Sigurd Elgenes (til venstre) er redaktør i Gaffa, Egon Holstad er musikkredaktør, kommentator og musikkjournalist. Driver blant annet podkasten "Feedback" i avisa iTromsø. Foto: Privat/Svein Lian
Hvor brenner det, Egon Holstad og Sigurd Elgenes?
Hvor er musikkjournalistikken på vei? Hvordan imøtekommer vi en stadig mer uforutsigbar fremtid? Hva kjennetegner god anmelderkunst? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
I Ballades serie «Hvor brenner det?» stiller vi sentrale stemmer i musikkbransjen til veggs med aktuelle musikkpolitiske problemstillinger. Som nå: Hvor mener de musikkjournalistikken er på vei? Og er bransjen gammeldags og treig – eller i dynamisk bevegelse? Dette er den ukentlige serien for deg som er opptatt av de store og vanskelige spørsmålene.
Les også: Hvor brenner det, Pia Skevik og Jens Kihl?
Egon Holstad: – I dag må du stå frem som rusavhengig, seksuelt misbrukt og suicidal om du har gitt ut plate og skal ha håp om å bli intervjuet
Egon Holstad er mangeårig musikkjournalist, samfunnsdebattant, tidligere konsertarrangør og DJ. I dag er han musikkredaktør og kommentator i avisa iTromsø, der han også driver «Feedback med Egon Holstad», en podkast om musikk, med gjester fra musikkbransjen. (Foto: Svein Lian)
– Musikkjournalistikken er død. Eller? VG har sluttet med musikkanmeldelser. Gaffa gjør stadig nye fremstøt, og har vokst med 30 prosent siden i fjor. Hvor er musikkjournalistikken nå på vei?
– Nå er det jo en vesentlig forskjell på et rent musikknettsted og Norges største avis, så akkurat dette er ei litt søkt sammenligning. Men musikkjournalistikken har jevnt over blitt effektivisert bort i mange avisredaksjoner de siste 20 årene, også i VG, selv om vi fortsatt er noen som holder stand i dagspressen.
Hør også debatt om musikkjournalistikk i Ballade radio, med blant andre Egon Holstad
– De som har kuttet å dekke musikk får egentlig bare snakke for seg selv, men her i avisa iTromsø har vi satset bevisst på musikkjournalistikk i 10 år på rad nå, under banneret Feedback, og vi har ingen planer om å slutte heller. Vi skriver noen hundre plateanmeldelser i året, lager lange dypdykk, nerder med lister og kåringer, skriver anbefalinger, har masse intervjuer, anmelder konserter og har også laget 50 podkaster. Vi dekker ikke alt, men anmelder og omtaler pop, soul, rock, jazz, metal, country/americana og så videre.
– Vi bruker mye ressurser på dette, fordi det funker. Helge Skog og undertegnede skriver mest, men har også flere andre og meget kompetente folk på huset som er med å dra lasset. I tillegg benytter vi oss jevnlig av innleide frilansressurser. Dette er dog noe vi aldri hadde fått lov til å gjøre om det ikke var noen som leste sakene våre, men det er jevnt over gode tall på det vi lager.
– Vi lager ikke dette bare fordi det er gøy, men fordi det fungerer, fordi leserne våre faktisk leser det. God musikkjournalistikk er god butikk. Men man må gjøre det ordentlig. Dårlig journalistikk om næringsliv, sport, politikk, oppvekst eller hva det måtte være er like uinteressant som dårlig musikkjournalistikk. Derfor må man stille samme redaksjonelle krav til den. Og det mener jeg vi gjør, min hylende inhabilitet til tross. Og vi går for 10 nye år.
– Er musikkbransjen gammeldags og treig? Bransjen har en tendens til å klage over at alt var bedre før (musikk får for lite spalteplass, BT har avviklet kulturredaktørstillingen, det skrives for få anmeldelser, og lignende). Men har ikke musikkens medielandskap – og promoteringsplattformer – alltid vært i dynamisk bevegelse, fra MTV til TikTok?
– Alt var ikke bedre før. Mye var helt ræva før. Likevel synes jeg personlig det er helt idiotisk at den musikalske samtiden vår dokumenteres så begrenset som nå. For min del må gjerne både aviser og NRK lage og dekke så mye reality og kjendisstoff de bare vil. Det trenger bare ikke å være i stedet for musikkjournalistikk.
– Hvilken form musikkjournalistikken pakkes inn i, er ikke så viktig for meg, men man begynner jo ikke å lage breaking news og politisk utenriksstoff utelukkende for spredning i sosiale medier heller. Det handler heller ikke om å nekte å se samtiden inn i øynene. Men musikk er for viktig til å overlate det til TikTok eller fjollete konkurransekonsept med kostymer, mentorer, show og what not.
– Hva TV2 holder på med bryr meg ikke, men at NRK, som hvert år får overført 7,5 milliarder statskroner, betalt av deg og meg, bør kunne finne ressurser til å lage et TV-program som behandler musikk journalistisk, synes jeg er en nobrainer.
– Det er nok konkurranser og programkonsept der avskiltede artister fremfører musikk de ikke behersker. I dag må du stå frem som rusavhengig, seksuelt misbrukt og suicidal om du har gitt ut plate og skal ha håp om å bli intervjuet på for eksempel Dagsrevyen. Med mindre du heter Bjørn Eidsvåg eller Sissel Kyrkjebø. Det er liksom ikke nok bare å ha laget musikk. Da er vi jaggu på et trist sted. Heldigvis er det et knippe aviser som fortsatt holder stand.
Sigurd Elgenes: – At store aktører velger å feige ut, betyr forhåpentligvis at mer kulturelt investerte alternativer kommer til å ta over sjappa
Sigurd Elgenes er redaktør i Gaffa, Nordens største musikk- og kulturmedie – og spesielt for ungdom. (Foto: Privat)
– Musikkjournalistikken er død. Eller? VG har sluttet med musikkanmeldelser. Gaffa gjør stadig nye fremstøt, og har vokst med 30 prosent siden i fjor. Hvor er musikkjournalistikken nå på vei?
– Det foregår åpenbart et skifte i det musikkjournalistiske landskapet, hvor det som finnes av aktører forsøker å imøtekomme en stadig mer uforutsigbar fremtid. Det er behov for løsninger som gjør det mulig å fortsette å holde den musikkjournalistiske virksomheten økonomisk bærekraftig.
– Samtidig som man er avhengig av å lage innhold som fortsetter å være interessant for musikkentusiaster på 30-40+, så er man tvunget til å kjempe om oppmerksomheten til unge lesere som viser mindre og mindre interesse for tradisjonelt redaksjonelt innhold.
– Det er mye som tyder på at dagens «musikkjournalistiske format» er i endring, og at mange kritiske stemmer risikerer å bli byttet ut med mer nøytrale spalter, hvor selve analysen og kommentaren blir mye utvasket av ren dekning og eksponering.
– «Hvorfor ikke bare anbefale det som er bra, så de man anbefaler (og apparatet rundt dem) sørger for å spre og dele det man har skrevet om dem?» er en type logikk som går utover uavhenging kunstnerisk anmeldervirksomhet, dessverre.
– Det beste man kan gjøre er å fortsette å kjempe for musikkjournalismens overlevelse. Min oppfatning er at det ennå finnes mye idealisme og overbevisning der ute.
Ledige stillinger
– Anmeldelser er med å vedlikeholde diskusjonen rundt, og verdien av, musikk. At store aktører velger å feige ut, betyr forhåpentligvis at mer kulturelt investerte alternativer kommer til å etterhvert ta over sjappa.
– Basert på hvor mye henvisninger som dukker opp i den redaksjonelle innboksen til GAFFA ukentlig, så tviler jeg ikke på at musikknorge ennå har mer enn nok behov for musikk-skribenter.
– Er musikkbransjen gammeldags og treig? Bransjen har en tendens til å klage over at alt var bedre før (musikk får for lite spalteplass, BT har avviklet kulturredaktørstillingen, det skrives for få anmeldelser, og lignende). Men har ikke musikkens medielandskap – og promoteringsplattformer – alltid vært i dynamisk bevegelse, fra MTV til TikTok?
– Som TikTok tross alt er et uttrykk for, lever vi nå i kommentatorenes tidsalder.
– MTV drepte ikke interessen for musikkalbum, og det vil nok ikke TikTok heller. Snarere tvert imot, så diskuteres og deles musikk mer enn aldri før.
– Musikkjournalister må fortsette å skrive om musikk som folk bryr seg om, på en måte som engasjerer. Etter min mening må anmelderkunsten være tilgjengelig, løssluppen og underholdende, hvis den skal kunne overleve. At man roser og koser seg opp til artister og plateselskaper er ikke særlig interessant for noen.
– At alt går i en nøytral retning er det motsatte av en løsning. Konfliktsky og passiv musikkjournalisme som prioriterer anbefalinger fremfor vurderinger, er rett og slett kjedelig. Dette gagner ingen.
