Sandra Kolstad er bevisst på å møte individualisme med fellesskap og kunstnermyter med hard arbeid. Men da hun skulle komponere for teater møtte hun sin egen ubevisste selvsensur.

Sandra Kolstad Foto Ann Valeur

– Hører du meg?

Ansiktet til Sandra Kolstad er pikselert, men lyden på Skype-linjen fra hotellet i Skien hvor hun befinner seg er tydelig. Hun er på første dag av en tre ukers turné med Rikskonsertene i Telemark, hvor hun serverer klubbstemning til ungdomsskoleelever hver morning.

– Jeg er skikkelig morgenfugl og trives godt med å stå opp tidlig og jobbe. Man skulle kanskje tro at det føles rart å gjøre et klubbkonsept tidlig om morgenen, men det funker overraskende bra. Folk tar av, det er det som er så gøy med musikk. Man skaper et rom og glemmer at det er tirsdag klokka ti på halv elleve, liksom.

Drømmen som forsvant
Kolstad regnes i dag som en av landets fremste popartister, men egentlig var drømmen å bli klassisk pianist. I tenårene øvde hun tre timer hver morning før hun gikk på skolen, studerte under Wolfgang Plagge og briljerte med første sats av en Beethoven-sonate under prøvespillingen ved musikkonservatoriet i København. Alt gikk som planlagt og juryen var fornøyde, helt til de ba henne fortsette videre på andre sats. Den hadde hun ikke øvd på.

– Jeg kom ikke inn. Andre mennesker hadde sikkert bare søkt igjen, men etter den opplevelsen ble jeg forskremt og ga rett og slett litt opp. Jeg dro til India og bodde der i et halvt år, du vet … Men jeg er glad for at jeg ikke ble konsertpianist.

Mye på grunn av den klassiske musikkscenen, som hun beskriver som «en konform og konservativ verden, dessverre».

– Men det er mye som er konservativt og konformt i popvirkeligheten også. Jeg holder meg litt unna alt det, isolerer meg, reiser til huset som familien min har i Sveio og sitter der og jobber. I Berlin også, jeg prøver å fokusere mest mulig på musikken. Det var ikke de røde løperne som fikk meg til å begynne og lage musikk, det var oppriktig lydarbeid, et forsøk på å få lyden jeg hører i hodet mitt ut.

Fra allegro til Ableton
At hun skulle gå fra klassisk piano til elektronisk musikk kom likevel som en overraskelse på henne. Hun flyttet til Berlin uten jobb, fikk tak i Ableton Live, knotet rundt uten hjelp av manualer og utviklet sin egen teknikk, sitt eget lydbilde. Egenproduserte «Crux» kom i 2011, et kjølig synthunivers ledet av Kolstads stødige vokal. Hun har funnet plassen sin der, i elektropopen, og over nyttår er hun klar med soloplate nummer fire, «San Silva».

– San Silva er et slags alter ego som trådte frem i arbeidet med denne platen. Hen – det er verken hun eller han – er en mystisk skikkelse. San Silva høres også ut som et sted, og det er det. For meg er musikken like mye et sted jeg er med på å skape og som jeg inviterer andre inn i. Platen er et slags anti-individualistisk manifest. Vi snakker så mye om individet, det enestående og sterke individet. Jeg er ikke så interessert i den størrelsen. Jeg blir mer og mer interessert i det fellesmenneskelige, hva som binder oss sammen.

For meg er musikken like mye et sted jeg er med på å skape og som jeg inviterer andre inn i.

Hun blir engasjert.

– Det er så skummelt å proppe folk, og ikke minst barn, fulle av budskapet om det enestående individet. ’Du kan bli hva du vil.’ Det er ikke sant! Det gjelder for de aller færreste.

Kraften i kollektivet
Interessen for fellesskapet, det kollektive, har hun også tatt med seg inn i musikken i senere tid. De to første soloplatene produserte hun selv, mens produsent Yngve Sætre har vært med på «Zero Gravity State of Mind» fra 2014 og kommende «San Silva». På sistnevnte har også Emile the Duke produsert en låt, det samme har islandske Viktor Orri Árnason. Stephan Stephensen fra GusGus bidrar også.

– Er det enklere å slippe andre til når du på bakgrunn av de første platene dine vet at du også mestrer produsentrollen selv?

Sandra Kolstad Foto: Anne Valeur

Sandra Kolstad Foto: Anne Valeur


– Det tror jeg nok. Før jeg lagde første plata mi jobbet jeg med mange forskjellig produsenter og fikk det aldri helt til å funke. Det som kom ut av de produsentene var ikke min musikk lenger. For meg har det nok vært veldig viktig å lære håndverket selv og ha et språk og en teknisk innsikt for å kunne sette ord på hva det er jeg vil og ikke vil ha.

I Sætre har hun funnet en makker hun stoler på – så mye at han på kommende plate også fikk synse på låtskrivernivå.

– Jeg kom til Bergen og satt meg ned med Yngve foran pianoet. Det er første gangen jeg har gjort det med en produsent, det var veldig lærerikt. Men også en tillitsøvelse. Jeg må stole på at Yngve tar de rette avgjørelsene og har hørt låtene på rett måte.

Fra tekno til tresmak
Kolstad ble nylig medeier i Duper studio i Bergen, som ble startet av Sætre og Jørgen Træen. Utviklingen fra laptopen hjemme i Berlin til proffe studiofasiliteter og organiske instrumenter gjenspeiles også i musikken hennes.

– Mens de første to platene mine er helt elektroniske var det flere instrumenter på forrige plate. Det var første gangen jeg brukte spilte trommer, for eksempel. Jeg arbeider hele tiden med å lage elektronisk musikk som er organisk og dynamisk, som lever og puster og smaker tre hvis man tygger på det.

Hun beskriver seg selv som en rastløs sjel. Ventingen på at ny, ferdig musikk skal komme ut tærer på tålmodigheten, og hun er allerede i gang med neste soloplate, sin femte. Hun ser for seg at det kanskje blir en helt nedstrippet affære, hvor hun tar med seg tre mikrofoner til feriehuset i Sveio og spiller inn, kun henne og det gamle pianoet som står på låven. Ikke at prosjektet er forankret i en bohemsk drøm om den ensomme kunstnersjelen, den slags vil Kolstad til livs. Hun er opptatt av å avmystifisere kunsten.

– For meg er musikk arbeid. Jeg står opp tidlig om morgenen, setter meg ned og jobber. Jeg sitter ikke og venter på en guddommelig åpenbaring. Det der sausete greiene med smerte og den slags, det er jeg ikke interessert i. Men den virkelige mystikken i musikken, den er jo kjempeinteressant. Ofte når jeg skriver musikk kommer det noe som jeg overhode ikke kan forutse eller planlegge. Det er da det blir bra! Jeg spiller ofte inn ting på telefonen eller i Ableton, våkner neste dag og bare, hæ? Lagde jeg det? Det er noe mystisk som er i sving. Derfor er jeg opptatt av å avmystifisere så mye som mulig rundt musikken, for det er så mystisk i seg selv. Det er nesten slik at jeg ikke tør å tenke de tankene helt ut, jeg er så redd for at hvis man tenker for mye på det så…

Det der sausete greiene med smerte og den slags, det er jeg ikke interessert i. Men den virkelige mystikken i musikken, den er jo kjempeinteressant.

– Finner du ut av det?

– Nei …

– Blir gal?

– Ja, eller noe annet, jeg vet ikke. Musikk er mye matematikk, tall og intervaller. Og så er det en hel del mystikk.

– Er det mystikken som holder deg interessert i eget arbeid?

– Jeg lager masse musikk og det meste blir heldigvis aldri utgitt, men det er viktig for meg å ha den døra inn til det rommet på gløtt hele tiden. Så liker jeg også å jobbe konseptuelt, jobbe med temaer, forske i musikken. Det har ingenting med at jeg vil være konseptkunstner å gjøre, det bare faller meg naturlig og gjør meg interessert. Jeg synes det er fint hvis popsangene kan både eksistere som en fin popsang, men også gå inn i en større sammenheng. Jeg tror virkelig på popmusikken og at den kan bety noe for både enkeltmennesker og samfunnsutviklingen. Jeg er ambisiøs på vegne av popen.
Møtte seg selv i døra

Kolstad skriver ikke bare musikk for seg selv. Akkurat nå går forestillingen «Songfuglen» på Det norske teatret, stykket om gutten Jakoba som lever som kvinne, hvor Kolstad har komponert musikken. Første gang hun skrev musikk til en forestilling var på ungdomsskolen da hun og en venninne engasjerte hele 10. klasse i oppsetningen av den egendiktede historien om Hitlerjugend-lederen Gustav som forelsket seg i en jødisk jente. Kolstad mimrer og ler om hverandre. Hun regner likevel «Songfuglen», stykket basert på Jan Roar Leikvolls roman, som det første ordentlige komponistoppdraget hun har hatt for teater.

– I arbeidet med «Songfuglen» jobbet jeg konseptuelt tidlig. Leikvoll skriver mye om religion og seremonier, og jeg gikk inn i ulike typer religiøs musikk. Jeg hadde lyst til å lage et musikalsk uttrykk som hadde med religion å gjøre, og det gjorde noe med hvordan jeg skrev musikken. Jeg fikk også tekster, som automatisk farget komposisjonsarbeidet. Men jeg opplevde arbeidet som veldig befriende. Jeg ble også klar over at jeg nok driver med en form for selvsensur når jeg skriver sanger til meg selv som jeg ikke var helt bevisst på.

– På hvilken måte?

– Ja, det var underlig. Ikke at jeg er ufri i min egen musikk, men det er litt som når man kjører bil. Vi forholder oss til trafikklys, skilt og veimerkinger uten å tenke på det. Vi er mye mindre frie enn vi tror. Det var litt det jeg oppdaget i arbeidet med «Songfuglen», at det finnes noen føringer i mitt eget arbeid som jeg ikke ser.

Hun har allerede fått et nytt oppdrag av «Songfuglen»-regissør Peer Perez Øian om å komponere musikk til et stykke som skal settes opp på Den Nationale Scene i Bergen i mai. Når ukene med skolekonserter i Telemark er unnagjort legger hun ut på en tre ukers turné i Sør-Amerika, og hun er i gang med å produsere låter til Norsk Tiger-vokalist Stine Wingsternes’ kommende soloplate. I tillegg til eget album kommer hun også snart ut med roman på forlaget Fanfare. Hun har lite dødtid med andre ord. Men før alt det skal hun spille sin aller første konsert på Henie Onstad Kunstsenter 30. oktober, noe hun har gledet seg til lenge.

– Hva skjer med musikken når du tar den inn på museum? Hva gjør kontekst med kunsten?

– Vi er veldig kontekstorienterte som mennesker. I Tyskland hører journalistene mørke, norske skoger i musikken min. I Norge hører de mørke klubber i Berlin. Sånn er vi bare, vi hører ut ifra det vi ser. Klart, det er annerledes å se meg på Henie Onstad en søndag ettermiddag enn en lørdagskveld på klubb. Men jeg gleder meg spesielt mye til den konserten, og håper og tror at musikken tåler det rommet også.

Publisert:

Del: