Pom Poko – punkband med bedre popteft enn de fleste

Albumet Cheater er ute 15. januar via Bella Union.
Produsert av Marcus Forsgren.

Det er 2020, datoen er 17. januar og Pom Poko spiller på Rockefeller. Ting er helt topp. Tacobitch varmer opp med en energibombe av en konsert. Risky å la et så energisk band varme opp for seg, tenker jeg der jeg stå.

Men så kommer Pom Poko ut med en bataljon av pappmasjéfigurer fra kunstkollektivet Narves1biblioteket. En eksplosiv psykedelisk opplevelse av punkenergi og stjernetekke.

To måneder senere hadde ting gått ganske så til helvete, og det viste seg at det ikke skulle bli flere slike opplevelser på en stund.

Heldigvis er det ikke sånn at god musikk går inn i en slags dvale selv om scenene stenger. Energien til Pom Poko lar seg kanalisere i albumform også, og nå følger de opp debuten Birthday (2019) med den suverene Cheater.

Dansbart
Kvartetten bestående av Ragnhild Fangel Jamtveit, Martin Miguel Tonne, Jonas Krøvel og Ola Djupvik har blitt gitt mange merkelapper i de snaut fem årene bandet har eksistert. Kunstpop, kunst-punk, punk, og så videre. Er det én ting som er klart, er det at de jazzutdannede punkerne har teft for pop og melodi. Ja, kanskje bedre enn mange som kun stiller seg bak prefikset «pop». Brorparten av Cheater er dansbart og umulig å sitte stille til. Bak punkestetikken er det noe allment og universalt som overskrider sjangerrammene.

Å definere hva popmusikk overlater jeg til noen med flere studiepoeng i musikkvitenskap enn meg. Personlig mener jeg melodier har klare popkarakteristikker når melodilinja, teksten eller annet i komposisjonen kan nynnes på etter kun et par lytt. Musikalske grep som fenger med det samme.

Dette er det ingen tvil om at Pom Poko lykkes med. Ta den vanvittig fengende «Like a Lady», som starter med rolige gitarriff og en stødig trommegroove. Låten veksler mellom de rolige versene og de mer eksplosive refrengene, og teksten tar et stilrent oppgjør med kjønnsstereotypier – det sparkes, slik all god punk bør gjøre. Hooken er fengende og nynnbar.

Dette blir kanskje klarest på et av de mer rolige høydepunktene, som i låten «Andrew». Den er ikke helt i samme vogn som resten av låtene på albumet, men fortsatt på samme tog. Et refreng som fester seg etter første lytt. Det er ikke vanskelig å se for seg «Andrew» som bakteppe i en rørende sosialrealisme. Eller som anslag i en NRK-satsning om unge voksne i Oslo. Her lukter det soundtrack og sync-avtaler lang vei!

Pom Poko er Ragnhild Fangel Jamtveit, Martin Miguel Tonne, Jonas Krøvel og Ola Djupvik. (Foto: Jenny Berger Myhre)

Skjørt og støyete
Ja, Pom Poko har melodier på albumet som går rene poplåter en høy gang! Mye takket være Ragnhilds fantastisk klare og distinkte vokal. En vokal som av og til får være avkledd og for seg selv, som på tittellåten «Cheater». Eller når den skinner omringet av skranglete støy på «My Candidacy».

Det er likevel plenty med høylytt energi og aggresjon her. For eksempel på det som kanskje er albumets hardeste låt, «Look». En kompromissløs låt, spesielt halvveis ut, hvor det blir få steder å gjemme seg fra gitar- og tromme-angrepet. For deg som er fan av mer renskåret punk vil nok låten «Andy Go To School» passe godt. Røff og upolert i beste mulige forstand.

Pom Poko får til det meste, men av og til blir lytteopplevelsen preget av en viss ubestemmelighet. Jeg er tilhenger av et variert lydbilde og utforskertrang, men til tider hadde jeg ønsket at bandet tok noen tydeligere valg i enten den «harde» eller «myke» retningen. Å vise at man mestrer ulike uttrykk er flott, men Pom Poko trenger det ikke – de spiller jo dritbra.

Flere låter på albumet følger inndelingen hvor intro og vers er rolige før de bygger opp mot støyete og store refrenger. Det er en effektiv kontrast, men den blir av og til brukt litt for ofte. Dette, pluss de mindre minneverdige låtene «Baroque Denial» og «Curly Romance» på albumets siste halvdel er mine eneste kjepphester med Pom Pokos nye punkperle.

Men kort fortalt: Cheater er en dansbar, nynnbar og livgivende oppfølger å ta med seg inn i det nye året. Kryss fingrene for reåpning av kulturlivet og for igjen å måtte presse seg gjennom folkemengden på Rockefeller, med hendene knuget om en overpriset pils.