Jon Balke har i mange år vært en av Norge og europas mest toneavgivende jazzmusikere, igjennom ensembler som Masqualero, Oslo13, Jøkleba, Magnetic North og Batagraf. Det er de to siste Balke-konstellasjonene man møter i dokumentarfilmen “Magnetisk Musiker”, som skal lanseres internasjonalt og på DVD etter to visninger på NRK nylig. Den 50 minutter lange filmen følger Balke og hans musikere igjennom fem år og tre plateinnspillinger, Kyanos, Statements og Diverted Travels. I dette intervjuet forteller filmskaper Audun Aagre om prosessen bak Magnetisk Musiker, mens Balke selv gir et innblikk i hvorfor improvisasjonen kan bli friere og mer utfordrende når den underlegges et par kompositoriske begrensninger.

Jon Balke 2 (2005)

Det er Audun Aagre som har laget dokumentarfilmen om Jon Balke og hans orkestre Magnetic North og Batagraf.

Aagre, som egentlig skulle lage en videoinstallasjon, endte opp med å følge Balke igjennom hele fem år. I forhold til den lange tidslinjen er filmen nokså unik i norsk jazz-sammenheng.

Lange linjer
Men hvis man først skal henge i hælene på noen i fem år – hvorfor ble det nettopp Jon Balke?

— Det var egentlig en kombinasjon av planer og tilfeldigheter, sier Aagre. Som fikk sin første Balke-komponerte skive i 1987, da Balke spilte og komponerte for konstellasjonen Oslo13. Platen het “Off-Balance”, og vant Spellemannpris i 1988.

— Siden den gang har jeg hatt et forhold til Jons musikk. Så da jeg fikk forespørsel om å lage en videoinstallasjon til Vossajazz 2002, sa jeg ja. Jeg filmet samtidig fra innspillingen av Kyanos i 2001, og fra en tur med Bergensbanen. Det var underveis på denne turen at jeg begynte å tenke på dokumentarfilm, forteller Aagre.

At filmen strekker seg over et så langt tidsrom, har sammenheng med noe så enkelt som at filmskaperen ikke fikk støtte til å fullbyrde prosjektet med en gang. Og mens han ventet, fortsatte han å filme.

— Det ble en lang prosess, med veldig mange tilfeldigheter, sier Aagre.

Tilgjengeliggjort?
Selv om man møter en rekke fremtredende musikere i løpet av filmen, er det helt klart Balke selv som står i sentrum.

— I denne dokumentaren gir du folk muligheten til å se hvordan du arbeider, tror du det kan bidra til å skape er bedre forståelse av musikken din?

— Det må man jo håpe. Selv om det er en musikkdokumentar, som sikkert krever an slags interesse for den slags musikk. Dette er jo ikke TV-underholdning som gjør det tilgjengelig på en slik måte som TV-underholdning ofte gjør. Men jeg har for så vidt ingen agenda med filmen, vi har bare blitt fulgt av en filmskaper… jeg håper jo at filmen kan bidra til en salgs forståelse for det vi gjør, sier Balke.

Energi og teknikk
Dette har jo ikke vært en film der du og musikerne følges hele døgnet, allikevel spenner den over en periode på fem år. Hvordan har det vært å jobbe med et kamera i hælene?  

— Alle musikerne har nok følt det litt merkelig i begynnelsen. Men det er en veldig kort fase hvor det føles unaturlig, etter hvert glemmer du kameraet. Audun dukker liksom opp her og der, i den prosessen har han vært som ett av bandmedlemmene. ”Skal du være med oss til Paris? Kult”. Litt sånn.  

Du kalles en av nestorene innen europeisk jazz – opplever du at du har klart å bli profet i eget hjemland?

— Hehe. Kan vi ikke droppe den, det blir et umulig spørsmål å svare på.

Men oppfatter du noen forskjell – i veldig store trekk – på den mottakelsen du får på norske scener kontra utenlandske?

— Det er veldig store forskjeller mellom alle landene, det er noe av det som gjør det spennende å være reisende musiker. Du opplever forskjellige publikumskulturer, måter å høre og lese musikken på som er veldig inspirerende.

Kan du gi noen veldig grove eksempler på hvordan du opplever disse forskjellene?

— Hmm. Dette kan fort bli langt, men jeg skal prøve å gi noen korte eksempler. Tyskland, for eksempel; du kan si at der finner man generelt et mer intellektuelt orientert publikum, mens et portugisisk eller irsk publikum reagerer kjapt og spontant på energien i musikken, kanskje fremfor det tekniske.

Hvor plasserer Norge seg i så måte?

— Det er veldig vanskelig å være generell, fordi det er store forskjeller mellom spillestedene, hver scene har sin kultur. I Norge finner du alle varianter av det der. Sånn sett kan vi kanskje kalle Norge en blanding av det tyske og det irske – det norske publikummet har en lang historie og er kyndige angående improvisert musikk. Samtidig likner vi litt på irene, man får positive reaksjoner på selve kraften og energien i musikken.  

Konstruktiv sjonglering
Dokumentaren viser musikk fra både Magnetic North og Batagraf. For de som enda ikke har stiftet bekjentskap med din musikk – kan du fortelle litt om hva som skiller de to ensemblene?

— For meg var Magnetic North et utgangspunkt for å forene en energisk måte å tenke rytmeseksjoner med kammermusikk i en jazzsammenheng. Derfra utviklet Magnetic North seg i et mer kammermusikk-aktig lydbilde, mer i retning av ren kunstmusikk. På et tidspunkt fikk jeg lyst til å lage et forum som kunne jobbe mer direkte med rytmisk energi, uten så mye fokus på melodiske forløp. For meg har det vært en veldig positiv opplevelse å spille ball mellom disse to foraene, forteller Balke.  

I filmen møter man ikke bare komponisten Balke – men også et stjernelag av musikere fra hele Europa. Har det vært en grei jobb å få folk som Per Jørgensen, Ingar Zach, Helge Andreas Norbakken og Peter Spissky med på notene dine?

— Ja, det vil jeg si. Vi jobber i et internasjonalt klima hvor musikere av den typen er en slags storfamilie som blir kjent med hverandre og hverandres musikk. Det blir et vennskapsnettverk, som hele tiden kommuniserer ” dette burde du høre på, dette er spennende”. Jeg har vært veldig opptatt av å møte folk før jeg ber dem bli med, for et vellykket samspill dreier seg ikke bare om musikalsk prestasjon, men også om en slags kommunikasjon, man må snakke på samme frekvens og kunne forholde seg til hverandre på en konstruktiv måte. Det å spille og skape er en sosial prosess, hvis den ikke fungerer er det vanskelig.

Frihet igjennom begrensninger
Selv om det er Balke som står for grunnkomposisjonene, handler filmen mye om musikk som blir til underveis, igjennom forandring, forslag, samtale og lytting. For Balke legger stor vekt på at musikerne skal påvirke hans ideer frem mot et ”ferdig” resultat.  

— Det er litt av den fundamentale ideen som gjør orkestrene til det de er. De er basert på en tanke om at jeg vil ha et usikkerhetsmoment i musikken, for å holde den levende og dynamisk og utfordrende å spille fra kveld til kveld. Derfor har jeg også kokt ned komposisjonsmaterialet i musikken til et kjernemateriale som bør være så komprimert som mulig, samtidig som det er sterkt nok til å gi musikken karakter og være et verktøy for å bringe den videre.  

For det er nettopp dette som er Balkes kongstanke:

— Innenfor fri improvisert musikk har man også den dynamiske usikkerheten som kan gi låten en spesiell nerve. Men uten noen retningslinjer ender man ofte opp i de samme prosessene fordi man ikke har verktøy til å ta det videre. Da kan musikken fort bli likelydende.  

Så du ser altså på komposisjonselementet som et verktøy for å utfordre improvisasjonen, gjøre den mer spennende enn hvis den var helt fri?

— Det er en bra formulering. Med et kompositorisk rammeverk som man er tvunget til å forholde seg til, kan man finne frem til en musikk som er både rik og kompleks, ikke bare en reproduksjon av en fastfrosset kompleksitet.

Dokumentarfilmen Magnetisk Musiker ble første gang vist 1. og 6 desember i år, på henholdsvis NRK2 og NRK1. FIlmen skal også distribueres internasjonalt, og kommer ut på DVD i løpet av 2007.

Publisert:

Del: