Under fjorårets Bylarm vant hun NOPA-stipend og overbeviste juryen om at hun «oser av overskudd». I dag, 27. februar, er hun aktuell med nytt album.
Symre Bang er den nye stjerna fra Morgedal, 23-åringen som setter seg i kassebilen klokka 05.00 om morgenen, og, som en del av den nye folkemusikkbølgen, skaper arbeid og virke der hun bor.
Hun hadde sagt til så mange at hun skulle flytte hjem etter endt utdanning at hun til slutt ikke hadde noe annet valg enn å gjøre alvor av det. Mye av drivkraften bak sitt kunstneriske virke springer for øvrig ut av eksistensiell angst.
Samtidig opplever hun en særegen frihet på bygda. Hun kan spille gitar så sent og så høyt hun vil, og invitere så mange gjester hun vil. Med råd til bil kan hun attpåtil kjøre dit hun vil. Dessuten tror Symre at det er utviklende å henge med folk utenfor kulturbobla.
Symre forstår ikke hvorfor ikke flere musikere ser luksusen i et liv utenfor byen, der leieprisene er høye og øvingsrommene knøttsmå og må deles av mange. Å dele rommet der man skal være kreativ og for seg selv? “Ikkje noko” for Symre.
Hva er det som driver henne? Hva tiltrekker henne mest ved livet på bygda? Og hva har hun lært om bærekraft, ikke bare økonomisk, men også kreativt og mentalt av å skape sin egen bedrift?
Ballade ringer henne mens hun er hjemme i Morgedal, skisportens vugge, for å finne noen svar.
– Jeg har nok fått mer tid med egne tanker, på godt og vondt. Familie, natur og et godt forhold til seg selv er noe man må huske å sette av tid til uansett hvor man bor, men kanskje er det lettere på bygda, sier Symre og smiler lurt.
– Det er uansett digg å jogge uten å møte noen, og surre ute uten at noen ser.
Hun innrømmer at hun iblant har vært redd for å bli sittende og sammenligne seg med dem som ble igjen i byen.
– Men da er det bare å slette Instagram, og huske på at dette er noe jeg gjør fordi jeg liker det.
– Å spille med lokalteater, på gamlehjem, i Den kulturelle skolesekken og på lokale eventer er meningsfullt. Om jeg i tillegg greier å overbevise meg om at det er like tøft som venner som spiller på store scener og med store navn, ja, da har jeg kommet et stykke. Morgen med pappa er tross alt viktigere enn morgen med P3.
Mens mange unge musikere søker mot de store byene, gjorde Symre Bang det motsatte. Nå sitter 23-åringen i kassebilen klokka 05.00 og skaper arbeid der hun bor. (Foto: Ole Børset)
Hun er oppvokst med folkemusikk og hardingfele, men har gitar og vokal som hovedinstrument. Hvordan har denne miksen formet henne som artist?
– Musikalsk ser jeg opp til at folkemusikere lytter godt etter det de driver med, løfter fram velbegrunnede detaljer og har fokus på god framdrift, sier Symre.
Formidlinga er også sentral, noen ganger med et alvor og en kjærlighet til musikken som nesten kan være litt skremmende. Et sterkt ønske om å vise fram og underholde, gjerne med vittige historier, mener hun kommer tydeligere fra folkemusikken enn fra jazzen.
– For meg har hardingfela vært ganske adskilt fra alt annet jeg har gjort med sang og gitar. Bruken har vært helt tradisjonell, med halvmotivert videreføring av slåtter og danser fra Telemark, sammen med ungdommer som er mye lenger inni den greia enn meg. Det var først etter at jeg startet å studere at jeg så sammenhengene, og kanskje brydde meg litt mer.
For tradisjonen er det viktigste at man spiller og danser litt, ikke hvor mange poeng på kappleik man får, forklarer artisten. Siden hun uansett har gitaren, kan hun med glede minne folk på hvordan rufsete hardingfelespel høres ut.
– Uten røkla mister folk begrep om hvor gode de beste folkemusikerne faktisk er, og det blir ingen levende tradisjon heller.
De siste årene har hun, sammen med Andrea Søgnen, som bidrar med langeleik på plata, vært leder for UngFolk – et folkemusikkurs i Telemark for barn og unge som hun selv deltok på som barn.
Symre Trio har på den nye plata vokst til kvintett. Uttrykket er blitt bredere, mer detaljrikt og mer kollektivt forankret enn tidligere. Her er Symre flankert av Jon Espelid (til venstre) og Torjus Gravir Klykken. (Foto: Rasmus Vik Lagerberg)
– Kulturen for å gi videre til de som kommer etter seg er noe av det fineste med musikk.
En hardhuda kapasitet i Vest-Telemark
Symre tror det er utviklende å henge med folk utenfor kulturbobla. Det gir en annen type inspirasjon enn å omgås dyktige kollegaer hele tiden. Hvis livet bare handler om avspillinger, festivaljobber og nye gitarer, blir det fort altoppslukende.
– Det er mest relevant å skrive om hvordan det er å være menneske, ikke om hvordan det er å være musiker, og for å skrive om det må tankene handle om det. Det har fungert kunstnerisk befriende for meg å tenke at kunsten i seg selv ikke er det viktigste.
Hun trekker fram Vest-Telemark som et sted med tydelig yrkesstolthet.
– Det er mange som har fokus på å bygge noe, enten det er familie, gård eller bedrift, eller gjerne alt på en gang. Det er en hardhuda kapasitet jeg ser opp til.
Det setter også hennes egen arbeidshverdag i perspektiv.
– Det blir ikke så interessant å klage over musikerjobben heller, for jeg har for lite å klage på, og dessuten ingen å klage sammen med.
Tradisjonsarven i Telemark er en naturlig inspirasjonskilde. Det finnes et uendelig materiale av musikk, litteratur og kunst å dykke ned i. Men det er også noe ved mentaliteten hun forsøker å sette ord på.
– Jeg vet ikke hvordan jeg best skal beskrive den, kanskje litt fåmælt og samtidig tydelig? Et ønske om å ikke skille seg for mye ut kan jeg også like, og det å være klar over at man er et produkt av en familie og en kultur, som man har plikt til å være en del av.
Siste stopp på turneen er grendehuset hjemme. Den konserten betyr mest, og stresser mest. – Jeg vil høre hjemme her med det jeg driver med, sier Symre. (Foto: Ole Børset)
Siste konsert på turneen spilles hjemme på grendehuset. Den betyr, og nettopp derfor, stresser henne også mest.
– Jeg vil høre hjemme her med det jeg driver med, for jeg er da født her på lik linje med sjukepleierne. Om jeg nå rundt lansering for eksempel skal gjøre meg veldig til for å bli sett av flere, ville det nok stride litt mot det jordnære et-eller-annet som gjorde at folk likte greiene i utgangspunktet.
Da presseskrivet kom, fulgte det med et bilde av Symre i full vigør, tatt klokken 05.00. Hvordan ser den nye hverdagen egentlig ut?
– Når jeg har fulle dager i ro her hjemme står jeg stort sett tidlig opp, med en plan om kontor, øving, utetid og trening. Det går sjelden etter planen, men da tenker jeg på det en av finalistene til «Årets unge bonde» sa, da jeg spilte på Felleskjøpet sin prisutdeling: «Om du rekker det du har tenkt i løpet av en dag, så har du for lave ambisjoner».
Symre starter dagen tidlig, med store planer. Dagene går sjeldent etter planen. (Foto: Ole Børset)
Symre har glimt i øyet. Og virker uvanlig til stede i øyeblikket. Kanskje skyldes det at mobildekningen er dårlig på bygda (heldigvis fungerer fibernettet). Hun ringer søsteren Birgit på video, og de jobber parallelt med felles pauser. Søsteren skriver master om termiske batterier i København. Men ellers har de mye til felles.
Kontakten med saksofonist Heidi Kvelvane er også tett.
– Heidi spiller frijazz ute i verden, eller sitter i campingvogna si på Voss og skriver søknader og sender hundre e-poster.
Symre driver både musikk og bedrift hjemmefra.
– Jeg tror litt praktisk ansvar er godt for sjelen. Ved må til ovnen og fôr må til dyra, det er enkelt å forstå og tar ikke hensyn til om du har motivasjon eller ikke. Akkurat nå er knotten prega av platelansering og turné, og jeg er spent på hvordan det blir med ny skriveprosess her hjemme.
Høy omsetning
Symre Bang blir beskrevet som en artist som «oser av overskudd». Vi vil vite hvor hun henter energien fra når ting blir krevende:
– Satt på spissen trur jeg mesteparten av drivkreftene kommer fra eksistensiell angst egentlig, hehe. Den beste løsningen så langt er tanken om å bruke tida godt. Få ut plata og send mailen, få ned trankapslene og komme seg på trening.
Symre forteller at hun blir stolt når hun får noe til å skje, enten det er for andre eller seg selv. Høy omsetning gir stort personlig overskudd, selv om det økonomiske resultatet kan være lavt. Verdien av egne vinyler med gatefold er derimot høy.
– Jeg får også mye tilbake av kontakt med familie og venner, men kanskje vel så mye av aleinetid med musikk, bøker, mat og trening som ikke nødvendigvis trenger å bli noe mer. Midtlivskrisa mi kommer til å bli brutal, ja kanskje ekte deprimerende, og jeg koser meg allerede med ideen om dystert platecover og gigantisk lydbilde som kler brun drikke.
Entreprenør og musiker: Symre Bang bygger både bedrift og band fra hjemstedet Morgedal. (Foto: Ole Børset)
– Juryen i NOPA trekker fram både lekenhet og håndverk i musikken din. Hvordan ser balansen mellom intuisjon og disiplin ut i skriveprosessen?
– Skriveprosessen er klart mest intuisjon, der en ny låt starter på null. De siste årene har jeg blitt bedre på å lage små stubber og ideer, uten en tanke om at det må bli noe videre ut av det. Rense systemet, og gi plass til nytt. Lagre er viktig, for kanskje er det den manglende brikken seinere.
Selv om hun har tilegnet seg en viss forståelse for musikkteori, bruker hun den sjelden bevisst i låtskrivingen. Prosessen handler først og fremst om å fomle og famle med ord og gitarfraser. Det er først i etterkant hun må finne ut hvilke akkorder og rytmer som egentlig var ment.
– Jeg skulle gjerne vært litt sterkere teoretisk egentlig, for jeg hadde nok kommet raskere fram til det ideen hører for meg. Likevel tror jeg den letende varianten kan føre til spennende utspring som blir til nye ideer, sier Symre, og fortsetter:
– Det verste som kan skje er at jeg er for utålmodig til å gjøre jobben, og ender med å hoppe til det nærmeste jeg kommer. Da blir det ofte gamle vendinger jeg alt har i fingrene, og som bare nesten var det jeg hørte for meg, men ikke helt. Gitaren blir ofte lagt bort i frustrasjon når det skjer.
– Hva kan lytterne forvente av albumet, tematisk og musikalsk?
– Jeg tør påstå at det er en spennende plate, med mye detaljer og skifter i sangstemning og gitarstemming. Musikken går fra store bandarrangementer med pålegg av alt fra munnspill til langeleik, hardingfele og plystring, til korte låter med få elementer. Det er mye som skjer i instrumentene, men også mye luft. Det er levende, med litt uperfekthet og mye vilje.
Skjermbilde fra musikkvideoen til låta «Ulltrøye baby». Se videoen her i Ballade video! (Foto: Mjut Media)
I studio gikk Symre inn som kvintett, med Torjus Gravir Klykken på bass, Jon Espelid på trommer, Åsmund Skjeldal Waage på vibrafon og Tobias Rønnevig som femtemann på perkusjon.
– Levende perkusjon er jammen noe for meg, og det at de to trommisene er så ulike gav akkurat den effekten jeg var ute etter. Jeg tok meg heldigvis også tid til å få inn Aasmund Nordstoga til duett der Elias Wallumrød også spiller pedalsteel, Øystein Folkedal på hammondorgel og Andrea Søgnen på langeleik.
Plata framstår som et tydelig kollektivt prosjekt, preget av musikerne som deltar, men også av arbeidet bak spakene: studioteknikk ved Tomas Pettersen, miks av Bård Ingebrigtsen, master ved Helge Sten og design av Stian Fliid. Tekstene er alvorstunge, men formidles med en tydelig distanse. Albumet balanserer, slik Symre selv beskriver det og i likhet med henne, mellom det åpne og sårbare og det følelsesmessig avstumpede, nesten ironiske.
Og hvis det nå engang er slik at platen representerer et nytt kapittel, hva legger hun bak seg, og hva tar hun med videre?
– Det nye jeg tar med meg er at perkusjon og andre detaljer virkelig hører hjemme hos meg. De har ulik stil, så resultatet ble veldig levende. Bandet låter best når det låter slik de vil. Det var moro å spille inn i Amper Tone, der erfaringen og utstyret er i toppklasse. Her lærte jeg hvor viktig det er å ta en del estetiske valg under innspillingen, og ikke utsette for mye til senere, sier Symre.
– Hva håper du at folk skal sitte igjen med etter å ha lyttet til musikken din?
– Ønsket er vel at det jeg lager har noe som treffer et eller annet inni folk. Det er jo ikke revolusjonerende tanker og musikk, men nok et forsøk på å sette det sammen på en ny måte.
Kanskje kan plata bidra til en form for medfølelse med seg selv, en erkjennelse av hvor sårbare og stakkarslige vi mennesker kan være, og hvor mye vi egentlig har til felles, reflekterer Symre.
– For de som er interesserte i håndverket håper jeg de finner noen kunstneriske valg jeg har gjort som de setter pris på. Jeg håper også selvfølgelig at folk velger å sitte igjen med det fysiske eksemplaret i hylla si, som jeg blei veldig fornøyd med.
Red. mrk.: Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. Nevnte NOPA er et av medlemmene i foreningen.
Ballade video: Trygghet og kontroll
På utstilling med Himmelleite, Luna Mare, Andie Loui, Maizu & Richard, Kristine Blir Rapper, Kamelen, Rule Of Two og Clawfinger.
Mari Boine hedret
Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke. Og avslører at hun skriver på ei bok.
Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter
Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.
Ballade på Tidsskriftbonanza: Samtale med Peter Case & Sid Griffin
En sjelden mulighet til å møte to amerikanske legender, når Balladeskribent Arvid Skancke-Knutsen snakker med Peter Case & Sid Griffin på Deichman Grünerløkka torsdag 5. mars.
Å være musikalsk i et etisk perspektiv
Under festivalen "Ding-dong eller dong-ding?" 4. mars vil pianist Ellen Ugelvik og musikkterapeut Gro Trondalen utfordre publikum til å reflektere over hva det egentlig betyr å være musikalsk, også i et etisk perspektiv.
Norske arrangører om «de fire store» og internasjonal konkurranse
Får «de fire store» i livemarkedet for mye makt? NKA-lederen peker på maktskifter som kan skape en ubalanse i resten av feltet.
