Bilde fra Oslo-filharmoniens konsert på Slottsplassen i august 2022. Denne årlige gratiskonserten har blitt arrangert i åtte år, og trekker ca 20 000 tilhørere til folkefest midt i Oslo. I år arrangeres den søndag 23. august kl. 20.30.(Foto: Bård Gundersen / Oslo-filharmonien)
"Vi må alle tenke nytt for å få samtidsmusikken til å blomstre," skriver Oslo-filharmoniens direktør i svar til Musikknerdene.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkt og refleksjoner. Innleggsforfatter Knut Skansen i Oslo-filharmonien svarer her på innlegget «Samtidsmusikkens eksistensielle krise» av musikkformidlingsgruppen Musikknerdene, publisert på Ballade 10. august.
Her kan du følge hele Tono-debatten på Ballade.
Av Knut Skansen, administrerende direktør Oslo-filharmonien
Knut Skansen, administrerende direktør i Oslo-filharmonien. (Foto: John-Halvdan Olsen-Halvorsen / Oslo-filharmonien)
Jacob Beranek Hvattum, Bendik Sells og Haakon Støring i musikkformidlingsgruppen Musikknerdene stiller spørsmålet om samtidskomponistene eller musikkskaperne i vår tid må «dø» for å blomstre (les: bli spilt).
Oslo-filharmonien samarbeider med flere av våre samtidskomponister både nasjonalt og internasjonalt, og vi er helt enige med Musikknerdene i at «Det er helt vesentlig for den klassiske musikkulturens fremtid at vi kan skape ny og relevant musikk for vår egen tid».
Det er også helt avgjørende for utøvere og arrangører, som Oslo-filharmonien, at det skapes musikk i vår tid som kan bli klassikere som binder tidevervene sammen og skaper bindeledd mellom generasjoner.
Et orkester som begrenser seg til Beethoven og det romantiske kjernerepertoaret, vil etter vårt syn ikke fullt ut ivareta sitt samfunnsoppdrag. Så har da Oslo-filharmonien gjennom årene også spilt og bestilt samtidsmusikk, og gjør det jevnlig.
Mange av de beste konsertene våre er programmert med både ny og gammel musikk, der kontraster og referanser skaper perspektiv og dybde for refleksjon hos det lyttende publikum. Vi gjør disse kombinasjonene mer og mer, og rammer oftere konsertene inn med samtaler med komponist, musikere og teoretikere som kan hjelpe til med å skjerpe lyttingen på tvers av tidevervene.
Min erfaring er at etter disse konsertene er det samtidsverket som sitter sterkest igjen, når folk går ut av salen. Det nykomponerte verket traff kanskje en annen streng enn de strengene Beethoven treffer. Jeg ser derfor stadig vekk hvor relevant den nye musikken er for det publikum som sitter i salen – og for ordens skyld – vi programmerer aldri med blikk for, eller med et slags regnskap for, om musikken er rettighetsbelagt eller gått i det fri.
Komponistene skal ha sitt rettmessige vederlag, men jeg er enig med Musikknerdene i at en refleksjon rundt om konsertvederlaget alene skal redde komponistene nok er nødvendig, for det tror jeg ikke det kan gjøre.
Ledige stillinger
Den samtidsmusikken som får luft under vingene komponeres gjerne i samarbeid med en bestiller, og i dag er det gjerne orkestrene selv, snarere enn mesener, som er bestillere. Oslo-filharmonien bestiller jevnlig nye verk, og nå som vi til og med har fått vår egen huskomponist, Kristine Tjøgersen, blir det enda flere.
Førstkommende søndag spiller vi hennes Starry Night på Slottsplassen, for 20 000 tilhørere, direktesendt på NRK1.
Ofte bestiller vi også verk sammen med andre orkestre, ikke bare for å fordele kostnadene, men for å sikre at verket nettopp får luft under vingene og spilles flere steder, også internasjonalt.
Senere i august tar vi med oss Øyvind Torvunds Symfoniske dikt nr. 1: Morgon i skogen, til glede for opptil 6000 tilhørere i Royal Albert Hall. Det verket bestilte vi i 2019.
Musikknerdene etterlyser større synlighet. Den ambisjonen deler vi. Ny musikk må snakkes om, formidles og gis en plass i offentligheten. I arrangementsserien «Møt komponisten» i MusikkRom inviterer vi publikum tettere på komponistene, ideene og prosessene bak den nye musikken.
Så når Musikknerdene skriver: «Vi skulle ønske vi kunne bygge et musikkliv der ny og gammel klassisk musikk oppleves som relevant og viktig i samfunnet. Det er lett å problematisere og belyse nåtidens håpløsheter og utfordringer, slik som NRK sine avviklinger av programmer, lav satsing på samtidsmusikk i Oslo-filharmonien, strømmetjenester med dårlig utbetaling, eller endringer i TONO», så synes vi det er litt merkelig at Oslo-filharmonien trekkes frem som eksempel på det som er vondt og vanskelig.
Før Musikknerdene konkluderer med at Oslo-filharmonien satser lite på samtidsmusikk, vil vi derfor invitere dem til å nerde seg litt mer ned i hva vi faktisk programmerer, bestiller og formidler.
Oslo-filharmonien deler visjonen og ambisjonen til Musikknerdene, men om vi skal lykkes må vi også anerkjenne at det faktisk jobbes aktivt i orkestrene for å få det til. At NRK har et ansvar er vi enige i. Hva gjelder TONOs rolle, så tror jeg vi overlater til opphaverne å mene noe om det.
Det vesentlige er at de som skriver musikk av høy kvalitet i vår tid blir spilt og får betalt. I den sammenheng tror jeg det er viktig å forstå at konsertvederlaget ikke kan løse alt.
Bestillingshonoraret er en viktig del av komponistens økonomi. Derfor må også vi som orkestre bli enda bedre til å samarbeide internasjonalt om bestillinger og gjenoppføringer, samtidig som komponister og forlag må arbeide for at verkene finner veien videre til nye orkestre og nye scener.
Da kan vi få til mye, og ikke minst sikre at verket blir spilt så mange ganger at det setter seg for ettertiden.
Dere må altså ikke «dø» for at verket skal blomstre. Men vi må alle tenke nytt.
