Ja til små format!
En konsert med Ragnhild og Eldbjørg Hemsing er vår anmelders festspillhøydepunkt i år.
I løpet av Festspillenes 66-årige historie har både kritikere, journalister, publikum, utøvere og kulturledere jevnlig ytret bekymring for statusen til det mange kaller kjernen i programmet: den klassiske musikken. Da scenekunsten for alvor gjorde sitt inntog i festivalen, var mange skeptiske og mente den kom til å ødelegge for musikken. Stadig kommer det utspill som erklærer den klassiske kjernen i Festspillene for utrydningstruet, for eksempel i Bergens Tidende i 2016.
Jeg er nok ikke den eneste som er lei av denne tilnærmingen til festspillprogrammet. Kanskje er det i vår tid mer relevant å se på hvordan de ulike uttrykksformene i programmet forholder seg til hverandre? Og ikke minst: Hvordan kunstnerne forholder seg til sitt publikum?
Scenekunst og intimitet
Årets scenekunstprogram på Festspillene byr på mye nylaget musikk fremført live på scenen: Både til Jon Fosses Andvake, Carte Blanches Soufflette og Anja Garbarek/Jo Strømgren kompanis The Road is Just a Surface. Om ikke all denne musikken er like grensesprengende som en kan få inntrykk av i programtekstene, tyder bestillingene i hvert fall på en vilje fra Festspillenes side til å satse på ny, norsk teatermusikk. Det ville være underlig om Nordens største kulturfestival ikke tillot seg å eksperimentere med krysninger når det gjelder uttrykksformer og sjangre i programmet.
Et oppsiktsvekkende element ved scenekunstprogrammet i år er de intime formatene, for eksempel med en-til-en-oppsetninger av forestillingen LYST#2, der én publikummer av gangen kan samtale med kunstner Eja Due om sexkjøp. Ved iscenesettelsen av Babettes gjestebud kan tolv selvnominerte deltakere møtes i vakre omgivelser og fortelle sine livshistorier mens de inntar måltidet fra filmen. Et par andre forestillinger spilles i telt med plass til relativt få av gangen.
Griegs hjem 1
I det musikalske kjerneprogrammet har de intime konsertene lenge vært juvelen i kronen. Kammermusikk-konsertene i komponistvillaene på Troldhaugen og Lysøen er populære. I år har det kommet til en ny arena: Grieg-familiens gamle sommersted, Landås Lystgård. I sin tid måtte Edvard Grieg komme seg til fots mellom skolen og det vakre halvårshjemmet, i dag ligger det en rask busstur unna Bergen sentrum. Etter å ha fungert som prestebolig for Landås kirke i mange år, er huset nylig åpnet for offentligheten ved at Bærekraftige liv på Landås har overtatt driften. Under festspillene huser herskapsbygningen i tillegg til oppsetningen av Babettes gjestebud en konsert med fiolinistene Eldbjørg og Ragnhild Hemsing. Denne blir mitt festspillhøydepunkt i år.
Les også: «Soufflette», hva vil du med meg?
De to spiller mest duetter – med storesøster Ragnhild på bratsj – men også ett solostykke hver for fiolin. Bortsett fra Mozart har de norske komponister på repertoaret: Øistein Sommerfeldt, Bjarne Brustad og Johan Halvorsens variasjoner over en passacaglia av Händel. Verken Sommerfeldts lille stykke om blomsten Saxifraga eller Bjarne Brustads folkemusikkinspirerte verker har jeg hørt fremført tidligere. Små kammerkonserter som denne er en utmerket mulighet til å få hørt repertoar en ikke kjenner fra før. Opplevelsen forsterkes av at søstrene synes å like å fortelle om musikken de spiller. De motiverer repertoarvalgene sine og forteller om følelsene musikken vekker i dem uten å gjennomtolke verkene for publikum.
Griegs hjem 2
Et par dager etter går jeg på en av de seine konsertene i villaen på Troldhaugen. Musikken vi får fremført på Griegs egen Steinway, synes å falle i god smak hos både lokale og tilreisende. Christian Grøvlen har på kort varsel hoppet inn for Ingrid Andsnes, som måtte melde forfall. Hennes repertoar av Brahms og ekteparet Schumann er erstattet med Ravel, Chopin og Grieg. Det fungerer fint – jeg forestiller meg hvordan Grieg selv har spilt Ravels og Chopins den gang relativt nye stykker på det samme flygelet. Grieg lyriske stykker, opus 71 er komponert på Troldhaugen og ifølge Grøvlen datert sankthansaften 1901. Spesielt det siste stykket, Etterklang, passer fint i dette rommet: Her høres ekkoet av Griegs aller første lyriske stykke, og jeg blir nesten litt sentimental idet ser for meg en eldre komponist der i villaen, som sitter i årets korteste natt og tenker tilbake på livet og verkene sine. Grøvlens små historier kan gi de utenlandske festspillgjestene – som ikke er flasket opp med Grieg – referansepunkter å bruke når de lytter til musikken. Han prater ledig mellom stykkene og mestrer fint de mange variasjonene i temperament som repertoaret krever.. Det intime formatet – med både lokalet og den verbale formidlingen – skaper en magisk stemning, og et par av de yngre turistene i følget nærmest danser tilbake til bussen i skumringen mens de kommenterer de naturskjønne omgivelsene.
Pussig oppussing
Konsertene i komponisthjemmene er blant festivalens dyreste. Derfor er det synd at Griegs villa er innpakket i stillas i nettopp denne perioden, særlig fordi kommunikasjonen rundt dette ikke er god nok. På den oppsatte gratisbussen jeg tar fra sentrum til Troldhaugen er minst halvparten av passasjerene turister. I en e-post som følger med konsertbilletten, opplyses det om at ”husets hovedetasje er åpen for publikum og består av et minnerom – fylt med gjenstander, kunst og fotografier fra viktige hendelser i Griegs liv – samt ekteparets originale spisestue, en innglasset veranda og en salong hvor man kan oppleve Griegs eget Steinway-flygel fra 1892”.
Det blir imidlertid ikke særlig mulighet til å vandre rundt i Griegs stue og se huset innenfra ettersom vi må vente utenfor i ti-femten minutter før døren åpnes og skynde oss tilbake til bussen etter konsertslutt. På grunn av oppussingen skjer innslippet via kjelleren, hvilket innebærer å gå ned en smal trapp for deretter å gå opp en enda smalere en. Både den svaksynte turisten og den eldre damen med krykke virker overrasket over ikke å ha blitt opplyst om den vanskelige tilkomsten i den ellers fyldige billettinformasjonen. De gamle klappstolene kunne også gjerne vært forsynt med puter. Dette kan anses som utenommusikalske detaljer, men bidrar til helhetsinntrykket turistene får av den internasjonale festivalen. Både personalet på Troldhaugen og kveldens solist uttrykker forbauselse over at det er så mange utlendinger blant publikum idet de må gjenta beskjedene sine på engelsk. Er det ikke et mål for Festspillene å trekke turister til konsertene?
Ledige stillinger
Problematisk programmering
Logistikk er viktig for en festival av Festspillenes omfang. I år har flere arrangementer som kan passe for samme publikumsgruppe krasjet, og jeg har måttet foreta mange vanskelige prioriteringer. Den mest åpenbare kollisjonen er mellom klaverlegenden Sir András Schiffs besøk i Håkonshallen og fremføringen av Griegs a-mollkonsert i Grieghallen, i år ved den ferskeste vinneren av Grieg internasjonale pianokonkurranse, Ah Ruem Ahn. Grieghallen er ikke så fullsatt som den pleier å være ved dette programmet, antagelig fordi det klaverinteresserte publikummet har prioritert Schiff. Det er synd, for repertoaret før a-mollkonserten er noe av det vakreste jeg har hørt i år: festspillkomponist Sofia Gubaidulinas fiolinkonsert Offertorium, fremført av utøveren den i sin tid ble dedisert til, selveste Gidon Kremer.
Balansen mellom internasjonal og lokal, bred og smal, storslagen og intim er ikke enkel. I et utspill i Bergens Tidende nylig annonserte festspillsjefen og styrelederen at de i de kommende årene vil satse digitalt, og at kunsten vil formidles på måter vi ennå ikke kan forestille oss, på nye arenaer og med nye muligheter for deling og lagring. En slik utvikling er viktig. Men jeg håper samtidig at Festspillene også i fremtiden vil satse på nærhet til publikum med små format og utøvere som virkelig møter og kommer tett på tilhørerne og tilskuerne, at en i tillegg til å verdsette teknologisk utvikling legger til rette for å gi publikum unike øyeblikk som ikke alltid lar seg gjenskape.
