Musikkfilosofi-debatten: To gode naboer

Red. mrk.: Med dette innlegget runder vi i denne omgang av debatten rundt boken Musikkfilosofiske tekster. Tanker om musikk – og språk, tolkning, erfaring, tid, klang, stillhet m.m., redigert av professorene Øivind Varkøy og Henrik Holm. Debatten tas opp igjen etter juleferien dersom det kommer inn vesentlig nye momenter til diskusjon. 

Av Kjetil Vikene, doktor i kognitiv nevrovitenskap ved Universitet i Bergen, kritiker og essayist

Hva Varkøy og Holm gjør på sitt kontor, om de «rister vantro på hodet» (og ikke føttene denne gang) eller om de «ser på hverandre – og smiler» er vel ikke så veldig relevant for den gjengse leser, selv om det dumt at de nå lukker døren til sitt studérkammer helt igjen for en «ikke-signifikant annen» (meg igjen der altså, som dessuten nå også har blitt «belærende», «eplekjekk og nedlatende»).

Her, på utsiden, vil jeg bare kort bemerke:

• Varkøy og Holm har helt rett i at jeg har karakterisert deres tekster (og ikke deres personer).
• Ja, de bør være forsiktig med ugjennomtenkte bibelreferanser.
• Det er ikke en smaksdom, men en filosofisk dom, å kalle Holms tekst esoterisk.
• Kravene til kvalifikasjon synes å endre seg til stadighet, siden det nå heller ikke er godt nok å være skolert i estetisk-filosofisk tekning. Til slutt er det kanskje bare Varkøy og Holm selv som er kvalifisert til å lese sine egne tekster?

Apropos bjelker: Holm og Varkøy ville «aldri ha funnet på å offentliggjøre en kritikk av en bok om kognitiv nevrovitenskap». Det syns jeg godt de kan få lov til, ja jeg vil til og med oppfordre dem til det, siden også forskere i dette fagfeltet står i fare for å bli sittende med selvforsterkende, smilende hoderisting hvis ikke dørene åpnes med jevne mellomrom og nye tanker slippes inn. Det er definitivt et fagfelt der humanistene trengs!

Boken kommer meg dessverre avvisende i forkjøpet. Kanskje har Varkøy og Holm glemt hva som står i boken de har vært redaktører for? I et av bidragene kan man nemlig lese, komplett utstyrt med ironiske hermetegn og en avvisende, negativ slutt-karakteristikk:

Hvor «bevisstløs» en viss type hjerneforskningsinspirert filosofi enn er, så bidrar den ytterligere – i kraft av «vitenskapelig» autoritet – til den bevissthetssentrerte kulturen som jeg har skissert, hvor omverdenen risikerer å bli redusert til et rent bevissthetsprodukt, eller som i dette tilfellet: til det rene hjernespinn.

(Sitatet er fra antologiens artikkel «Det klingendes meningspotensial og dets slumrende klangbunn i lytteren: Utkast til en musikkinspirert livsanskuelse» av Peder Christian Kjerschow.)

PS: Jeg tar selvkritikk på et vesentlig punkt: Jeg skulle selvsagt ha løftet frem de tekstene i samlingen som jeg hadde stor glede av, og også fikk nye innsikter gjennom, å lese. Det var galt av meg å slå de øvrige forfatterne i hartkorn med redaktørene; det har de ikke fortjent.

Om denne utvekslingen skal få en lykkelig slutt, så må det være at den har økt bokens synlighet og at leserne hever seg over debattantenes smålighet, leser boken og gjør opp sin egen dom.

Boken er fremdeles gratis til nedlasting her.