I Ballades serie «Hvor brenner det?» stiller vi sentrale stemmer i musikkbransjen til veggs med aktuelle musikkpolitiske problemstillinger. Som nå: Hvor mener de musikkjournalistikken er på vei? Gjør NRK P3 og P13 rett i beslutningen om å erstatte musikksjefer med listeansvarlige? Og er bransjen gammeldags og treig – eller i dynamisk bevegelse? Dette er den ukentlige serien for deg som er opptatt av de store og vanskelige spørsmålene.
Les også: – Jeg syns Spellemann selv har vært aktive med spaden for å grave sin egen grav
PIA SKEVIK: – Selv om jeg savner å ha en «profil-låt» på Myspace, savner jeg ikke å drasse med meg 15 CD-er og en Discman hver gang jeg skal ut av huset
Pia Skevik (f. 1981) er en norsk DJ, journalist, programleder og forfatter. I NRK har hun jobbet som musikkprodusent og programleder, og hatt sitt eget musikkprogram, Pia på P3. (Foto: Privat)
– Musikkjournalistikken er død. Eller? VG har sluttet med musikkanmeldelser. Gaffa gjør stadig nye fremstøt, og har vokst med 30 prosent siden i fjor. Hvor er musikkjournalistikken nå på vei?
– At akkurat VG har sluttet med musikkanmeldelser, ser jeg ikke på som verken den enes død eller den andres brød, haha. Neida – men helt alvorlig: Jeg tror musikkjournalistikken, i likhet med annen kulturell «nisjejournalistikk» som mote, dans, teater, kunst, litteratur, film og så videre, alltid har vært under utvikling. Nå har vi kommet til et sted hvor de viktige, unge stemmene kanskje heller tyr til sosiale medier enn å lene seg på redaktørstyrte medier. Dette gjelder nok spesielt for mote, men også i økende grad for musikk.
– Den mye utskjelte lanseringsjournalistikken – altså det store «tell all»-intervjuet som tilfeldigvis alltid kommer i sammenheng med for eksempel en ny plate – er også i ferd med å svinne hen, slik jeg opplever det. Mitt inntrykk er at ressursene rundt dette er flyttet til å fokusere mest mulig på å få ny musikk til å gå viralt på plattformer som TikTok, erobre plass på en god strømmetjenestespilleliste, eller få spilletid hos de store kanalene (som NRK P1 og P4).
– I de store mediehusene tror jeg kulturjournalistikken som paraplyterm i større grad vil favne den tradisjonelle musikkjournalistikken – i alle fall for nå. Musikk som kunstform og bransje er heldigvis alltid i utvikling, og selv om jeg savner å ha en «profil-låt» på Myspace, savner jeg ikke å drasse med meg 15 CD-er og en Discman hver gang jeg skal ut av huset. Så nei, den er absolutt ikke død, etter min mening – bare i evig hamskifte.
– P3 og P13 har sluttet med musikksjefer og begynt med listeansvarlige. Er også musikkredaktøren en utdøende rase– og hva skjer nå?
– Atle Bredal lever heldigvis i beste velgående! Men det stemmer at flere av musikkredaksjonene i NRK har gjort en kjempejobb med omstrukturering i toppsjiktet av de mindre kanalene – for å fordele ressursene bedre.
– I kanalene hvor jeg jobber – NRK P1, NRK P1+, NRK Sport og NRK Super – har vi fortsatt en musikkredaktør som er svært hands-on, og som i alle år jeg har jobbet for ham, har arbeidet utrettelig med å løfte norsk musikk, kvinnelige artister og, de siste årene, den samiske musikken.
– Det er klart at med en så stor lytterandel av befolkningen som vi har, må vi ta påvirkningskraften vår – både mot publikum og bransje – på stort alvor. Og det opplever jeg at vår (høyst levende) musikkredaktør og resten av redaksjonen gjør.
– Når det gjelder forskjellen på listeansvarlig og musikksjef i de mindre kanalene, tror jeg det vi vil se fremover, er at gjengen som nå ledes av Ida Eline Tangen (tidligere musikksjef i NRK P3), kommer til å skape en av Norges beste, mest spissede og mest samkjørte musikkredaksjoner. Det vil være veldig bra – både for artister og publikum!
– Igjen: ikke et dødsfall – en omstrukturering.
Les også: – Brukervennligheten og grensesnittet til Spotify er dessverre dritbra
– Er musikkbransjen gammeldags og treig? Bransjen har en tendens til å klage over at alt var bedre før (musikk får for lite spalteplass, BT har avviklet kulturredaktør- stillingen, det skrives for få anmeldelser, og lignende). Men har ikke musikkens medielandskap – og promoteringsplattformer – alltid vært i dynamisk bevegelse, fra MTV til TikTok?
– Musikkbransjen er ikke gammeldags og treg. Noen elementer fra fordums tid henger igjen, men også disse er i stadig utvikling – og bransjen er ikke lenger bare én ting. Hvis jeg skal sette fingeren på tidspunktet hvor jeg personlig merket at bransjen ikke lenger var en bongstyrt gutteklubb, må det være da Silje Larsen Borgan og Trine Jacobsen startet Little Big Sister.
– Deretter fulgte noen kanskje litt kontraintuitive endringer – som at Guttorm Raa gikk solo, Act overtok alle de gøyale bransjefestene, Universal etablerte Def Jam som en levende og pulserende merkevare heller enn bare et underlabel, og så videre. Men samlet sett har alt dette, slik jeg opplever det, bare ført til positive endringer.
– Det er også spennende å se at noen av de råeste unge folka i musikkbransjen i dag har bakgrunn fra 730.no – som riktignok nå er et av Norges største populærkulturelle nettsteder, men som startet som en liten blogg om musikk, film og mote, drevet av en gjeng superentusiastiske ildsjeler.
– Når det gjelder spalteplass, kan vi ikke se på det uten å anerkjenne at det nok handler vel så mye – om ikke mer – om papiravisens død, som om musikkbransjen. Musikk får fortsatt bred omtale, men i andre former og gjennom andre medier. Jeg merker meg blant annet at musikkdekningen i NRK Nyheter har blitt betraktelig bedre de siste årene, mye takket være dyktige kulturjournalister som Munevver Yildiz og Rikke Lillelien.
– Så ja – jeg tror det er som du sier: Musikkens medielandskap har alltid vært i bevegelse, og vil fortsette å utvikle seg i takt med samfunnet. Og det er alltid veldig gøy å følge med på hva som skjer!
JENS KIHL: – Ingen redaksjonar eg kjenner til har eigne redaktørar for krim eller helse
Jens Kihl (f. 1986) er målmann, journalist og forfatter. Han har vært kulturredaktør i Bergens Tidende siden 2001, og gikk nylig av. (Foto: Bård Bøe)
– Musikkjournalistikken er død. Eller? VG har sluttet med musikkanmeldelser. Gaffa gjør stadig nye fremstøt, og har vokst med 30 prosent siden i fjor. Hvor er musikkjournalistikken nå på vei?
– Då eg vaks opp på nittitalet og las musikkjournalistikk, fekk eg ei kjensle av at det gjerne var veldig god tone mellom musikkjournalistane og artistane. Det er ikkje sikkert at dei var vener privat, akkurat, men mykje av journalistikken var ganske venskapleg. Det stemmer også godt med det forskarane seier om kulturjournalistikken på den tida: Journalistane såg gjerne på seg sjølve som kulturens arm inn i journalistikken – heller enn omvendt.
– I tiåra som har gått, har kulturjournalistikken blitt meir fri, kritisk og uavhengig. Det er bra. Samstundes ser vi no ei blømingstid for stemmer som på mange måtar liknar på den «gamaldagse» kulturjournalistikken, ikkje minst på musikkfeltet: Det er stort rom for influensarar og andre som vil tilrå bra musikk, heller enn å tilby eit kritisk perspektiv.
– I det landskapet må musikkjournalistikken orientere seg på nytt. Det er kanskje ikkje lenger så interessant for publikum kva ein norsk kritikar meiner om det nye albumet til Taylor Swift, dersom alle som er interesserte, har fått dommen over plata frå ein youtubar lenge før den norske kritikaren har sett seg ved tastaturet.
– Kva gjer vi med det? Korleis kan musikkjournalistikken skilje seg ut og tilby noko unikt? Vi kan i alle fall ikkje halde fram som før.
– Det er ikkje tvil om at dei aller fleste former for kulturkritikk ser ganske ulik ut frå avsendarens og mottakarens perspektiv: Avsendaren – både kritikaren og mediet – tenkjer på kritikken som ei orientering i samtida, som skal bidra til refleksjon og debatt, i tillegg til det faglege blikket og kvalitetsdommen. For mottakaren er det forbrukarinformasjon (i alle fall for mange).
– Men der du før måtte saumfare spaltene etter musikk du trur du kunne like, gjer Spotify i dag jobben med å vise oss den neste og neste og neste songen. Då må kritikken tilby noko anna.
– P3 og P13 har sluttet med musikksjefer og begynt med listeansvarlige. Er også musikkredaktøren en utdøende rase– og hva skjer nå?
– Det gjeld på nesten alle område i journalistikken. Ingen redaksjonar eg kjenner til har eigne redaktørar for krim eller helse. Ja, knapt nok for sport. Eg forstår symbolverdien i at eit felt har ein eigen redaktør, men den tida er i stor grad forbi. Mi tid som kulturredaktør gjekk i stor grad med til alskens leiaroppgåver. Sjølve kulturkommenteringa gjorde eg i stor grad før og etter arbeidstid.
– Så ja, slik det ser ut no, blir det neppe dedikerte musikkredaktørar (eller kulturredaktørar) i særleg mange aviser. Det er likevel ikkje det same som at journalistikken på feltet er daud.
– Er musikkbransjen gammeldags og treig? Bransjen har en tendens til å klage over at alt var bedre før (musikk får for lite spalteplass, BT har avviklet kulturredaktør- stillingen, det skrives for få anmeldelser, og lignende). Men har ikke musikkens medielandskap – og promoteringsplattformer – alltid vært i dynamisk bevegelse, fra MTV til TikTok?
– Mitt inntrykk er at musikkbransjen er flinkare enn mange andre til å snu seg rundt og nå ut til publikum. Folk oppdagar framleis ny musikk, og ikkje minst frå norske artistar. Det fyrste tiåret etter at Oslo Spektrum stod ferdig, var det i praksis berre A-ha av norske artistar som kunne fylle arenaen. No er det heilt daglegdags at norske musikarar sel ti tusen billettar (og vel så det).
– Musikkjournalistikken endrar seg, musikkvideoen endrar seg, plattformene endrar seg, artistane endrar seg og musikken sjølv endrar seg. Eg har generelt opplevd lite sutring frå musikkbransjen (og særleg samanlikna med andre delar av kulturfeltet).
Jørgen Karlstrøm til svenske Bonus Copyright Access
Karlstrøm blir administrerende direktør i svensk opphavsrettsorganisasjon.
Salt i Oslo kan bli nødt til å stenge dørene
Myndighetene varsler full stopp av aktivitet innen 1. juli.
Derfor bør vi lære norsk folkemusikk og folkedans på voksenopplæringen
Det burde være flere arenaer for formidling av norsk folkemusikk og -dans i voksenopplæringen. Det er en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap, skriver Ely Navarro i Stiftinga Hilmar Alexandersen.
Ballade video: Pyramider på Månen
Vi har det greit med Beharie, BLKSTD, Mayflower Madame, Din Våte Drøm, Vidar Furholt, Paulin Voss, Roar Dons og Naeon Teardrops.
Hvordan løfte kunstnerisk forskning fra marginalisering til vitenskapsdiskurs?
Er kunstnerisk forskning moden og klar for å tre inn i en vitenskapelig diskurs? Hvis ikke, er jeg redd den er på vei inn i en (muligens noe selvforskyldt) marginaliseringsprosess, skriver Henrik Holm.
Storsatsing på kultur i hele Norge: – Har du en god idé, vil vi høre fra deg, sier daglig leder i Kulturrom
Regjeringen styrker Kulturrom med hele 21 millioner kroner – det største tilskuddet siden oppstarten.
