Og hvordan forklarer man hva som skjer i arbeidet med et musikkstykkes fortelling? Sandra Kolstad og Erlend Skomsvoll gir noen svar.

© Jostein Eliassen / Flickr.com

”Arrangøren er kanskje den mest usynlege aktøren i den ferdige produksjonen, trass i at ho eller han er hjernen bak den musikalske dramaturgien.”

Slik introduserte Nasjonalbiblioteket høstens siste samtale i panelserien ”Musikklære”. Jazzpianist, orkesterleder og musikkarkivar ved Nasjonalbiblioteket, Per Husby, ledet samtalen og åpnet med å hevde at arrangering – overraskende nok – ikke finnes som oppslagsord i noen av bibliotekets oppslagsverk. Dette til tross for at nesten all musikk arrangeres.

Panelet, som besto av eksperimentell elektro-popmusiker Sandra Kolstad, jazzmusiker og komponist Erlend Skomsvoll og den svenske arrangøren Karl-Johan Ankarblom, skulle i løpet av den drøye timen forklare arrangeringsvirksomhet blant annet slik:

– Det handler om oppbygning, hva verket skal fortelle; dramaturgien
– Det kan være å legge rolig stryk på en poplåt
– Det kan være å gjøre litt tolkning
– Det kan være å gjøre en helt fri tolkning, eller å rekomponere
– Det kan være å ta bort eller omforme deler av orkestreringen
– Det handler om å skape et sluttprodukt

Vanskelige skiller
Samtidig pekte de på at det i dag, kanskje særlig i popmusikken, kan være vanskelig å skille mellom hva som er komponering, arrangering og produsering, når alt gjerne skjer i samme program og på samme skjerm. Ekstra diffust blir skillet om musikeren arrangerer for seg selv.

Hør også: BALLADEPODDEN: Hva er det med coverlåter?

Det ble også hevdet at det som skiller for eksempel instrumentering fra arrangering, både i tradisjonen og innenfor ulike sjangere, er om summen av det som blir fremført har trukket fra, eller lagt noe til den opprinnelige komposisjonen.

Sandra Kolstad Foto: Anne Valeur

Bygge et hus
Etter panelet fikk Ballade sette seg ned med Kolstad og Skomsvoll for å få nærmere innblikk i deres syn på hva arrangering er, kan være – og hvordan de selv arbeider som arrangører.

– Er det noen forskjell å arrangere for scenen eller i studio?

– La oss si du tar en vanlig sang, som i utgangspunktet kan spilles med vokal, piano og gitar, helt enkelt. Tar du den i en orkestreringsarrangeringsretning, kan du få et svært partitur som låter storslagent med fullt symfoniorkester. I studio kan du bygge en verden rundt låten med samplinger. Det du gjør er akkurat det samme, bare på forskjellig måte. Det er som å bygge trehus eller murhus, sier Skomsvoll.

For Kolstad er de to prosessene knyttet sammen.

– Når jeg produserer, arrangerer jeg samtidig. Jeg tenker ikke nødvendigvis på de to prosessene som forskjellige. Det jeg lager i studio blir også i stor grad mine liveversjoner. Jeg produserer og arrangerer musikk som har så mange lag i seg, at om jeg skulle hatt med et band på scenen, som spilte alt dette live, måtte jeg hatt med meg ti musikere, minst. Det er ikke praktisk mulig, sier Kolstad.

Sluttproduktet
Skomsvoll nikker, og sier at de er ganske enige. Enigheten går på at de ønsker seg det samme, et bra sluttprodukt. Men virkemidlene for å komme dit kan være ulike.

– Noen ganger kan en låt på en plate få lov til å være helt minimal, med et instrument og en vokallinje, og så kan den live få lov til å bli noe annet. Jeg liker å omarrangere gjennomproduserte låter fra plater og gjøre dem helt minimale i konsertsammenheng. Det handler alltid om å få frem en låt på best mulig måte, utdyper Kolstad.

– Hva er det dere faktisk gjør, altså hva skjer i arrangeringsprosessen?

– For å ta et ufaglig bilde: Du flytter inn i en leilighet, som ikke har noen møbler, og hvite, vegger. Da må man tenke; hvordan skal denne leiligheten innredes? Er det høyt under taket, kan det passe med noen høye skap, er det lavt under taket, bør det kanskje være lave møbler for å få plass til den du er, spør Skomsvoll og fortsetter;

– Sånne prosesser likner det å arrangere musikk. Låten har i seg selv noen kvaliteter, og så kan det være at den skal spilles, synges eller fremføres av noen som har andre kvaliteter, og så begynner man å finne noe som kan bekrefte det, eller understreke kontrastene.

Kolstad synes ikke Skomsvolls bilde er helt ufaglig:

– Musikk og lyd er romlighet. Man jobber hele tiden med musikk i rom. Hadde det ikke vært et rom, ville det heller ikke vært lyd.

– Men i tillegg kommer også det narrative — fortellingen — inn, og spørsmål om form og innhold. Hvordan jobber disse godt sammen, hvor vil jeg ha høydepunktet i låten. Hva skal fortelles når? Hva skal sangen gjøre med den som lytter? Det handler om forventninger, og om man jobber med eller mot dem.

Erlend Skomsvoll Foto: Ann Iren Ødeby

Balanse og frihet
Forventningene de ser for seg, kan finnes både hos et tenkt publikum, hos dem selv eller hos en oppdragsgiver. Skomsvoll hevder at han regnes som en ukonvensjonell arrangør, og tror at det derfor kan være noen arrangøroppdrag han ikke får.

– Jeg jobber med balanse og ubalanse — i musikken og i relasjon både til de som opptrer og de som skal høre på, sier han.

– Det ligger jo noen forventninger der når man får bestillingsverk eller jobber for noen andre. Når jeg lager min egen musikk, er jeg kanskje mer fri, eller, jeg har i det minste ”bare” mine egne forventninger å forholde meg til, bryter Kolstad inn.

– Hvordan er det forskjellig å arrangere for seg selv og andre?

– Det kommer helt an på hvem en selv er, og hvem andre er. Jeg, for eksempel, kan være helt forferdelig å jobbe med, som og for meg selv. Sånn sett er det mange fordeler med å jobbe for andre. Det å skrive og arrangere teatermusikk er noe av det morsomste jeg gjør, nettopp fordi jeg blir befridd fra mitt «jeg» i det. Jeg får aldri løsrevet meg helt fra meg selv når jeg jobber med egne ting. Samme hvor mye jeg forsøker å abstrahere det, så er jeg inni der, sier hun.

Les også: Møter i musikken

– Det handler om rammer. Og når du går inn i dem, så kan det bli et jordskjelv av energi, fordi du får så masse begrensninger i oppdragene, utdyper Skomsvoll, før Kolstad igjen tar ordet og setter forholdet mellom det å skrive for seg selv og på oppdrag fra andre i sammenheng med håndverket til grunn for så vel arrangering som produsering, komponering og musikkutøvelse.

Alt er arrangering
Begge understreker at håndverket og evnen til å bruke de nødvendige timene for at arrangementet skal bli bra må være der, uansett hvordan man tolker begrepet å arrangere. Arrangering av allerede kjente verk kan som nevnt også grense over i komponering, men vil etter Kolstads syn ikke bli en ny komposisjon før låten er trukket mot en friere tolking enn det som er åpenbart gjenkjennelig fra den opprinnelige komposisjonen.

Utenfor det rent opphavsrettslige, definert av NOPA som å tilrettelegge et verk for musikere som skal fremføre det, er det kanskje som Skomsvoll sier: Alt er arrangering.

– På samme måte kan arrangering være veldig teknisk, som å skrive noe enkelt inn i en poplåt, eller det kan være alle grader mellom det og det å være fullstendig fri og kreativ. Det handler om et møte mellom en musikkarbeider og noen som skal høre på.

Publisert:

Del: