– Norske agenter duger ikke!

– Det er veldig vanskelig å finne gode nok agenter i Norge, derfor vil Silje Nergaard nå tas hånd om av engelske Asgard Agency, som også er agenter for storheter som Tom Waits, KD Lang og Hothouse Flowers, forteller hennes manager Tom Garretson til Ballade: – Vi har hatt episoder hvor bandet selv måtte løpe ut med private Visa-kort for å finne et piano i forkant av konserten, og blitt møtt av biler som ikke har plass til hverken utstyr eller folk. Norske agenter er verdens dyreste, og gjør på ingen måte en jobb som rettferdiggjør de 20 prosentene de forlanger.

— Asgard tar mindre betalt enn norske aktører, og har såpass store artister i stallen at vi føler oss sikre på deres profesjonalitet. Tom Waits, for eksempel, tolererer overhodet ikke kludder underveis på sine turnéer, og har sparket agenter i fleng tidligere.

Hadde en agent i USA eller England forlangt 20%, hadde han bare blitt ledd av, forteller Garretson, som tror at de høye satsene i Norge til dels skyldes det vage skillet mellom management og agenter:

— En manager kan ta 25%, men han er også med artisten fra begynnelsen, og over alt, mens en agent skal generere spillejobber, og sørge for at logistikken fungerer på det enkelte spillested. Det er en stor forskjell der. I Norge har mange agenter også vekselsvis fungert som managere, dermed har alle begynt å tro at de kan ta manager-priser for å gjøre en ren agent-jobb. For ordens skyld vil jeg understreke at jeg nå ikke snakker om Atomic Agency, som jo har jobbet en del med Silje.

Ellers kan Garretson fortelle at Silje Nergaard er i ferd med å reforhandle sin kontrakt med Universal Music. Garretson avviser brutalt at det noensinne kommer til å bli aktuelt å flytte Silje over til et mindre plateselskap: – Det er en myte og en vrangforestilling at de mindre lablene er mer interesserte i musikken, og tar bedre vare på artistene sine. Mindre selskaper lover i min mening mye, og holder lite, samtidig som artisten sitter igjen med svært små inntekter.

Garretson synes allikevel at de store selskapene har en tendens til å glemme historien, og satse utelukkende på ting de vet selger, gjerne for alderssegmentet 11 til 18 år. Garretson refererer tilbake til hva som skjedde med major/independent-selskapene fra 1977 til 1980:

–Det var helt klart de små lablene som fant for eksempel punken, samtidig som de store selskapene gjorde det samme som de gjør i dag, nemlig å resirkulere kjedsommelige konsepter som drar penger inn i kassa. Så lenge de glemmer at det finnes platekjøpere som er interesserte i å kjøpe annen musikk, og ikke vil ha noe med «det nye» å gjøre, kommer småselskapene til å tjene penger.

— Når de tjener «for mye» vil de store selskapene komme med den beste forsvarsmekanismen de har, nemlig å kjøpe opp de små, fortsetter Garretson: – Uansett hvor idealistiske de små selskapene gir seg ut for å være, har de det med å la seg spise villig opp så fort den rette pengesummen treffer bordet.

Garretson bemerker at Universal tok en kjempesjanse med å satse på Silje den gang, og at de nå får igjen for det.

— Artister som ikke er like heldige med selskapene, kan fort gå lei av denne runddansen, og heller gjøre som Brian Wilson nylig gjorde: Nemlig å legge hele plata for salg på nett. Det tar litt tid og ressurser å legge opp til et rent nettsalg av et album, men når apparatet er der, kan en artist fort tjene mer penger på å gjøre det på denne måten enn å være på et hvilket som helst selskap.