Beglomeg er, slik Oslo World omtaler dem, "et norsk rockeband med et stort, urolig og opprørsk hjerte". Under årets festival presenterer bandet forestillingen "Døden ekke nok", med gjesteartister. Forestillingen er, i bandets egne ord, "en konsert om håp og dyd - menneskenaturen - størrelser i bevegelse. en utforsking av ekstase og eufori. empati og emosjonalitet, eleganse og eksorsisme. rettferdighet, vennlighet, ærlighet. måtehold? mot! et godt miljø. et godt liv. hva er det rette, det beste. himmelrik og helsike." (Foto: Per Heimly)
Opprørsk musikk og musikalsk opprør
Når Oslo World åpner dørene for verden igjen i november er det opprøret og rebellen som er festivalens tema. – Vi må trene opp igjen demokratiske muskler. Vi må finne igjen motstand mot ensrettingen og ulikheten pandemien og pandemihåndteringen både har synliggjort og satt fart på, sier festivalsjef Alexandra Archetti Stølen.
– Hvordan høsten blir er det ingen som vet helt sikkert, men vi i Oslo World satser på et mer åpent samfunn, der vaksinerte musikere kan reise mellom europeiske land. Ting kan fremdeles snu raskt – i fjor endret vi det internasjonale programmet flere ganger, før vi til slutt presenterte et program basert på musikere bosatt i Norge, forteller sjef for Oslo World, Alexandra Archetti Stølen.
Verden til Oslo
Fra 2.-7. november inviterer de igjen verden til Oslo.
– I løpet av de neste ukene vil vi slippe et bredt konsertprogram som tar opp igjen tråden fra 2019 med blant annet flamenco, trap, psych rock, fado, kuduro, rap og afropop, fortsetter Archetti Stølen, og nevner rapperen Alyona Alyona fra Ukraina, flamenco-stjerneskuddet Maria José Llergo fra Spania, det tyrkiske psychrock-bandet Altin Gün fra Nederland og Beglomeg, et norsk rockeband «med et stort, urolig og opprørsk hjerte», som festivalen betegner dem som.
Den ukrainske rapperen Alyona Alyona (Foto: Promo)
Årets festival har temaet «Rebeller», skriver Oslo World i en pressemelding, og utdyper hvordan lydighet «til myndigheter og til samfunnsveven» ofte har blitt sett på som en dyd av nødvendighet det siste året, og hvordan opprøret ikke bare er blitt knyttet til legitime demokratiske ytringer og protester, men også et potensielt farlig opprør mot en felles virkelighetsoppfatning.
«Kortene er blitt blandet,» skriver de, og spør retorisk: «Vil du, når vi ser tilbake på det som har skjedd siden starten av 2020, tenke på BLM-protestene eller stormingen av kongressbygningen når du tenker på begrepet rebeller? Vil du tenke på protestene mot arrestasjonen av Alexei Navalny i Russland, polske protester mot abortrestriksjoner, feministiske opprør i Chile, eller vil du tenke på vaksine- og smittevernskepsis?»
Det tyrkiske psychrock-bandet Altin Gün fra Nederland spiller på årets Oslo World i begynnelsen av november. (Foto: Sanja Marusic)
Rebellen som fremtidsrettet – og som reaksjonær
Rebellen har aldri bare vært det ene, mange opprørsikoner har også vært reaksjonære skikkelser, forteller festivalsjef Archetti Stølen. – Rebellen bringer oss videre, gjør ting ubehagelig for det kunstneriske establishmentet, eller for et publikum som er blitt for bedagelig.
Alexandra Archetti Stølen (Foto: Lars Opstad/Oslo World)
– Rebellen krever plass til noe annet, noe nytt. Men opprøret kan også gå motsatt vei – rebellen kan være en skikkelse som sier nei til det nye, som skuer bakover, som peker på tradisjoner eller fremgangsmåter vi har glemt. I samtidens øyne kan også den kunstneriske rebellen fremstå som reaksjonær. Musikkhistorien er full av hendelser vi liker å kalle revolusjoner. Noen ganger kan det dreie seg om en tilbakevending til grunnverdier, andre ganger byks fremover, enten det er i form av teknologiske nyvinninger, utvidelse av det musikalske språket eller en synliggjøring av utøvere som tidligere ikke har hatt tilgang på oppmerksomhet. Retningen utviklingen går i er ikke alltid så nøye – i musikk er bevegelsestrangen i seg selv noe vi ikke klarer oss uten. Artistene som skaper bevegelse blir helter og skurker, men når musikkhistorien skrives er det i stor grad disse figurene vi forteller den gjennom, utdyper hun.
– Det er en av mange måter den musikalske virkeligheten er enklere enn den politiske virkeligheten rundt. Oslo Worlds mandat er å sikte seg inn på grensetraktene mellom den musikalske og den politiske virkeligheten, presiserer Archetti Stølen. – Årene fremover vil også handle om å trene opp igjen demokratiske muskler. Vi må finne igjen motstand mot ensrettingen og ulikheten pandemien og pandemihåndteringen både har synliggjort og satt fart på. I år vil Oslo World dreie seg om når musikken blir opprørsk – og når opprøret blir musikalsk.
