistansk sanger. De representerer dermed en stor gruppe mennesker i det norske samfunnet som har brakt rike musikktradisjoner med seg hit til oss.
Det er et storartet initiativ Samspill tar med en slik satsing på flere forskjellige klassiske musikktradisjoner. Særlig genialt er det at konsertene i denne serien skal være dobbeltkonserter, der det sannsynligvis kommer ganske forskjellig publikum på de to stedene der konsertene holdes.
Konserten i Gamle Aker kirke følges nemlig opp med en konsert med samme utøvere og samme program i Holmlia kirke en uke senere, og det vil være tilfellet også med kommende konserter i serien. Dette er et smart grep, som vil eksponere musikken både for et europeisk klassisk orientert publikum, og for et publikum fra et område med mer mangfoldig profil, der mange vil kjenne Harpreet Bansal først og fremst som fiolinisten som har reist på turné og spilt med Karpe.
Disse konsertene vil være viktige markeringer av klassisk musikk fra andre deler av verden, men for at denne musikken skal få den respekten og oppmerksomheten den fortjener, må den tas imot og få spillerom også innenfor etablerte arenaer for klassisk musikk i Norge.
Jeg har en oppfordring å sende til konsertsteder, orkestrere, ensembler, utdanningsinstitusjoner og media – kort sagt alle med tilknytning til og interesse for klassisk musikk: Nå må dere se hvilke ressurser vi har, og slippe til det etter hvert store tilfanget vi har i Norge av dyktige og virtuose musikere fra andre klassiske tradisjoner, være med på å løfte dem fram, og å integrere dem i norsk klassisk musikkliv!
