Musikkfilosofi-debatten: Om «personangrep» m.m.

Av Øivind Varkøy, professor i musikkpedagogikk og musikkvitenskap & Henrik Holm, professor i filosofi

Kjetil Vikene er skuffet over at vi ikke er mer dialogisk innstilt. Han belærer oss om at vi burde «tenke med kritikken». Selv opplyser han imidlertid i sin omtale av antologien vår at han ikke leser boken medhårs. Greit nok det, selvsagt.

Samtidig er det ikke greit at han ikke er i stand til å forholde seg til boken på dens egne premisser. Om han hadde gjort det, og deretter fremmet en kritisk diskusjon, fri for tirader av negative karakteristikker og ‘morsomheter’, ville nok utgangspunktet for dialog vært noe bedre.

Slikt er naturligvis underholdende når det kommer fra en person som helst tolker folk i verste mening, mens han åpenbart mener seg å besitte sannheten om Vitenskapen.

For å holde oss til bibelreferansene som vi deler kjennskapen til: Når det gjelder forventninger om dialog, er det åpenbart lettere for Vikene å se splinten i våre øyne enn bjelken i sitt eget. Men – kanskje burde vi være forsiktig med slike referanser? Vår referanse til ‘å ryste støvet av føttene’ ble jo for Vikene en bekreftelse på hans oppfatning av vårt arbeid og oss; vi ser oss selv som apostler som forkynner den ene sannheten.

Og når vi undres over Vikenes ‘hybris’, ble det til at vi opptrer som ‘guder’. Slikt er naturligvis underholdende når det kommer fra en person som helst tolker folk i verste mening, mens han åpenbart mener seg å besitte sannheten om Vitenskapen. Men vektig, interessant og konstruktiv kritikk blir det ikke av det.

Vi registrerer videre at Vikene har vanskelig for å skille mellom negative karakteristikker av teksten sin og seg selv som person. Han opplever derfor vårt tilsvar som et «personangrep». Sett på bakgrunn av at han selv har produsert en omtale av vår antologi spekket med negative karakteristikker av våre tekster og av antologien som helhet, tar vi oss selv i å riste litt vantro på hodet.

Vi ser på hverandre – og smiler. Vi forstår at Vikene i egne øyne har begått en god tekst – som han mener har masse å lære oss. Da er det naturligvis ergerlig at vi tillater oss å mene at den er langt under det nivået man burde kunne forvente i en akademisk sammenheng. Det gjelder formen; en skrivestil som preges av en eplekjekk og nedlatende tone.

Strengt tatt fortjener heller ikke tendensiøse tolkninger særlig offentlig oppmerksomhet.

Og det gjelder innholdet, som skjemmes av manglende musikkfilosofisk kompetanse og tendensiøse tolkninger. Det siste er oss bekjent fremdeles et kjennetegn på dårlig vitenskap.

Vi kan naturligvis ikke imøtegå alle Vikenes urimelige lesninger innenfor rammen av Ballades spalter. Strengt tatt fortjener heller ikke tendensiøse tolkninger særlig offentlig oppmerksomhet.

At Vikene ikke liker refleksjonsgangen i teksten og ikke synes den er god, er en ting. En annen ting er at han på bakgrunn av sin smaksdom avskriver tekstens akademiske form ved å stemple den som esoterisk.

Vi begrenser oss derfor til en kort kommentar knyttet til Vikenes lesning av Holms tekst. Poenget med Holms artikkel er å tenke over musikk og språk, sensibilitet og mottakelighet for musikk, ikke å påvise sannheter eller bevise noe. Teksten er en fortolkningstekst. At Vikene ikke liker refleksjonsgangen i teksten og ikke synes den er god, er en ting.

En annen ting er at han på bakgrunn av sin smaksdom avskriver tekstens akademiske form ved å stemple den som esoterisk. Slik gjør Vikene seg til en ‘ikke-signifikant annen’ for oss.

Vi har påpekt en rekke tendensiøse lesninger i Vikenes omtale. Det er åpenbart uinteressant for ham. Men – utviser vi en elitistisk forakt når vi påpeker hans manglende kjennskap til feltet? Er det «personangrep»? Nei, det er en saksopplysning! Det er sågar en ytterst relevant saksopplysning når vi står overfor en ‘kritiker’ som lider av en såpass langt fremskreden ‘hybris’ (ganske enkelt forstått som ‘overmot’) at han med noen få pennestrøk underkjenner både forfatteres og fagfellers kompetanse innenfor et felt han ikke kjenner.

Betyr det at boken «kun kan leses og kritiseres av nøye utvalgte lesere med de rette kvalifikasjoner, som også helst bør dokumentere ‘filosofisk eller musikkfilosofisk kompetanse’»? Vi forstår at Vikene finner det ytterst elitistisk, men vi mener faktisk at det burde være et minstekrav i en akademisk sammenheng at en kritiker kjenner til det fagfeltet han/hun kritiserer tekster innenfor. Vi ville f.eks. aldri ha funnet på å offentliggjøre en kritikk av en bok om kognitiv nevrovitenskap. Ei heller om litteraturvitenskap. Med dette håper vi å kunne la julefreden senke seg over tastaturet.