Å holde det humanistiske hodet over vannet

Hvilke prosjekter ville vi fått dersom hovedsponsorene i det frie kunstfeltet var det private næringsliv, spør Mette Kaaby.

Kalender

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

05/08/2021 Kl. 19.00

Oslo

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

08/08/2021 Kl. 19.00

Oslo

Regimentets Datter av Gaetano Donizetti

11/08/2021 Kl. 19.30

Viken

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

19/08/2021 Kl. 18.00

Oslo

Denne helgen er jeg stolt og glad over å kunne realisere første del av det politiske multimediaprosjektet Flammepunkt av komponisten Natasha Barrett og undertegnede. Et prosjekt om brennende biler, ungdomsopprør og lyden av Europa i økonomisk krise, kaos og håp i demokratiprosessene i Syria, Ukraina, Egypt og Tyrkia. Og hadde Fritt Ord og Norsk kulturråd, Grunnlovsjubileet 2014 og Akershus fylkeskommune hatt små, deilige føtter, hadde jeg kysset dem alle sammen.

For dette prosjektet ville aldri blitt realisert av private sponsorer. Ingen ønsket å finansiere et musikalsk mutimediaprosjekt om temaet opprør, demokratikamp og menneskerettigheter i vår tid. Og jeg skjønner hvorfor.

I den politiske iveren etter å finne flere finansieringskilder til kulturlivet, har privat sponsing blitt den nye kjekkasen, både for denne og den forrige regjeringen. Og i teorien er det en god ide, gitt de mange ambisiøse målene for etikk og samfunnsansvar som strategiene til ethvert aksjeselskap renner over av. For ikke å glemme ambisjonene om å skape innovative arbeidsmiljø og stimulere til kreativitet og produktutvikling. Her må det da være et gi-og-ta-potensial mellom kunst- og næringslivet?

Etter å også ha jobbet som konsulent innen endringsledelse og organisasjonsutvikling i det frie næringsliv i flere år, kan jeg peke på mange faglige møtepunkter mellom kompetansen innen musikk og kunst, og behovet for utvikling, innovasjon, personlig utvikling og tverrfaglig samarbeid i bedrifter. Dessverre praktiseres det sjelden.

Mange har pekt på at kultur og næringsliv ikke snakker samme språk, at vi trenger dyktige “oversettere” som kan skape grunnlaget for givende samarbeid. Kan så være. Men jeg tror at det ligger en større grøft mellom kunstnernes og bedriftenes grunnleggende forventninger til hva kunst skal være, enn hva kulturminister Thorhild Widvey tror.

Ingen sponsorer ville finansiere prosjektet om opprør, demokratikamp og menneskerettigheter, og Mette Kaaby forstår hvorfor.

Ingen sponsorer ville finansiere prosjektet om opprør, demokratikamp og menneskerettigheter, og Mette Kaaby forstår hvorfor. (Foto: )

For hvorfor er det interessant for bedrifter å sponse kunstprosjekter av ymse frilansgrupper og enkeltkunstnere basert på ulne prosjektbeskrivelser? Hva får bedriftene igjen? Svært lite de er interesserte i:

– Ingen kjendiser er med
– Ingen komikere er med
– Det er ingen høye besøkstall der bedriften kan sanke kredibilitetspoeng
– Prosjektet har begrenset medieeksponering
– Det er intet signalbygg å besøke, ingen fin plakett å få firmaets logo på, ikke noe sted man kan invitere til produktlansering.
– Innholdet kan være forvirrende, og vanskelig gjenfortelle i lunsjen uten å fremstå som idiot.
– Det er lite vinner-ideologi å spore i prosjektene, og mye diffust og skakt i innhold og deltakende kunstnere.
– Hit-potensialet er vanskelig å spore.
– Det er umulig å skyte inn ordet “trivelig” eller «verdens beste» i innbydelsen som sendes ut i bedriften til premieren.
– Det er stor usikkerhet om det vil bli et positivt og stemningsskapende event å invitere kunder med på.
– Politiske konflikter og kunst er kontroversielt på den gale måten.

 Jeg tror at det ligger en større grøft mellom kunstnernes og bedriftenes grunnleggende forventninger til hva kunst skal være, enn hva kulturminister Thorhild Widvey tror.

Jeg er helt sikker på at kunstnere ikke er bedre mennesker, sannsigere som alle har høyere etikk og bedre moral enn andre. Selv ikke skistjerner og Ibsenprisvinnere har det!

Men jeg ser at det er kunstnere som lager interessante prosjekter om etiske problemstillinger og samfunnsutfordringer som er aktuelle og som løfter frem det uperfekte ved mennesker. Når idrettsstjernene gjør det, kalles det «genial pressehåndtering».

Sponsing kan sees som et idealistisk forhold mellom to parter, der man gjensidig løfter frem attributter ved hverandre som man er stolte av og mener vil øke verdien i selskapet. Synet på annerledeshet og psykisk funksjonshemmede var temaet for teatergruppa De Utvalgte. Forestillingen er pristynget, men tvetydig i sin behandling av tema. Den gav meg få svar, men mange interessante tanker. Ingen private sponsorer ble med på den reisen.

Det er menneskelig å feile, vi er ikke perfekte og det er god humanisme i å løfte frem det uperfekte mennesket. Men når sponsoren Coop (selve koopertiv-kongen og samfunnsstøtteren over det langstrakte land) løfter frem verdiene «Full, Feig og Egoistisk» som det de er mest stolt av for tiden, er det da som en ydmyk hilsen til det feilbarlige mennesket eller er det en hyllest til attributter som til slutt skaper en vinner i det norske samfunnet?

Så derfor: Kom igjen, Norsk kulturråd, og alle dere norsk fonds som finansierer det frie kunstfeltet. Sprell med tærne. Dere holder det humanistiske hodet til nasjonen over vannet. Dere gjør det mulig å realisere nyskapende, vakker, skakk og rar musikk, tegneserier, visuell kunst av ymse slag, teater, litteratur, film og alt det som stiller spørsmål ved et folks karakter, en nasjons identitet, og deres handlinger.

Jeg kysser gjerne deres føtter.

Mette Kaaby er prosjektleder i Flammepunkt og leder av Metrofon
Flammepunkt vises på Eidsvoll verk 14. september kl 19.00. Mer informasjon på Flammepunkt.no.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.
Digitale festivaler og konserter

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev