Fra konsensus til konflikt i kulturpolitikken

Årets første utgave av Nordisk kulturpolitisk tidsskrift er ute. Utgaven er et åpent nummer.
– Problemstillingen i et slikt nummer er resultat av hva forskerne sender inn til vurdering, og hvilke arbeider som blir vurdert som gode nok av fagfeller. Vi jobber ikke veldig strategisk i de åpne numrene, som dette, sier redaktør Sigrid Røyseng, som avgjør om det innsendte materialet er relevant for fagfeltet, før de sendes ut til fagfellevurdering.
Konsenus og konflikt
Selv om tematisk arbeid ikke er overordnet i de åpne numrene, handler de fleste artiklene om konsensus og konflikt i kulturpolitikken. Flere forskere er altså opptatt av det man kan oppfatte som en politisk endring, og i sin leder trekker Røyseng frem tre områder der det ligger an til konflikter mellom ulike aktører i kulturpolitikken:
• Det er en økende grad av uenighet om i hvilken grad kulturfeltet skal skjermes for markedskreftene
• Det blir stadig vanskeligere å enes om hva størrelsen kultur er
• Det er tydelige tendenser til at armlengdesprinsippet utfordres
Dette står i motsetning til tilstanden rundt Kulturløftet, som også er gjenstand for analyse i tidsskriftet.
– Kulturløftet var et veldig snilt prosjekt, som ga mer til alle. Det var som Erik Henningsen skriver, ikke egnet til å skape konflikt. Den markedsrettingen det har kommet større ønske om etter Kulturløftet, kan peke på at det kommer større konflikter.
– Hvor står forskningen på kulturpolitikk nå?

– Forskningen er vital for tiden. Det forskes på kulturpolitikk med et bredt spekter av faglige tilnærminger, og kvaliteten på forskningen har hevet seg jevnt over flere tiår. Fremover tenker jeg at vi burde se litt mer på selve det politiske i kulturpolitikken. Kulturpolitikk er ikke bare kultur, det er også politikk. Og det interessante med dette nummeret er at det viser at vi kanskje burde studere partipolitikk litt mer. Tidligere har partiene alltid har vært så enige, med unntak av Fremskrittspartiet. For oss som studerer kulturpolitikk har det derfor ikke vært noe stort poeng å studere partipolitikk.
Røyseng forklarer de relativt små forskjellene med at kultur er en forholdsvis liten politisk sektor, og dermed ikke har hatt særlig høy prestisje. I tillegg er det stor politisk enighet om at kultur er godt og bra, noe som frem til nå har gitt området lite egentlig debatt.
– Det har vært vanskelig å si at en vil gjøre noen radikale grep i kulturpolitikken. Vi ser at den nye regjeringen gjør grep retorisk, men i praksis har de likevel kanskje holdt seg tett på hvordan kulturpolitikken har vært praktisert tidligere.
– Har noe av den forskningen i denne utgaven av tidsskriftet noen konsekvenser for musikkfeltet?

– Ja, om kanskje ikke veldig direkte. Analysen av høyreradikale partier viser at det har konsekvenser for hele kulturfeltet om denne politikken får større gjennomslag. Linnéa Lindsköld viser til paradokset ved at de høyreradikale partiene har et liberalistisk tankesett der staten skal være passiv, men hvor man ønsker at staten på den annen side er aktiv ved å sikre at kultur ikke blir hva som helst, men noe som bygger opp under det nasjonale.
– Får dette gjennomslag vil det naturlig nok bety at offentlig kulturstøtte krympes, og vil fokusere mer på musikk som vil bygge opp om en mer nasjonalistisk forståelse av musikkbegrepet. Det er det interessant å reflektere over.
Studien viser imidlertid regionale forskjeller, og Røyseng understreker Lindskölds funn om at Fremskrittspartiet på dette feltet er mer moderate enn for eksempel Sverigedemokratene.
En armlengdes avstand?
Røyseng peker også på artikkelen av Per Mangset som har sett på det han kaller den kooperative tradisjonen i nordisk kulturpolitikk i perioden fra 1960 og ut 1990-tallet.
– I de nordiske landene er vi veldig opptatt av dette med armlengdes avstand; at kunst og politikk ikke skal blandes sammen. Mangset peker på at den nordiske, og især den svenske kulturpolitikken, har hatt et sterkt innslag av korporatisme, som innebærer at det er tett samhandling mellom politiske myndigheter og i dette tilfellet musikklivets interesseorganisasjoner. Det går litt på tvers av det armlengdesprinsippet som fremheves som idealet.
Røyseng mener at dette kan reise problemstillinger som: Hvordan skal musikklivets organisasjoner finne sin plass i kulturpolitikken? Skal de gå i tette og formelle samarbeid eller skal de holde seg på en armlengdes avstand?
– Mener du med dette at musikkorganisasjonene skal revurdere sin lobbyvirksomhet?

– Nei. Lobbyisme og korporatisme er to forskjellige ting. Korporatisme innebærer at en har et formalisert samarbeid, for eksempel kunstnerorganisasjonene oppnevner medlemmer eller representanter for seg til Kulturrådet eller Statens kunstnerstipend. Lobbyisme vil være et uformelt samarbeid mellom interesseorganisasjoner og politikere, og da vil det være en sak en forsøker å få til. Samarbeidet vil strekke seg til denne saken, og det vil ikke være andre forpliktelser. Men på sett og vis befinner begge formene seg i spenning mot armlengdesprinsippet.