Ønsker vi en politikk som kniper inn på kvaliteten i omsorg og livskvalitet når vi blir gamle, spør leder av Bærum Venstre, Mette Kaaby.

Alle som har sett reklamen for Jarlsberg-osten vet at det handler om kvalitetsforskjeller. Ost er ikke bare ost. Det smaker forskjellig, ulik ost gir ulik nytelse, opplevelse og effekt. Å synge gamle sanger om igjen er ikke bare å synge gamle sanger om igjen.

Vedtaket til regjeringen om å inndra alle landets kulturelle spaserstokker og overlate musikk og sang til “kompetansehevede” ansatte på eldre- og sykehjemmene viser regjeringens grelle holdning til hva det er å sikre god kvalitet i pleie, omsorgstjenester og kulturtilbud,. Det viser også en politisk uforstand til det kvalitative bidraget fra profesjonelle kulturarbeidere i helse- og omsorgssektoren.

Prosjektet Krafttak for sang skal fra nå av erstatte Den kulturelle spaserstokken der profesjonelle musikere og terapeuter er utøvere. Krafttaket skal mobilisere alle i landet vårt til å synge mere sammen i hverdagen, “fra vugge til grav”, som det så fint heter i beskrivelsen. Om det kom som et supplement til Spaserstokken ville jeg applaudert. Men som erstatning er jeg redd kvaliteten i fremtidig kultur- og omsorgstilbud for eldre blir dårligere.

Melne poteter og kjedsomhet
Om vi ikke dør tidlig, blir de fleste av oss gamle, skrøpelige kropper på et offentlig sykehjem. Hodet og hjertet visner, mens kroppens forvitring holdes i sjakk av medisiner, ferdig servert mat og et glass rødvin til jul. Kvalitet i omsorg betyr at du blir tatt hånd om, pleiet og lagt Ofte av hender som ikke kjenner deg og den du en gang var. Noen med liten tid og noen med begrensende personlige egenskaper til å snakke med deg, finne ut om humoren din eller synge gamle sanger om igjen med deg. Og du? Ja, du svinner hen. Kroppen din, fortiden din, minnene dine, den du er der inne bak skrukkerynkene og trettheten – den personen blir gradvis borte. For her og nå består av alt for mange grå institusjonstimer, millioner av kokte, melne poteter og kjedsomhet.

Hvorfor vil man da ta bort den kulturelle spaserstokken? En time i ny og ne med profesjonelle musikere og musikkterapeuter? Der en gammel kropp for et øyeblikk kan kjenne en yngre kropp inni seg, i alle fall minnet om den. Øyeblikk der du kan få lene seg inn i mengden av tusen andre dansende kropper foran scenen. Fordi musikeren foran deg i stua på aldershjemmet får hele den gråhårete gjengen til å rugge og synge høyt og minnes deLilloskonserten på Rockefeller i året, hva var det? 1999? Eller til tida vi var middelaldrende med billett til operaen og La Traviata. Til den utrolig varme sommeren i 2014 og denne musikken ble vår!

Helsearbeidere har høyst ulike personlige egenskaper og erfaringer med musikk. Selv med et kurs i repertoar, formidlingskunst, kanskje et gitarkurs — jeg vet ikke hva FrP, KrF og H i helsekomiteen på Stortinget hadde i hodet i 2013 da de kom på ordet “kompetanseheving”— kan det bli utfordrende å få til kontinuitet, god tilrettelegging for ulike pasientgrupper og en gjennomgående god kvalitet musikalsk og terapeutisk når ansvaret legges på helsearbeidere i alders- og sykehjem. For det er ulike kvaliteter vi her snakker om. Det blir bra med mere allsang i sykehjem. Syng med det nebbet du har. Det er hyggelig, det er godt for helsen, og det blir fint. Men det blir ikke det samme.

Hva er det profesjonelle musikere bidrar med?
Musikkens helseeffekt er etter hvert godt dokumentert og anerkjent. Likeledes hvilken hjerte- og hjerneåpner musikk er for folk med Altzheimer og demens. Bildet under er tatt i Portugal i vinter under et besøk på et sykehjem for Altzheimerpasienter. Det ble et sterkt møte. En gruppe gamle mennesker som i starten virker svært reduserte fysisk og ute av denne verden mentalt. Men ettersom musikerne varmer dem varsomt opp, henvender seg direkte til hver enkelt med et personlig “velkommen kjære …..”, og de hører musikk de kjenner igjen – da… husker de noe. Seg selv. Noe de engang var. Så lenge musikken varer og musikerne går tett på, er de i sonen og verden har atter fire hjørner og er god, trygg og gjenkjennbar.

Portugal 2014 23

Samlingen ledes av en musiker og en sanger. De tilhører et eksternt team fra et musikkinstitutt som kjører lignende opplegg flere steder. Her jobber musikkterapeuter, musikkpedagoger, psykologer og musikere som har musikk for demente og eldre, døende, alvorlig syke barn på sykehus, spebarnsang og funksjonshemmede barn i barnehager som sitt fagfelt. De leder mange slike prosjekter rundt om på sykehjem og holder en stø hånd om disse seansene. Det er sårbare grupper vi snakker om. Alt er gjennomtenkt tverrfaglig. Fra rytmene de introduserer, repetisjoner, fysiske bevegelser, berøring og klemming, repertoaret, variasjoner, stemninger de ønsker å få til og måter å henvende seg til pasienter og de pårørende. Hver samling inngår i en plan for de ulike individenes behov.

Kan dette erstattes av allsang ledet av helsearbeiderne på avdelingen?

Mer musikk og bedre kvalitet på gamlehjemmet!
I disse dager leder jeg arbeidet med å utforme et nytt partiprogram for Bærum Venstre for det kommende kommunevalget. Vi ønsker mere musikk på gamlehjemmet. Vi vil ha allsang ledet av ansatte på sykehjemmet. Hver dag. Men vi vil også ha besøk av dyktige musikere og terapeuter med kunnskap om repertoar og metodikk, som vet hvordan man skaper god musikk og gode situasjoner, og som behersker den ledende, trygge (terapeut)rollen og kan spille opp for eldre med veldig ulike forutsetninger og behov.

Og for å styrke kvaliteten i de prosjektene som har en terapeutisk funksjon eller retter seg til spesielt sårbare pasientgrupper, bør spaserstokkutøverne suppleres med et tverrfaglige team i kommunen som kjenner sine beboere og pasienter. Teamet representerer kontinuitet og tverrfaglighet og kan veilede utøvere, produsenter og prosjektorganisasjoner – og de ansatte helsearbeidere – og slik heve kvaliteten ytterligere i Den kulturelle spaserstokken.

Mette Kaaby er leder av Bærum Venstre og Metrofon

Publisert:

Del: