På hjemveien er jeg ikke lenger et publikum, men en deltaker i stykket, eller i historien.

Carte Blanche: Soufflette Foto: Helge Hansen, Carte Blanche

I forbindelse med Festspillene i Bergen, fikk elever i 1. klasse ved Langhaugen videregående skole et kurs i å skrive om musikk. Etter kurset gikk elever på konserter, og skrev kritikker fra dem. Nora Trippestads tekst er en av disse kritikkene.

Da forestillingen «Soufflette» var over, fortsatte den for meg, forbi utgangsdøren og på vei hjem, hvor verden omkring var blitt ny på ett vis. Jeg kunne plutselig nesten visuelt se en kraft jeg ikke hadde sett før – gravitasjonen mellom det sårede i oss. Det var som om den hang mellom menneskene som i par og grupper gikk forbi. «Soufflette» malte for meg et bilde av at vi mennesker trekkes mot hverandre i desperasjon, mot eksistensielle svar, trøst og fellesskap i alle kampene og vanskelighetene som gjør oss intenst forslåtte. Men hva er det egentlig «Soufflette» illustrerer for oss som er nytt, og hva er det den gir som vi kan ta med oss i våre liv og vår innflytelse på verden?

Danserne veksler mellom å trampe dans sammen i flokk og å danse sine egne danser alene gjennom hele forestillingen. Bevegelsene har både likheter og kontraster og gir en illusjon av at skuespillerne er i ulike sinnstilstander og på forskjellige punkt i sine livsreiser. Kostymene får ettersom forestillingen går, et preg som minner om vår tid. På slutten er skuespillerne forkledd som trær, men med gjennomsiktige drakter som får meg til å tenke på kjoler de kjente Kardashian-jentene har gått i på rød løper, med paljetter og glitter. I begynnelsen minner scenografien meg om moderne skandinavisk interiørdesign, blandet med lyder, dans og kulisser som kan minne om natur og instinkt.

Les også: Sterke følelser og høy energi

Forestillingen starter med musikk som gir meg assosiasjoner til flerstemmig sang i middelalder og renessanse, men mot slutten hører vi for eksempel en variant av 1970-tallslåten «Killing Me Softly», i vår tid gjort kjent av The Fugees. Lydbildene leder også tankene mine til kirkemusikk og støveldans.

Det naturskapte og menneskeskapte blandes. Det får meg til å tenke på hvilke behov mennesker har fra naturens side, og hvilke behov vi skaper eller spolerer for oss selv gjennom utvikling av systemer og samfunn.

Carte Blanche: Soufflette Foto: Helge Hansen / Carte Blanche

Selv tenker jeg at kunstnerne har tatt et konsentrat av verden og lagt det fram for oss i et rom. Et nesten helt mørkt, angstfullt, gledesgråtende rom med litt lys i. «Kjøleskapsangst» er et oppdiktet ord, men det første som for meg ble beskrivende for stemningen stykket starter med. Skuespillerne sitter sammenkrøllet i klær laget av ulltepper inne i trange skap med syntetiske lys, og uttrykker det jeg tolker som en form for et vondt sukk. Sukket varer gjennom hele forestillingen.

På Festspillenes nettside står det at «soufflette» er et fransk uttrykk for å blåse røyk inn i en annens munn, og at pust gir liv og er berusende. Handlingen er en måte å være intim på. Jeg forstår forestillingens soufflette som det å dele mørket man som menneske bærer på alene, med andre. Slik deling gir energi, livskraft og fred. I flere reklametekster om forestillingen står det også at publikum blir dratt gjennom århundrer. Dette opplever jeg at kommer fram gjennom kostymer, kulisser og sang. Den røde tråden gjennom tiden handler for meg om den allerede nevnte gravitasjonen mellom oss, og behovet vårt for å forenes. Det er vakkert å se på, og føles for meg kjært, da jeg mener forestillingen tar opp vanskelige prosesser vi alle går gjennom, og hvordan vi egentlig går gjennom prosessene sammen. Derimot gir det ikke mening for meg hvorfor vi blir tatt med gjennom århundrene. Er det for å skape refleksjon rundt det uforanderlige i de sosiale og psykologiske behovene til arten vår? Det er vanskelig å forstå hva vi skal ta med oss fra det historiske i stykket.

Hør også: Hvorfor har de laget dette stykket til Festspillene i Bergen?

I forestillingens siste del sier menneskene på engelsk, iført de glitrende trekostymene, «Vi prøvde å finne alle svarene», og de ser på oss med et forståelsesfullt blikk. Jeg forestiller meg at det er blikket man kan få fra en lege som sier «Beklager, men vi prøvde alt vi kunne».

Tidligere i forestillingen har menneskene stilt spørsmål som «Er dette kjærlighet?» og «Hvorfor er ikke ting slik de pleide å være?». Bevegelsene og lydbildene har gitt meg assosiasjoner til musikalen «Les Miserables», marsjerende soldater og filmen «The Hunger Games». Felles for utsagnene og assosiasjonene er kanskje ønsker om forandring, som forsterker bildet på eksistensielle og kollektive kamper for ens eget og andres liv.

På hjemveien er jeg ikke lenger et publikum, men en deltaker i stykket, eller i historien. Men hva, «Soufflette», er det egentlig du mener at jeg skal gjøre i historien nå? Er det kanskje dette du vil at jeg skal spørre meg selv om?

Nora Trippestad, klasse 1MM ved Langhaugen videregående skole

Publisert:

Del: