Hvor brenner det, Siri Haugan Holden, Hans Ole Rian og Gry Bråtømyr?

Kulturbudsjettet 2026: Et løft for institusjonene, men det frie feltet reagerer.

I Ballades serie «Hvor brenner det?» stiller vi sentrale stemmer i musikkbransjen til veggs med aktuelle musikkpolitiske problemstillinger. Som nå: – Hva mener bransjen om årets kulturbudsjett? 

Regjeringen lover styrket ytringsfrihet og stabile rammer for kulturinstitusjonene i forslaget til statsbudsjett for 2026. Med tydelige referanser til ytringsfrihet, kampen mot desinformasjon og behovet for «slagkraftig journalistikk», signaliseres en vilje til å styrke det offentlige ordskiftet.

Samtidig viderefører regjeringen en opptrappingsplan for musikk- og scenekunstinstitusjonene, med mål om å gradvis rette opp økonomien etter et tiår med reell nedbygging. De årlige, reelle økningene i bevilgningene til institusjonene fremstår som et av budsjettets tydeligste grep.

Flere aktører beskriver budsjettet som solid, sett i lys av dagens økonomiske klima. I en tid med store statlige investeringer i forsvar, helse og sikkerhet, står kulturbudsjettet forholdsvis stødig. Regjeringen prioriterer stabile rammevilkår, noe som gir etterlengtet forutsigbarhet i en presset sektor. Samtidig etterlyses nye initiativer og ambisiøse satsinger – elementer som glimrer med sitt fravær.

Les også: Hvor brenner det? Stemmer i musikkbransjen svarer

– NTO er glad for at regjeringen i urolige tider anerkjenner verdien kunst og kultur har for samfunnsutviklingen, og så tydelig bekrefter musikk- og scenekunstinstitusjonenes betydning for norsk kulturliv og lokal produksjon, sier NTOs direktør Morten Gjelten i en første kommentar.

Men ikke alle er like fornøyde. I det frie musikkfeltet, og blant kulturjournalister og kritikere, skaper budsjettforslaget uro.

– Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 er skuffende lesning. Avstanden mellom institusjonene og det frie musikkfeltet fortsetter å øke, sier Gry Bråtømyr, daglig leder i Norsk jazzforum.

Også Norske Kulturarrangører reagerer, særlig på kutt i regionale kulturfond og manglende styrking av Norsk kulturfond.

– Vi er skuffet over at regjeringen ikke i større grad styrker Norsk kulturfond. Det frie feltet blir nok en gang forbigått, og får ikke den ønskede og svært nødvendige styrkingen. Regjeringen sier de prioriterer kunst og kultur, men lar det viktigste verktøyet ligge i skuffen, sier daglig leder Siri Haugan Holden.

I denne runden av «Hvor brenner det?» retter vi blikket mot hele økosystemet rundt musikken og løfter fram ulike perspektiver. Hva tenker sentrale stemmer i bransjen om årets kulturbudsjett – og hvordan møter det behovene i de ulike delene av feltet?

Gry Bråtømyr: – Gapet mellom institusjon og det frie feltet øker år for år

– Hva mener du er det viktigste og mest positive grepet i årets kulturbudsjett, sett med dine øyne?

– Først og fremst er det bra at kulturbudsjettet stort sett opprettholdes, og at tiltak på KUD har fått en liten indeksregulering. Det er også positivt for musikkfeltet med økning til institusjoner og scenekunstfeltet, men det er et stort etterslep på det frie musikkfeltet, og gapet mellom institusjonene og det frie musikkfeltet blir bare større. Da er det vanskelig å være udelt positiv.

– Men at regjeringen følger opp med økning av momskompensasjonsordningen med mål om full momskompensasjon, og en økning til kunstnerstipend, er også bra. Vi trenger flere hjemler til musikkfeltet her.

– Hvordan opplever du at årets kulturbudsjett svarer på behovene i feltet du jobber i?

– Norsk jazzforums medlemmer befinner seg i det vi kaller det frie feltet; det er selvstendig næringsdrivende musikere, regionsentre som drifter ensembler, klubber og festivaler. Tilskuddsmidlene til disse kommer i all hovedsak fra Norsk kulturfond, og man tildeles en gitt post med penger som ikke tar høyde for prisindeksreguleringen ellers i samfunnet.

–  Når Norsk kulturfond opplever et økt trykk fra nye aktører som har behov for tilskudd over fondet, og fondet ikke styrkes – ei heller indeksreguleres – blir det et voksende problem. Dessverre har det vært slik i en årrekke, mens musikktiltak som ligger på statsbudsjettet hvert år indeksreguleres. Gapet mellom institusjon og det frie feltet øker dermed år for år.

– Hva betyr det for musikkjournalistikken at regjeringen har valgt å satse på ytringsfrihet og undersøkende journalistikk – men uten å nevne kunst- og kulturkritikken spesielt?

– Dette er svært beklagelig. Den siste tiden har frafallet av musikkjournalistikken blitt belyst i pressen, og vi skulle gjerne sett at det ble fulgt opp med tiltak og midler. Kulturrådet ber i sin søknad til KUD om 23 friske millioner til sin ordning for tidsskrift og kritikk, men får ikke en krone mer å rutte med.

– Hvordan vurderer du den offentlige forståelsen for det frie musikkfeltet, og musikkritikkens rolle i dagens medielandskap?

– Den er dessverre svak og nedprioritert. Musikkritikk er viktig, men med stadig mindre rom i dagens medielandskap blir dessverre den offentlige forståelsen for det frie musikkfeltet svakere. Kunst og kultur skal skape nettopp samtale og debatt – det ligger i kunstens uttrykk – og da er musikkritikk helt essensielt for å løfte den offentlige forståelsen.

– Regjeringen viser til at vi trenger «mer kunst og kultur i utrygge tider». Hva mener du bør ligge i en slik satsing?

– Bygge opp, ikke ned. Her spiller regionale kulturfond en viktig rolle. Det er vanskelig å se at regjeringen følger opp eget utsagn i dette budsjettet.

– Regjeringen må styrke Norsk kulturfond, styrke og ikke kutte regionale kulturfond, gi musikkjournalistikken bedre rammevilkår, og ikke minst styrke – og absolutt ikke kutte – Utenriksdepartementets post for å fremme norsk kultur i utlandet, som forvaltes av blant andre Music Norway.

– Hvordan tror du det påvirker musikklivet når kritikken får mindre plass i offentligheten?

– Musikk kan oppleves som mindre viktig når den ikke vises i nyhetsbildet som en selvsagt, naturlig og svært viktig del av folks hverdag. Færre får med seg det som skjer og oppsøker det, og vips ligger det an til flere kutt i musikkbudsjettet.

Hans Ole Rian: – Budsjettet svarer ikke tilstrekkelig på behovene i det frie feltet

– Hva mener du er det viktigste og mest positive grepet i årets kulturbudsjett, sett med dine øyne?

– At noen institusjoner og felt holdes på nivå med lønns- og prisvekst, slik at kulturbudsjettet i noen tilfeller “holder tritt” med kostnadsvekst, og dermed ikke taper reelt. Vi er stort sett fornøyd med at årets budsjettforslag ser ut til å holde tritt med lønns- og prisvekst for musikk- og scenekunstinstitusjoner.

– De ekstra midlene til dansefeltet (10 millioner kr) — selv om den er beskjeden — kan sees som et håndslag til å investere i sjangre som tradisjonelt har hatt svakere ressurser

– Økningen i bevilgning til Norsk kulturfond, selv om den er utilstrekkelig — det er i det minste en justering oppover.

– Økningen til Forsvarets musikk (ca. 9 %) er et konkret grep som viser at enkelte musikkrelaterte institusjoner prioriteres. Men: disse grepene er for små i forhold til behov, og de kompenserer ikke for kutt og manglende videreføring på flere viktige områder.

– Hvordan opplever du at årets kulturbudsjett svarer på behovene i feltet du jobber i?

 – Budsjettet svarer ikke tilstrekkelig på behovene i det frie feltet. Økningen i Norsk kulturfond er under pris- og lønnsvekst, og i forhold til økt søknadsvolum vil reell kapasitet bli svekket.

– Kuttet til regionale kulturfond går mot målet om å styrke kulturlivet i hele landet.

– Den manglende videreføringen av Musikeralliansen er et klart symbol på at satsinger som skulle støtte musikkfeltets fleksibilitet og struktur ikke blir ivaretatt.

– Kuttet for Arktisk Filharmoni er særlig problematisk for desentraliserte og geografisk marginaliserte deler av landet. Det viser at budsjettet kanskje ikke tar høyde for ulikt utgangspunkt og behov i distriktene.

– Utdanningsfeltet. Reduksjon i finansieringstilskudd for nye studieplasser ved musikkutdanninger, og at flere kunstfaglige studier blir lagt ned som følge av ny finansieringsstruktur, rammer instituttene og det fremtidige musikklivet hardt.

– Når det gjelder sosiale vilkår for frilansere og selvstendig næringsdrivende, er det særdeles trist at budsjettet ikke tar steget som behøves. Regjeringen mener at rettighetene er gode nok, men vi mener det er et brudd på tidligere gitte løfter.

– Hva betyr det for musikkjournalistikken at regjeringen har valgt å satse på ytringsfrihet og undersøkende journalistikk – men uten å nevne kunst- og kulturkritikken spesielt?

– Det signaliserer at kunst- og kulturkritikken ikke blir sett som «journalistikk» i samme forstand som for eksempel undersøkende medier. Dermed risikerer kunstkritikken å bli marginalisert politisk og i prioriteringer.

– Når støtteordninger, strategier og satsinger knyttes til ytringsfrihet og journalistikk, men ikke til kunstkritikk, kan musikkjournalistikken og kritikken miste legitimitet og prioritet.

– Hvordan vurderer du den offentlige forståelsen for det frie musikkfeltet, og musikkritikkens rolle i dagens medielandskap?

– Den offentlige forståelsen virker til tider begrenset — viktige mekanismer som Musikeralliansen blir ikke videreført, regionale midler kuttet, og støtte til det frie feltet (via Norsk kulturfond, regionale fond) underbudsjetteres. Dette tyder på at beslutningstakere undervurderer behovets omfang.

– Musikkritikkens rolle — som mer enn bare “anmeldelser” — er trolig undervurdert i det offentlige og i medielandskapet. Den blir ikke nevnt eksplisitt i politiske strategier om ytringsfrihet, og rammes av at kulturpolitikken ofte prioriterer produksjon, scenisk aktivitet og institusjoner, framfor kritisk refleksjon.

– I medielandskapet: med færre medieplasser, mindre publikum for kulturkritikk og press på journalistiske budsjetter, er musikkkritikken sårbar.

– Når beslutningstakere gjør reduksjoner eller ikke prioriterer, kan det være fordi de ikke ser kulturkritikk som en grunnleggende del av demokratiet og kulturfeltets økosystem.

– Regjeringen viser til at vi trenger «mer kunst og kultur i utrygge tider». Hva mener du bør ligge i en slik satsing?

– At man må prioritere langsiktighet, forutsigbarhet og robuste strukturer, ikke bare engangsbevilgninger.

– At man må styrke det frie feltet (gjennom økt bevilgning i Norsk kulturfond, bedre støtte til uavhengige aktører, dekning av produksjonskostnader) — spesielt i tider med økonomisk uro når markedsinntekter kan falle.

– At kritiske stemmer og kunstkritikk må inkluderes som en del av satsingen, ikke bare produksjon og formidling av “trygge” publikumssuksesser.

– At regionale og lokale tiltak får særlig oppmerksomhet, slik at kulturlivet i distriktene og marginale områder ikke svekkes, og ikke blir et “første kuttpunkt”. (Kuttet i regionale kulturfond i budsjettforslaget er nettopp et eksempel på at man gjør motsatt.)

– At kunstneres og kulturarbeideres sosiale sikkerhetsnett må styrkes: pensjonsordninger, sykepenger for selvstendig næringsdrivende, ordninger for å håndtere kombinasjonsinntekter og usikre økonomiske perioder.

– At man ikke bare finansierer “store institusjoner”, men også støtte til nisjeprosjekter, eksperimentelle uttrykk, ny kunst, marginale stemmer, lavbudsjettscener, diaspora- og minoritetskulturer.

– At man styrker infrastrukturen: scener, teknisk utstyr, digital distribusjon, kompetansemiljøer, møtesteder, jury- og støtteordninger, samt kompetanseheving.

– At man tar høyde for teknologiske utfordringer og muligheter, inkludert kunstig intelligens, rettighetsverktøy i den digitale økonomien, og sikring av kunstneres vederlagsrettigheter. 

– Hvordan tror du det påvirker musikklivet når kritikken får mindre plass i offentligheten?

– Offentligheten mister en kanal for refleksjon og debatt rundt musikkens innhold, form, mening og relevans. Det vil gjøre musikklivet fattigere intellektuelt og kulturpolitisk.

– Sponsorer, politikere og allmennheten kan lettere misforstå eller undervurdere kunstprosjekter hvis de ikke assosieres med debatt, kritisk respons og publikum.

– Debattformer som musikkjournalistikken taper inntektsgrunnlag og ressurser, noe som gjør det enda vanskeligere å drive kritikk som krever dybde, reise, fagkompetanse og tid.

Siri Haugan Holden: – Et åpenbart virkemiddel er å styrke Norsk kulturfond

– Hva mener du er det viktigste og mest positive grepet i årets kulturbudsjett, sett med dine øyne?

– Det er betryggende å se at regjeringen tydelig anerkjenner verdien av kunst og kultur, også i urolige tider der livreima strammes inn. Institusjonene styrkes, og det er vi selvsagt glade for. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at det frie feltet havner stadig lenger bak.

– Hvordan opplever du at årets kulturbudsjett svarer på behovene i feltet du jobber i?

– Sett med arrangørøyne har budsjettforslaget dessverre flere betydelige mangler. Feltet er under sterkt økonomisk press, med økende kostnader og uforutsigbarhet som gjør det stadig vanskeligere å planlegge og gjennomføre arrangementer. Kulturdirektoratet har i mange år varslet at midlene i Norsk kulturfond ikke er store nok til å møte den økende søknadsmengden, men avspises i budsjettet med en indeksregulering.

– I tillegg har fjorårets budsjettnyvinning – de regionale kulturfondene – nærmest blitt halvert. Dette treffer dårlig for mange arrangører, særlig de mindre og uavhengige, som allerede jobber med små marginer og lite økonomisk sikkerhet. Det kan føre til en svekkelse av det brede kulturlivet, noe som i siste instans også rammer publikums tilgang til mangfoldige og levende kulturtilbud.

– Hva betyr det for musikkjournalistikken at regjeringen har valgt å satse på ytringsfrihet og undersøkende journalistikk – men uten å nevne kunst- og kulturkritikken spesielt?

– Kulturkritikk er avgjørende for å gi både publikum og utøvere refleksjon og debatt rundt kunstens betydning, og jeg håper ikke kvalitetsjournalistikken om kunst og kultur svekkes ytterligere i årene fremover.

– Hvordan vurderer du den offentlige forståelsen for det frie musikkfeltet, og musikkritikkens rolle i dagens medielandskap?

– Når musikkritikken stadig får mindre plass i medielandskapet, blir den beklagelige konsekvensen antakelig at offentlighetens forståelse for – og relasjon til – feltet også svekkes.

– Regjeringen viser til at vi trenger «mer kunst og kultur i utrygge tider». Hva mener du bør ligge i en slik satsing?

– Et åpenbart virkemiddel er å styrke Norsk kulturfond. Gjennom støtte til lokale arrangører og initiativer bygges fellesskap og samarbeid over hele landet, som en tydelig motvekt til alenegang og polarisering.

– I urolige tider må vi likevel ikke henfalle til kun å dyrke kunsten som virker samlende – vi må også ta vare på og satse på den som utfordrer oss.

– Hvordan tror du det påvirker musikklivet når kritikken får mindre plass i offentligheten?

– Når kritikken får mindre plass, mister vi en viktig kilde til utvikling og refleksjon. Vi får færre steder der etablerte normer kan utfordres, og rommet for å utforske nye og alternative uttrykk på alvor blir mindre.

– For publikum betyr det færre inngangsporter til musikken – og færre invitasjoner til å forstå og engasjere seg i musikken på et dypere nivå.