Hva betyr Ultimafestivalen i dag?

Årets Ultimafestival er den 25. i rekken. Ballade har spurt musikere, komponister, kritikere, redaktører med flere om hva festivalen betyr i dag, og hvor den bør utvikle seg videre.

Lasse Thoresen, komponist
Hva betyr Ultimafestivalen i dag?
– Ultima er en mulighet til å observere nye strømninger i musikken, en anledning til å knytte internasjonale kontakter, finne ut hva kolleger og tidligere studenter driver med, og gir en og annen stor og uventet opplevelse. Og det er en arena for oppføring av egne verker (dvs. en undergruppe av min produksjon passer til Ultimas estetiske ideologi).
Hva er ditt viktigste minne fra festivalen, og hvorfor?
– Jeg må bli litt selvsentrert her: Uroppføring av Thus med NewBand, oppføringen av From the Sweet Scented Streams of Eternity med Solistkoret, og uroppføringene av AbUno med Cikada og Løp, Lokk og Linjer med Bit20. Dette har for meg vært milepæler i min egen musikalske utvikling.
Av annet: Concertini av Helmut Lachenmann, Vortex Temporum av Gerard Grisey. Og seminarer vi har hatt på Musikkhøgskolen i tilknytning til Ultima programmer.
Hva mener du festivalen har vært god på, hva er det viktigst den jobber med fremover?
– En stor festival vil alltid ha en tendens til å snu kappen etter vinden, og å være værhane er vel en samtidsfestivals oppgave, i hvert fall én av dem. Men kvalitet må voktes, skjønt det er et omstridt begrep.  Defineres kvalitet bare som tidsriktig bruk av materiale skjer en utvanning av begrepet.  Håndverkskvalitet – det interne arbeidet med klanger og teksturer – er noe som trenger å honoreres.
Mens serialistene drev dette til absurditet, er det en viss tendens i motsatt retning nå, ‘skrap på en cello og du er inn’.  Kvalitet ligger ikke i materialet, men i måten det transcenderes. Stil og modernitet bør ikke bli eneste seleksjonskriter. Og vær så snill: Hold unna kurator-kunst, konseptmusikk, altså musikk som ikke er selvforklarende utfra den klingende opplevelse, men er avhengig av verbale mellomledd, gjerne i en elitesjargong for å forstås.

Tanja Sæter, kunstner og konsulent for Kunst i Oslo. Tidligere prosjektleder Oslo Open
Hva betyr Ultimafestivalen i dag?
– Ultima betyr mye for utviklingen av samtidskunsten og samtidsmusikken. Jeg tror også BUD er bra med tanke på ny-rekruttering. ULTIMA er en tydelig og unik representant som synliggjør en del av samtidskunsten publikum ikke møter i det daglige.
Hva er ditt viktigste minne fra festivalen, og hvorfor?
– Det er vanskelig å velge, det har vært mange opplevelser som har satt spor, men jeg tenker umiddelbart at elektroniske konserter har gjort sterkest inntrykk. Og det jeg ikke forstår. I år ser jeg virkelig frem til Heine Alvdal og Yukiko Shinozaki på Black Box, søndag 12. september.
Hva mener du festivalen har vært god på, hva er det viktigst den jobber med fremover?
– Ultima har vært gode på å representere de mest spennende aktørene innenfor samtidsmusikken og stiller alltid med et variert program hvor man får mulighet til å gjøre seg kjent med deler av samtidsmusikken man ikke hadde oppdaget ellers. Antall deltagende visningssteder og musikere er imponerende.
Ultima oppleves som et solid og langsiktig arrangement, noe som trengs innenfor denne delen av kunstscenen. Alt for mange festivaler og visningssteder forsvinner på grunn av kortsiktighet. Jeg opplever profilen som frisk, tydelig og tror samarbeidet med de grafiske designerne i NODE Berling vil bære frukter langt inn i fremtiden.


Notto J W Thelle, daglig leder Notam
Hva betyr Ultimafestivalen i dag?
– Det er den viktigste arenaen for såkalt «samtidsmusikk». Men Ultima har i senere år vært flinke til å hente impulser fra andre sjangre og tradisjoner, og unngår slik å bli konservative. Det er mange samtidsmusikkfestivaler som ser mer ut som fortidsfestivaler, men Ultima fornyer seg.
Hva er ditt viktigste minne fra festivalen, og hvorfor?
– Den største wow-opplevelsen var nok urpremieren på Simon Steen-Andersens Black Box Music med Oslo Sinfonietta på Rådhuset i 2012. Det var en helt uforventet musikkopplevelse. Dette til tross for at Black Box-instrumentet ble bygget hos oss på Notam, så vi hadde inngående kjennskap til konseptet. Men kombinasjonen av komposisjonshåndverk, humor og publikumsfrieri imponerte meg stort.
Hva mener du festivalen har vært god på, hva er det viktigst den jobber med fremover?
– Ultima fornyer seg. De har i senere år vært flinke til å hente nye impulser, og unngår slik å bli konservative. De sliter per i dag imidlertid med en for liten stab for å være en såpass stor festival. Medlemsorganisasjonene bidrar med en god del, men de burde ha hatt flere folk til å koordinere alle produksjonene. Enten det, eller legge lista litt lavere.

Arvid Skancke Knutsen, Musikkskribent og tidligere redaktør Ballade
Hva betyr Ultimafestivalen i dag?
– Ultimafestivalen har hatt mange skiftende perspektiver og strategier gjennom årene. Den er primært et fint fokus på noe av det som rører seg i samtiden, selv om jeg ikke alltid er helt overbevist om at vi virkelig blir presentert for den mest sentrale samtidsmusikken av i dag. Festivalen har de siste årene åpnet seg mer for klassisk avantgarde-rock, elektronika og kanoniserte verk. Det gir et større mangfold, men kan også føre til at Ultima blir mer likt det generelle festival- og konsert-tilbudet. Årets program virker godt balansert på papiret.
Hva er ditt viktigste minne fra festivalen, og hvorfor?
– Jeg vet ikke om det er det “viktigste”, men fremføringen av John Cages “Europeras” i Kulturkirken Jakob i 2001 er et av minnene som sitter godt. Det var et lekent stykke, som samtidig fikk en opphøyd ramme gjennom valg av lokale. Jeg har også lyst til å trekke frem performancen med Diamanda Galas på Sentrum Scene i 1993, der John Persen viste stor åpenhet, teft og provokasjonsvilje i bookingen. Den konserten fikk blant annet betydning for hvordan norsk black metal utviklet seg, både visuelt og musikalsk.
Hva mener du festivalen har vært god på, hva er det viktigst den jobber med fremover?
– Jeg skulle som sagt ønske meg at Ultima rendyrket samtidsmusikk-aspektet, siden de har et spesielt mandat på det området. I tillegg må man gjerne la de hundre blomster blomstre. Men jeg savner ofte en klarere kontekst for valgene av festivalmusikken. Vi har mange gode musikkformidlere I Norge, som gjerne kunne blitt dratt inn i programmet i større grad enn i dag.

Ingrid Røynesdal, direktør Oslo Filharmoniske Orkester
Hva betyr Ultimafestivalen i dag?
– Jeg mener at festivalen er en unik kraft for samtidsmusikken og for musikklivet, både som ressurssenter og som en vital festivalaktør.
Hva er ditt viktigste minne fra festivalen, og hvorfor?
Det er så mange at det er vanskelig å plukke ut ett. Noe av det jeg opplever som mest kraftfullt ved festivalen er at den spenner både over det helt introverte og lille, til de storskalerte produksjonene på de største scenene. Om jeg tvinges til å velge må jeg si at Harry Partchs Delusion of the fury, med Musikfabrik og regissør Heiner Goebbels på Nationaltheatret gjorde et veldig inntrykk.
Hva mener du festivalen har vært god på, hva er det viktigst den jobber med fremover?
– De fremstår som svært profesjonelle i alle ledd, og de er også selv veldig reflekterte omkring hva de fra år til år kan forbedre og forsterke. Det er en stor styrke ved festivalen og noe som gjør at det oppleves som om den er i stadig utvikling.

Hege Duckert, Kulturredaktør NRK
Hva betyr Ultimafestivalen i dag?
– Ultima har de siste årene klart å gjøre samtidsmusikken tilgjengelig og populær for et større publikum. Mange unge fra ulike miljøer er å se på konsertene. Ultima har sin styrke i at festivalen byr på både spennende musikkopplevelser som vi sjelden kan oppleve i Norge, til den helt nye musikken og de helt nye uttrykkene. Jeg liker også at festivalen favner så mange uttrykk: multimedia, dans, bildekunst og tilbud til barn. Ultima har mange uroppførelser, og det er spennende å følge med på hva de norske komponistene jobber med. NRK P2s nye program for samtidsmusikk, Spillerom Søndag, skal følge en del av komponistene og sende intervjuer, reportasjer og konserter de kommende ukene.
Hva er ditt viktigste minne fra festivalen, og hvorfor?
– Jeg har ikke vært så ofte på festivalen selv, men NRK dekker Ultima bredt, gjennom reportasjer, intervjuer, anmeldelser og konsertopptak. I år sender vi bl. a. åpningskonserten direkte, og tar opp KORKs konsert i Aulaen med to norske uroppførelser. Mitt personlige minne er nettopp fra KORK og åpningskonserten i fjor, da de spilte Coro av Luciano Berio sammen med solistkoret, dirigert av Grete Pedersen. Det var en konsert ulik alle andre jeg har sett og hørt, der orkestret og koret var blandet, de sto og satt i mange små grupper. Det ga en helt spesiell følelse i kirkerommet, med imponerende enkeltprestasjoner midt i fellesskapet. KORK har gjort mange konserter med ny musikk i Oslo domkirke, blant annet Gavin Bryars uforglemmelige «Jesus never failed me yet» for to år siden.
Hva mener du festivalen har vært god på, hva er det viktigst den jobber med fremover?
– Jeg tror festivalen har muligheten til å skape større og flere debattarenaer innen temaet musikk og samfunn. Nye kunstuttrykk har ofte en samfunnskommentar i seg, som egner seg for offentlig samtale. Vi i NRK samarbeider gjerne om å utvikle nye arenaer for en slik debatt.

Knut Olav Åmås, direktør Fritt Ord
Hva betyr Ultimafestivalen i dag?
– Ultima er en svært viktig musikkfestival – Norges ledende på samtidsmusikk. Det beste holder høyt internasjonalt nivå. Lars Petter Hagen er en sterk festivalsjef. Fritt Ord er glad for å støtte Ultima.
Hva er ditt viktigste minne fra festivalen, og hvorfor?
– Det er åpningskonserten i fjor, Luciano Berios store kor- og orkesterverk «Coro». Der deltok KORK og mitt favorittkor, Det norske solistkor. Det gjorde sterkt inntrykk at kormedlemmene var spredt utover og plassert sammen med hver sin orkestermusiker.
Hva mener du festivalen har vært god på, hva er det viktigst den jobber med fremover?
– Det er en åpen og utfordrende festival, med tentakler mot klassisk repertoar og folkemusikk, blant annet.

Tanja Orning, Cellist og komponist
Hva betyr Ultimafestivalen i dag?
– For publikum: muligheten til å erfare live fremførelser som kan bringe opplevelser, innsikt og erkjennelse. Ultima er en arena for eksperimentell og ny musikk som et viktig alternativ til mainstream populærkultur. For meg personlig betyr festivalen en kjærkommen anledning til å høre konserter, forestillinger og installasjoner. Den representerer også en mulighet for meg til å spille konserter selv.
Hva er ditt viktigste minne fra festivalen, og hvorfor?
– Jeg har tallrike gode minner fra festivalen. Det som rager høyest er nok likevel MusikFabriks fremføring av Harry Partch, Delusion of The Fury, regissert av Heiner Goebbels, på Nationalteateret i 2013. Musikernes bevegelser for å frembringe lyd på de overdimensjonerte instrumentene forsterket opplevelsen av musikken, og omvendt: en integrert form for musikkteater oppstod uten at noe ekstramusikalsk eller teatralt var nødvendig. Musikerne spilte med enorm glød og dedikasjon, og alle sang og spilte andre instrumenter enn sine egne i denne unike og helhetlige forestillingen.
En stor opplevelse var også Rolf Borch i Helmut Lachenmanns klarinettkonsert med Oslo-Filharmonien i 2005: det oppsto en overveldende og fantastisk klangrikdom da tutti orkester spilte denne musikken, og Rolf spilte de utroligste nyanser på klarinetten.
Hva mener du festivalen har vært god på, hva er det viktigst den jobber med fremover?
– Festivalen har vært god på ulike ting under de ulike festivalsjefene. Geir Johnson satte festivalen på kartet ved å inviterte sentrale og toneangivende ensembler som Ensemble Recherche og Arditti-kvartetten. Samtidig tok han et nasjonalt kulturpolitisk ansvar ved å gi et stort spille-og handlingsrom til de norske komponistene og utøverne.
Lars-Petter Hagen har ført festivalen i et nytt paradigme, der den tverrkunstneriske estetikken står sentralt. Han har tatt konsekvensen av at den nye «kunstmusikken» ikke befinner seg i et vakuum, og han har sterke forbindelser til kunstfeltet. Der Johnsons ideal var å bringe god musikk ut av partiturene via gode musikere til et interessert publikum, virker Hagen mer som en kurator i kunstfeltet: Han kan sees på som en ikonoklast gjennom sin nedbrytning av sjangre, estetiske kategorier og hierarkier. Denne dreningen har ført til at festivalen ikke lenger eksisterer for et innforstått publikum, men at den i stor grad henvender seg til nye, ulike, og yngre publikumsgrupper. Ved fornyelsen har han fått et helt nytt tilfang av publikum, selv om det skal sies at han også har mistet en hel del.
Et svært vellykket grep er Ultima Academy som dyrker diskursen rundt samtidsmusikkfeltet som en integrert og viktig del av festivalen.
Jeg tror festivalen kunne vunnet på en tydeligere forankring i den eksisterende infrastrukturen og musikklivet i Oslo som er aktivt gjennom hele året. Et ledd i dette kunne være å knytte sterkere bånd til Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet og Musikkhøgskolen, som både er medlemmer av Ultima og som er utdanningsinstitusjoner. Utdanningspotensialet i festivalen er formidabelt, og det er dessverre liten samhandling mellom festivalen og institusjonene nå.
Til tross for Hagens eksperimenteringsvilje er det viktig å ikke kaste babyen ut med badevannet. Med det mener jeg det er viktig å ikke miste musikeren av syne. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg mener at god musikk spilt av musikere i en god akustikk enda ikke har gått av moten.

Bodil Maroni Jensen, Musikkritiker
Hva betyr Ultimafestivalen i dag?
– Ultimafestivalen betyr det samme i dag som i 1990; et betydelig perspektivskifte, en vekker og en påminning om hvilken merkverdighet det er at musikalske uttrykk stadig må kjempe seg frem i sin egen samtid.
Hva er ditt viktigste minne fra festivalen, og hvorfor?
– I fjor gav Danmarks radios underholdningsorkester en konsert i Universitetets Aula, dagen etter at orkesteret var vedtatt nedlagt. En fullsatt sal reiste seg med applaus til musikerne, mens musikerne på scenen reiste seg og mottok støtten. Ingen som var der vil glemme dette, og ingen var i tvil om hvilke verdier man sto opp for.
Hva mener du festivalen har vært god på, hva er det viktigst den jobber med fremover?
– Ultimafestivalen har gjennom alle 25 årene klart å opprettholde forventningen om at den bringer noe vesentlig. Den viktigste jobben vil derfor stadig være å satse på kunstneriske prosjekter der det er noen vits i, for publikum, å stille med åpne sanser.

Ingebjørg Sofie Larsen, Hornist og kulturredaktør Minerva
Hva betyr Ultimafestivalen i dag?
– Den er den viktigste stedet vi har for å ta pulsen på hva samtidsmusikken er og hvordan den utvikler seg. Både i musikkmiljøene og hos publikum.
Hva er ditt viktigste minne fra festivalen, og hvorfor?
– Det må være fremførelsen av Simon Steen Andersens «Black Box Music» fra noen år tilbake. Jeg ble slått i bakken: For det første var det musikalske så friskt og rytmisk fengende. Så var det iscenesettingen: Slagverker Håkon Stene dirigerte med armene stikkende ut av en miniversjon av en «black box» – med hendene i sentrum av sin egen scene. Det var underholdende i seg selv, men satte samtidig i gang en masse spørsmål hos meg. Hva betyr det å ha en dirigent i dag, når så mye i musikken handler om det som skjer mellom utøverne der og da? Grenser det ikke til komisk at vi i den nye musikken fortsatt satser så tungt på det tradisjonelle oppsettet med scene, orkester og dirigent? Steen-Andersens musikk er et eksempel på hvordan samtidsmusikken kan sette oss ut av spill, samtidig som den snakker til oss på flere enn ett plan. Det var første gang jeg opplevde et av verkene hans, og jeg var solgt.
Hva mener du festivalen har vært god på, hva er det viktigst den jobber med fremover?
– De har vært gode på å opparbeide seg en posisjon internasjonalt, både med kvalitet og profilering. Reiser du til London, NYC eller Berlin og treffer folk i samtidsmusikkmiljøet, snakker de om Ultima. Det at Norge har fått en slik posisjon, og dermed tiltrekker seg utøvere og samarbeidspartnere på toppnivå, er bra for utviklingen her i landet. Samtidig er det viktig at Ultima også er seg bevisste på sin rolle i miljøet her hjemme. De har en sterk posisjon og sånn sett mye makt, og derfor bør de bør ta dialogen med utøverne og komponistene alvorlig, sånn at de er med på å styre musikkmiljøet i en retning der folk som jobber med musikk på så høyt nivå kan leve av jobben.
Da tenker jeg blant annet på honorarer og økonomisk planlegging. En konsert på Ultima er kanskje høydepunktet i løpet av året, men honorarene dekker ofte ikke på langt nær arbeidet i forkant. Mitt inntrykk er at festivalen kan bli enda bedre på å ta disse problemstillingene alvorlig, for skal vi ta vare på den internasjonale posisjonen vi har fått, må våre egne komponister og utøvere også ha ressurser til å følge opp utviklingen.

Øyvind Torvund, komponist
Hva betyr Ultimafestivalen i dag?
– Ultimafestivalen betyr veldig mye for de eksperimentelle musikkmiljøene, en fin anledning til å få hørt og sett nye ting. Det er viktig at det finnes en festival som kan presentere store produksjoner og invitere utenlandske ensembler.
Hva er ditt viktigste minne fra festivalen, og hvorfor?
– Jeg husker første gang jeg var på festivalen i Universitetets Aula, en strykekvartett spilte Bartok og Ligeti, det var et fint alvor og en dyp konsentrasjon rundt musikken som gjorde inntrykk. Etterpå traff jeg Bendik Hagerup. Vi var begge 17 år med hestehale og frakk, og med store planer om å begynne å komponere.
Hva mener du festivalen har vært god på, hva er det viktigst den jobber med fremover?
– Festivalen har vært god på de store produksjonene, Diamanda Galas og Kork, Richard Barrett med Cikada og Elision, musikkteater av Heiner Goebbels og Harry Partch osv. Det føles naturlig om den fortsetter med dette.

Emil Bernhardt, Komponist og musikkritiker
Hva betyr Ultimafestivalen i dag?
Det vi kanskje kunne kalle Ultimafestivalens annen fase, under nåværende kunstneriske leder Lars Petter Hagen, fikk etter mitt syn sitt gjennombrudd med fjorårets festival. Hagens registrering av samtidsmusikkens oppløsning, dens åpning mot andre sjangre, interne utspørring av egne betingelser og grunnleggende usikkerhet, kom under denne festivalen klarere til uttrykk og fikk spille seg ut på flere nivåer enn hva som hadde vært tilfelle tidligere.
Det usikre og åpne, som Hagen vektlegger, har flere sider: Dels har festivalen et omfang og en struktur – her tenker jeg primært på samarbeidsmodellen mellom stifterne – som medfører et mangfold og gjør en stram tematisk spissing vanskelig. Dels har festivalen villet åpne samtidsmusikkfeltet mot andre sjangre, også for å tiltrekke seg andre publikumsgrupper enn dem som tradisjonelt oppsøkte samtidsmusikk i strengere forstand.
Og sist, men ikke minst, har denne åpningen speilet en undersøkende bevegelse som også finner sted i samtidsmusikken selv, noe som igjen har gitt åpningen mot det usikre en kunstnerisk relevans.
Hva er ditt viktigste minne fra festivalen, og hvorfor?
– Jeg har mange gode og viktige minner fra Ultima. Som student i overgangen fra det klassiske til en orientering mot ny musikk, var det helt avgjørende å få høre ensembler som Ardittikvartetten og Ensemble Recherche på festivalene på begynnelsen av 2000-tallet. Fra fjorårets festival vil jeg trekker frem Solistkorets åpningskonsert med Coro av Luciano Berio, og Ensemble Moderns fremføring av Mauricio Kagels Exotica som høydepunkter. Her ble sentrale, om enn delvis sjeldent fremførte verk plassert i en aktuell ramme, solid tenkt i forhold til temaet, som var nasjonen.
Hva mener du festivalen har vært god på, hva er det viktigst den jobber med fremover?
– Ultimafestivalen har gjennom hele sin historie vært god på å bringe det internasjonale samtidsmusikkfeltet til Oslo – det har dreid seg om utøvere, komponister og ikke minst verk av høy kvalitet. Lars Petter Hagen har gjennomført en krevende åpning, krevende både fordi den nødvendigvis vil måtte foregå langsomt, og fordi den innebærer et potensielt tap av fokus. Å reflektere over og vise hvordan noe er i forandring, samtidig som man opprettholder en form for tydelighet i formidlingen, er ikke lett.
Samtidig mener jeg at Hagen har vist et mot og en grundighet i tilnærmingen til denne utfordringen, en høyspent ambisjon som til syvende og sist er det mest avgjørende å ha for den kunstnerisk ledelsen av en festival som Ultima.