Dette stykket inneholder energi jeg ikke så ofte har opplevd på en scene, skriver Ingrid Magnussen.

A Man of Good Hope Foto: Keith Pattison

I forbindelse med Festspillene i Bergen, fikk elever i 1. klasse ved Langhaugen videregående skole et kurs i å skrive om musikk. Etter kurset gikk elever på konserter, og skrev kritikker fra dem. Ingrid Magnussens tekst er en av disse kritikkene.

Musikalen beskriver historien til en somalisk flyktning, Asad, som har en vond fortid. Stykket er basert på boken A Man of Good Hope av Johnny Steinberg og er en sann historie.

Forestillingen åpner med marimbamusikk fremført av skuespillerne selv, og dette setter virkelig stemningen for selve musikalen. En rekke viktige temaer som kvinnelig omskjæring, apartheid, flyktninger og fattigdom blir tatt opp. Disse temaene er flettet inn i oppsetningen og Asads harde reise gjennom livet.

Les også: «Souflette», hva vil du med meg?

Vi følger Asad fra han er liten til han blir voksen. Fire forskjellige skuespillere bytter på rollen, og slik kan de tydelig få markert at han blir eldre. Når rollebyttene skjer, står skuespillerne rygg mot rygg mens den ene fremfører en monolog som den andre skuespilleren fortsetter på. Når de så snur seg mot publikum, er det nestemann som spiller Asad – og den aktuelle skuespilleren har alltid et hvitt hodeplagg. Dette er en lur løsning, siden de som spiller Asad ofte er på scenen sammen.

Asads reise fra Etiopia gjennom flere land for å komme til Sør-Afrika blir markert med musikk fra de forskjellige landene reisen går gjennom. Ved hjelp av mange svært dyktige sangere og dansere markerer dette fine overganger som gjør reisen mer spennende. Blant skuespillerne ser vi en energi jeg sjelden har opplevd på en norsk scene. En spilleglede som rekker til bakerste rad og ser ut til å fange publikums oppmerksomhet.

A Man of Good Hope
Foto: Keith Pattison

Lydeffektene er absolutt noe man må trekke fram når man snakker om dette stykket. De er sterke og fremmer poengene i historien og gjør opplevelsen mer realistisk. Eksempler på dette er slag i scenegulvet i dét et menneske blir skutt og fuglelyder som følger etterpå. Også fuglelydene blir laget av skuespillerne selv, og i oppsetningen forsterket de følelsen av at verden lever videre, selv om et menneskeliv var gått tapt.

Musikalen foregår på engelsk, men er også innom forskjellige afrikanske språk. Likevel er handlingen for det meste tydelig, for skuespillerne snakker høyt og har god diksjon. De fremmede språkene gjorde at man ikke forstod alt, men styrte samtidig oppmerksomheten mot kroppsspråket, og viste at ikke all historie må fortelles gjennom ord.

I andre akt kommer en scene jeg ikke helt forstår med en heks som dreper flere mennesker, og dette gjør at jeg mister tråden en liten stund. Men dette henter de fort inn igjen i neste scene. Ettersom jeg ikke forstå alt, blir noen scener litt langtekkelige for min del.

Mot slutten blir det sagt at det er skrevet en bok om akkurat denne historien. Så avslutter den yngste skuespilleren med å spørre om de andre historiene også kommer til å bli skrevet om. Dette viser at historien til Asad ikke er unik, men at mange tusen mennesker sliter med de samme problemene som dukker opp i livet hans. Asads historie kan opplyse oss om disse utfordringene og forhåpentligvis inspirere til å hjelpe.

Ingrid Magnussen, 1MD-1A, Langhaugen videregående skole

Publisert:

Del: