Norsk elektronika gjennom et kvart hundreår.

Maja Ratkje, © Ellen Lande Gossner

Sonar starta som en festival for musikk, kreativitet og teknologi i Barcelona i 1994. Selv var jeg ballettstudent i jazz-elskende Inderøy, og ikke kjent med hvordan tekno kunne være eksperimentelt.

For meg handla alt om norsk jazz, trøndersk rock eller amerikansk nymetall.

Essayforfatter Maria Veie Sandvik, © Chris Erlbeck

På en «Goa» i fjellene utenfor Zurich noen år senere fikk jeg derimot oppleve et musikkuttrykk som ble min lykkelyd. Så man kan si jeg har vært med på tjueen av de tjuefem åra Sonar har operert, og ihuga slukt de seks siste festivalene.

Etter mitt sjuende Sonar har jeg likevel kjent på en viss motvilje. Fjorårets spanske mekkareise ga meg ikke et eneste høydepunkt. Det var bare helt ok, eller faktisk ganske slapt.

Kanskje ville inntrykket vært annerledes om jeg hadde fått med meg Insomnias bestillingsverk Avant joik av Maja Ratkje og svenske Katrina Barruk. De spilte også på Insomnia i fjor høst, men debuterte i Barcelona.

Et spansk speilbilde
Sonar er et overraskende godt speilbilde på norsk elektronika. Her har kjente musikere som Røyksopp og Todd Terje møtt sine største fæns, men det hele starta med en pipekonsert.

På festivalens andre år spilte Biosphere aka Geir Jenssen for et publikum som ikke var så hypp på de melodiske tonene han presenterte.

Med tanke på den legenden han skulle bli, og at publikum fikk høre skissene til et album som seks år senere ble stemt fram som the best all-time classic ambient album, er det flaut å tenke på.

Biosphere, © Dean Chalkley

Kanskje var det et publikum som bare ville danse, og ikke kunne vite at dette skulle bli en av Europas viktigste scener for eksperimentell elektronika. Festivalen har snedig nok klart å holde på dette spennet som samler et spekter elektroniske uttrykk fra uberkommersielle Skrillex til Jenny Hvals ballader.

Mens Biosphere fikk servert et grøtete anlegg på Carpa Sonar Club i 1995 har Sonar senere blitt en festival som virkelig tar lyd på alvor. Grumselyd funker sjelden, og spesielt ikke for å formidle Biospheres ambiente skisser til albumet Substrata som ble sluppet i 1997.

Carpa høres ikke ut som et sted for seriøs lydutstyr, snarere sand, fyll og rør. Jeg var ikke der, men ser for meg sprengte høyttalere og folk som venter på EDM-lignende dunk-dunk mens det de fikk servert var noe som ligger nærmere samtidsmusikk enn Scooter.

Ifølge Kevin Renick, som skrev om kåringen av Biospheres Substrata som tidenes klassiske ambient-album var det festivalfolka fikk servert i 1995 noe helt annet: «a chilly series of evocative sonic portraits that some say is the finest example of arctic, or “polar” ambient».

Lydanlegg er nesten som et instrument å regne for en dj. Om høyttalerne ikke kan formidle spekteret som spilles hjelper det ikke at hen som står på podiet arbeider sakralt.

Siden 2013 har festivalens dagprogram foregått på en enorm arena som både gir rom for mer intime konserter sittende innendørs, eller på den svære plassen utendørs hvor Prins Thomas fikk titusener av spanjoler til å danse i forfjor.

Det er pussig hvor mye det kan bety hva man forventer opp mot hva man «får» på en livekonsert. Jeg har nesten vokst opp med Prins Thomas – han var resident på Oslo-klubben Jazid da jeg kom tilbake fra Granada, hvor jeg ikke bare hadde studert Flamenco, men også oppdaget elektronika for alvor.

Prins Thomas, © Pressefoto

Våren 1999 spilte Prins Thomas det jeg kan huske som ganske så jazza elektronika, mens han på Sonar var mer poppa. Eller kanskje det bare er jeg som har blitt særere? Det er mulig.

Norsk elektronika sør for polarsirkelen (beklager, Kygo faller i en annen kategori som kongen av EDM) er i hovedsak jazza, space eller eksotisk disco. Dessverre er det få aktører som produserer tung techno.

Kanskje dette også handler om hvor stor jazzen har vært i Norge, og hvilken betydning den dermed også spiller for utøvere innen elektronika?

Milleniumsjazz
Jazzen kom også svært godt til uttrykk første gang nordmenn deltok på Sonar med egen scene i 2003.

Tre norske plateselskap slo på stortomma: Jazzland kjørte Bugge Wesseltoft pluss dj Strangefruit aka Pål Nyhus, Smalltown supersound presenterte timannsorkestret Jaga Jazzist, Jazzkammer, Sir Dupermann og Kim Hiorthøy, mens Tellè Records viste Kaptein Kaliber, Bjørn Torske, Uusi Fantasia og Datarock.

Åh, eia var jeg der!

Tellè hadde faktisk sin egen scene på dagtid utenfor Barcelonas samtidskunstmuseum MACBA, hvor Sonar holdt til helt fram til 2013. 2003 var et mektig bra år for norsk elektronika.

Mens jeg dansa på legendariske Skansen i Oslo, spilte Bugge Wesseltoft back to back med selveste Laurent Garnier i Barcelona. Garnier spilte i år også faktisk, men jeg synes han er litt kjedelig.

Til NRK uttalte Wesseltoft at «Sonar er kanskje den beste europeiske festivalen for elektronisk musikk. Det er en utstilling av hva som skjer. Vi har forsøkt å bli akseptert på programmet i årevis, men har ikke lyktes før nå».

Bugge Wesseltoft, © CF Wesenberg

Wesseltoft ga også uttrykk for hvor stolt han var over utviklingen på den norske elektronika-scenen:

– For øyeblikket (i 2003, red. anm.) er Norge den sterkeste scenen (på Sonar, red. anm.) for flere sjangre. Vi har fokusert på å gå opp vår egen sti, og jobber med ting med en tydelig norsk karakter – innsats som jeg nå håper vil gi oss belønning.

Wesseltoft var også tilbake med Garnier i 2006, men da kom han alene som nordboer. Det er ikke hvert år man kan ta med seg en entourage av kolleger opp på scenen.

For 2019 er det ennå ikke noen norske musikere på programmet.

Samtidssuksess
Året etter, i 2004, fikk Maja Ratkje sitt internasjonale gjennombrudd på Sonar-Complex.

Ballades nettsider kunne man for fjorten år siden lese at «Maja Ratkje fikk tidligere i år noe av et gjennombrudd som soloartist under sommerens SONAR-festival i Barcelona, som en del av plateselskapet Rune Grammofons showcase der. Hun mottok i den forbindelse strålende anmeldelser i en rekke internasjonale tidsskrifter. Ratkje forteller at denne konserten resulterte i invitasjoner til å spille andre steder.

The Wire skrev at hun gjorde et av de mest «pleasing spectacles of the festival» på grunn av sin konsentrasjon og selvbeherskelse.

Hun roses for å ikke falle inn i det teatralske, men at lydene hun skapte hadde «myriader av egne liv, og at hun måtte hindre dem fra å koke over eller brenne ut, og holde dem ulmende og skrikende. Midtpunktet i Ratkjes sett var et vedvarende skred av kranglende fuglesang, manipulerte radiobølger, vedvarende elektroniske furier og feral, samplet lyd, som hun med grim tilfredsstillelse tok sakte til en crescendo».

Maja Ratkje. Foto: Julia Marie Naglestad

Her ser det virkelig ut til at Ratkje traff sitt publikum, og slapp å oppleve som Biosphere ni år tidligere, at tilhørerne egentlig ville ha noe annet. En nederlandsk journalist skriver at publikum lyttet som fortryllet.

Foruten Ratkje, som spilte inne på MACBA-museet mens skaterne lekte i ettermiddagssola utenfor, hadde Grammofon også med seg Susannah Wallumrød og Deathprod, aka Helge Sten, på plateselskapets scene denne junikvelden.

Samme dag som de norske artistene spilte på Sonar sa Rune Kristoffersen til Dagsavisen at «Festivalen Sonar er blitt det største samlingspunktet for elektronisk-relatert musikk i Europa, kanskje også verden. Dette er en god sjanse til å gjøre inntrykk på ikke bare publikum, men bransjefolk og presse fra hele verden.”

Kristoffersens valg var ikke tilfeldig.

Som plateselskap var det smart å satse på tre ulike artister med forskjellig fartstid:
Ratkje som norsk samtidsmusikks førstedame, elektronikalegenden Deathprod og Susanna and the Magical Orchestra, som faktisk debuterte på Rune Grammofon det året med Lists of Lights And Buoys.

Susanna and the Magical Orchestra, © Promo

Men før Susannas magiske orkester med Morten Qvenild kom opp på scenen i SonarComplex var det Deathprod sin tur, som spilte fra plata Morals and Dogma.

Pitchfork skriver om albumet at å kalle det “‘immersive’ overlooks how much it pushes you away. The more you sink into the details, the more they assemble into something unsettling. It’s hard to believe that Sten could perform this material when he plays this year’s Sonar Festival in sunny Barcelona: A stern, cold wind will blow through whatever space he’s playing, and the audience might wonder why the floor continues rumbling after he’s left the stage.”

I år, femten år senere, fylte Deathprod Nasjonalgalleriet den trettende januar.

Helge Sten, aka Deathprod, © mic.no

Takket være Nasjonalmuseets egen elektronika-ekspert, prosjektleder Rikke Lundgreen, ble Helge Sten invitert til å spille en av sine altfor sjeldne konserter den siste dagen Nasjonalgalleriet var et nasjonalgalleri.

Jeg hadde egentlig tenkt å dra, men konserten var utsolgt samme dag som billettene ble lagt ut. Det føltes iallefall sånn. Smekkfullt og kø. Det sier ikke lite om hva som har skjedd med norsk elektronika de siste tjuefem årene.

Og selv om Sten dannet køer til Skulptursalen denne søndagen er det ikke dagligdags at man anerkjenner elektronika som en egen musikksjanger egnet for mer enn fest. Til nød om man har et band, men ikke om man er en dj.

Spacedisco fra Ringerike
Ni år senere koker det på dagsonar når Lindstrøm & Todd Terje spiller live.

Selv nå, lyttende til et knitrende youtube-opptak fem år etter, er det så vilt fint at jeg nesten griner. Jada, jeg er klar over at min indre «døda-dine-darlings» ikke helt er slått på, men det spiller ingen rolle.

Selv meggemaria som vil ha harde greier og kan bli skrekkelig lei av melodisk norsk spacedisco er så vanvittig begeistra for folk som kan løfte meg opp fra trøtt tirsdagsstemning og bare ville danse, danse og gjerne synge med!

I wanna go, I wanna go, I wanna go to Ringerike!

På youtube kan man lese ivrige kommentarer som kaster oss fire, fem, seks år tilbake i tid:

“I was there, when terje played Inspector Norse everyone was singing with it. So awesome! Maybe my favorite moment at Sonar».

Ny kommentar: «one of the best shows I’ve seen».

Det er sjeldent at et privat mobil-opptak evner å fange stemninga, men det gjør dette opptaket.

Og jeg skjønner at Todd Terje i tospann med Lindstrøm denne junidagen i 2013 klatra høyere enn han klarte da han spilte alene på nattsonars enorme fotballstadion som superstjerne i 2015.

Alle sang med, men Todd Terje burde hatt med seg noen som kjører litt mer show.

Lindstrøm og Todd Terje, © Fotomontasje SPIN

Noen som derimot evner å levere festivaltrøkk, er Tromsø-guttene i Røyksopp. Jeg må innrømme at jeg ikke helt tenkte på de som ordentlig «elektronika» siden jeg primært forbandt de med hits.

I motsetning til alle de som ikke synes djer er ordentlige musikere, er jeg litt motsatt når det gjelder fine favoritter. Altså om musikere primært spiller sine sanger på konsert, eller utgir album, så er de liksom ikke helt elektronika på ordentlig.

Røyksopp og Robyn, © Promo

Evnen til å spille live og skape lyder der og da i møte med publikum er for meg nesten et krav for å kunne operere i dette feltet. Og sånn har jeg ikke tenkt på Røyksopp. Å oppleve dem for første gang live i 2014 var likevel helt vilt.

Den konserten var obligatorisk – også fordi de spilte med Robyn – men at de virkelig leverte det overraska meg. Jeg sto helt fremst, rett ved en av sølv-confetti-kanonene, og fikk en opplevelse jeg sent glemmer. Så at jeg i år ikke kom dit er kanskje ikke så rart?

Posering og pustestemme
Jenny Hval har en helt annen stil, som jeg hadde skikkelig svære forventninger til, men hun spiller ikke på min streng. Jeg liker det hardt og hun er soft-soft-sensuell.

Folk i oppblåsbare skjell er deilig gøy, men det kjennes hult når visuals fenger mer enn lydbildet. Den ene kollegaen på scenen var kledd i en blomstrete buksedress mens hun buktet seg i et oppblåst og menneskestort skjell, og den andre dama danset merengue i hvit kjole på rød mot grønn bunn.

Jenny Hval. Foto: Erik Moholdt / Øyafestivalen

Hval hadde også med seg en fyr, men jeg sovna. Hennes tvangskule stil gjør meg litt allergisk.

På nettsiden sin skriver hun om labelen meddlerecords: «Sleepy little Norwegian label established in 2013 by Håvard Volden and myself. We do almost nothing».

Det er søvnige greier. Hm.

Mulig jeg har misforstått og at energi ikke er poenget. Hvals siste plate heter faktisk the long sleep!

Noen ganger har jeg bare så skrekkelig lyst til å elske, men akk så skjer det ikke. Og på Sonar, etter en lang reise fra Tromsø til Barcelona, var jeg så klar for å katapulte ut av den fløyelstolen i SonarComplex, men jeg datt bare helt sammen og ble nesten litt sur av poseringa og pustestemmen.

Enn om for eksempel Sandra Kolstad kunne hoppa rundt og spilt superb poppa elektronika på den scenen isteden!

Hval løfta hverken taket eller undertegnede. SonarComplex minner mest om en kinosal med sine dype seter innendørs i andre etasje på Dag Sonars svære kompleks like ved Plaza España og Montjuïcs magiske fontene.

I motsetning til Ratkjes evne til å avstå fra det teatrale, er det faktisk scenografien jeg satte aller mest pris på med Hvals konsert.

Hun poserte mer enn lydbildet vibrerte. Publikum ble ikke som i 2004 fortryllet, på tross av at de sto forventningsfullt i kø ei god stund før konserten starta.

Eller kanskje det var jeg som var problemet? At min forventning til elektronika er en annen? At jeg var nesten litt som Biospheres pipende publikum i 1995?

Forventninger kan ha skummelt store bivirkninger i møte med musikk, og fikk motsatt effekt noen våte måneder seinere.

Allsang for almuen
Nå er det blitt februar og min første opplevelse av kultbandet Datarock live er ferskere enn Sonar.

Bergenserne spilte på Pstereo i et knøttlite telt mens regnet plasket ned. Så lite var teltet i Trondheim at trønderne måtte stå i kø mens de håpet at regnponchoer holdt lengre enn bandet.

Stemningen ble litt amper da en yngre fyr snek seg forbi den slangete køen. Etter oppfordring vrengte jeg innsida ut og bjeffet tilbake til start. Som ihuga elektronikafan er man klar for å kjempe for konsertopplevelsen, og styrtregn skulle ikke stå mellom meg og Datarock.

Her var det flere køende enn kvadratmeter, atten års begeistring, og ingen i regnet som visste om de fikk slippe inn, men belønningen kom.

Jeg fikk høre bandet med sorte masker i et dampende telt mens trønderne sang av full hals.

Datarock, © Foto: Promo / Tom Oxley

Datarock scenestupte i teltet til like stor begeistring som atten år tidligere.

Faa faa faa fa fa fa fa faa…

Selv i kontrast til ikoniske Kraftwerk, som spilte til poncho-publikummet utenfor nasjonalhelligdomen kvelden før, var bergenserne i slaget. Kanskje hadde de ikke hatt et like svett og tett telt på et tiår, eller kanskje de alltid leverer sånn.

Djer som bare står og lager lyder uten ord er ikke like poppis på Pstereo. Teknisk dyktighet er underordnet, så Autolasers vokalbaserte hitmiks med banale overganger møtte full jubel.

I sterk kontrast til Martinsens eller Charlotte Bendiks kvalitetssett var teltet pakkfullt av folk. Da blir jeg litt sånn meggete igjen. «Dette er jo ingen dj!» får jeg lyst til å rope.

På tross av dette leverte breddefestivalen Pstereo faktisk mer enn elektroniske Sonar.

Jubileumsåret ble ingen El Grecoaktig himmelferd for meg, mens forventningsfri blant trønderne fikk jeg oppleve både Kraftwerk, Datarock og en technograndad fra Tromsø. Per Martinsen aka Mental Overdrive starta fire år før Sonar, i 1990, men det tok meg nesten tretti år før jeg hørte en av Norges tidlige teknoartister.

Hele hundreogtjuesekstusen hoder åpna seg for elektronikan på Sonar i 2018, og jeg krysser fingrene for norske artister også i festivalens tjuesjette år.

Tipper at det blir noen fra Tromsø igjen, da Nordens Paris leverer hardere enn resten av Norge tilsammen.

… Og om Sonar ikke kan levere både sol og seriøs tung elektronika av norske lydskapere jeg kan lytte til av lykke, så gi meg heller en ny runde Pstereo med Datarock i Forte-teltet, Kraftwerk ved Marinen, eller enda bedre: Deathprod i Domen!

Maria Veie Sandvik (f. 1977) er kunsthistoriker, kurator og forlagsredaktør i Museumsforlaget. Fast anmelder av klassisk musikk i Adresseavisen. Fra 2008–2018 drev hun Galleri Maria Veie med fokus på stedsspesifikk ung samtidskunst.

Publisert:

Del: