Bjørnar Andresen: 1.4. 1945 – 2.10. 2004
Jazzbassist Bjørnar Andresen døde denne helgen. «Gjennom sin innsats for det moderne jazzuttrykket var Bjørnar en mentor og forbilde for vår nyeste generasjon av jazzmusikere, samtidig som han representerte en kobling helt tilbake til første generasjon norske jazzmusikere», har Bare Jazz skrevet på sine hjemmesider. Andresen var en av de store, søkende musikerne her hjemme på 60- og 70-tallet, og fikk de siste årene noe av en renessanse gjennom musikkmiljøet rundt Blå i Oslo. – Bjørnar spilte ikke musikk, han var musikk. Og han ofret alt for musikken. Ikke allegorisk, men praktisk talt, skriver Ivar Chr. Johansen og Martin Revheim i dette minneordet.
Av Martin Revheim og Ivar Chr. Johansen
Bjørnar Andresen er død, og våre tanker går først til hans nærmeste – familie og venner.
Bjørnar startet sin musikalske karriere med swing og tradjazz. Men midt på 60-tallet våget han seg ut i utradisjonelt og uutforsket landskap. De etablerte sannheter skulle få gjennomgå når Bjørnar & Co. gjestet Henie Onstad Kunstsenter med halsbrekkende friimprovisasjon, lyden av drillbor og impulsive teaterinnslag. Det ble prøvet og feilet, lekt og eksperimentert. Likefullt er det musikalske resultatet noe av det djerveste og mest innovative norsk jazz kan briske seg med. Bjørnar spilte inn skjellsettende album sammen med mer kjente navn som Jan Garbarek, Terje Rypdal, George Russel og de siste årene Paal Nilssen-Love og Bugge Wesseltoft.
Han spilte med de største. Han leverte genierklærte konserter og album. Men hvis du behandla Bjørnar med ærefrykt og overdreven respekt, da klarte han ikke å holde maska. For han var allergisk mot hovmod, født 1. april, og selverklært Bjørnarr.
Som ved et lykketreff skulle Bjørnar bli en del av det musikalske og sosiale miljøet rundt jazzklubben Blå. Den store, vennlige kontrabassisten gjorde Blå og Grünerløkka til et varmere sted å være. Jazzklubben ble større, både i bredde og takhøyde. Hans glødende, altoppslukende engasjement i ord, vesen og toner; vi vil huske det med beundring og takknemlighet.
Bjørnar ble aldri ferdig med improvisasjonen – drivkreftene mellom to eller ti utøvere som kaster seg ut i samspillet uten fallskjerm. Og han ble aldri ferdig med å snakke om vennskap. Om å stille opp for hverandre. Uten venner er du ingenting, sa en av våre eldste og beste kamerater.
Han snakket alltid om beatet, om å ha sitt eget beat. Og Bjørnars eget beat var av raus og inkluderende art – rett fra levra, rett på sak. Bjørnar spilte ikke musikk, han var musikk. Og han ofret alt for musikken. Ikke allegorisk, men praktisk talt. Alle skal vite at denne karen har vært høyt oppe og langt nede. Og spurte du ham, var gjerne svaret: «Ja, jeg har vært på bånn. Jeg har sittet på scenen og ikke hatt en anelse om hva jeg skulle spille.»
Bjørnar er død, men han sto på til siste åndedrett. Minnene og tonene, de lever videre.
— Martin Revheim og Ivar Chr. Johansen
Bjørnar Andresen blir begravet fra Paulus kirke på Grünerløkka i Oslo, fredag 8. oktober, klokken 11.
