Urban festmusikk til folket

Norsk hiphop har hatt en ny kreativ driv de siste årene, og spesielt Bergen har vist seg å være et sentrum for sjangeren. Det har også blitt et velkomment mangfold av undersjangre, fra dyster østnorsk rap av typen Tøyen Holdning, til mykere hiphop med Hester V75. Sistnevnte er grunnlaget for høstens Vibbefestivaler i Oslo, Bergen og Trondheim. Her kommer elementer fra elektronika, jazz og indie mer inn i ett tradisjonelle hiphop-utrykk og det skapes en urban musikkatmosfære som navnet sier; skal skape gode «vibber» når konseptet Vibbefestival kommer til Trondheim.

Vibbefanger er gjengen som står bak. Det er både et plateselskap og et kollektiv med musikere, kunstnere, designere og modeller. Vibbefestival er dermed designet for å være en label-kveld på steroider.

Ung og urban musikk burde være en sikker vinner hos studentmassen i Trondheim, særlig siden tidligere konserter med Bergensbasert hiphop har falt i god jord. Å arrangere en label-kveld på Studentersamfundet som har god kapasitet kan virke noe ambisiøst, men et utsolgt Rockefeller kvelden før vitner om at konseptet treffer tidsånden godt. Det er altså lagt opp til en skikkelig fest.

Likevel skulle kvelden skuffe litt siden vi ikke fikk se mer av kollektivets andre prosjekter; en merch-bod, fotostand og et lokale som viser musikkvideoer overbeviste ikke meg om at dette handlet om noe mer enn konserter. Disse skulle heldigvis stort sett innfri, men det er liten tvil om at festen egentlig kom helt til slutt.

Av musikken følger ikke alltid festen
Var hele kvelden egentlig seks oppvarmingsband til Kjartan Lauritzen og Hester? Det ble et kvalitetsmessig tomrom mellom den sterke åpningen og publikumsfavorittene senere på kvelden. Samtid lot den virkelig gode stemningen i publikum vente på seg.

Verdensrommet skulle åpne kvelden foran et alt for lite publikum i Storsalen på Samfundet, med en spilletid på snaut 30 minutter, ble det nesten antiklimatisk. Artister som spiller foran 20 personer i en sal som rommer 1000, men som fortsatt leverer så godt, får likevel min respekt. Låtene til gruppa formidles med stor presisjon, med utmerkede overganger fra behagelige r’n’b partier til mer utflytende elektronika. Selv om utrykket utvilsomt har røtter i hiphop, nærmer deg seg andre sjangrene når akustiske trommer, elgitar og synth utgjør lydbildet. Dette gjør at konserten helt klart oppleves som noe mer unikt enn de andre denne kvelden. Samtidig har Charlie Skiens vokal et fint indie-preg, han har tross alt en fortid innenfor den sjangeren. Verdensrommet på scenen blir grenseoverskridende.

En mer klassisk form for bergens-rap følger denne sterke åpningen, selv om det fortsatt er godt med plass på gulvet. Eirik Aas er medlem i Hester, og er nok ganske sentral i å arrangere kvelden. Som så ofte er tilfelle med soloprosjekter ble vi stående på gulvet å lure på om det nye materialet er bedre enn det andre. Riktig nok serverer Aas oss silkemyke beats over en stødig flow, men han mangler noe av slagkraften i fremføringen. Det blir litt for forutsigbart, og en smule generisk, selv om dette også umiddelbart er lett å like.

Neste konsert på programmet var Egge i Klubben, den litt mindre scenen på Samfundet med plass til et par hundre personer. Som eneste konsert utenfor verdenen av hiphop og elektronika, men ved et garasjerockband, måtte dette være en uteligger i stallen til Vibbefanger. Egge er visstnok den ene personen i en duo, Shakanaka, hvor nummer to kanskje henger igjen i Oslo fra kvelden før. Litt surt låter det når vokalen setter i gang under låtene, men hvis Egge bare nøyer seg med å brøle går det bedre. Selv om det til tider er godt driv i gitarspillingen, er det nok ennå litt for tidlig, og litt for skranglete var det også. En slik konsert går vel bare an under label-kvelder antar jeg.

Om vi bare fikk se mer av Hester
Etter to litt nedslående konserter begynner stemningen endelig å tilta under Softcore United i Storsalen, rapgruppa som består av medlemmer fra både Verdensrommet og Sushi x Kobe. Konsertformen var i hvert fall på plass, og nok av energi i fremføringen gjør at det er lettere å la seg rive med. Særlig Emir gjør en god jobb . Hans røffe tilnærming passer godt inn med Verdensrommets atmosfæriske stil. Litt grøtete lyd stopper ikke gruppa fra å servere en kveldens beste låter med «Skolebenken».
Konserten som fulgte med Mato Polo i Klubben, enda ett medlem av Hester, falt litt i samme fellen som den med Eirik Aas tidligere på kvelden. Å se forskjell mellom dette soloprosjektet og en blek versjon av Hester er ennå vanskelig, selv om det låter helt ok.

Det er under denne konserten man kan ane en svakhet med en helaftens label-kveld; når ting blir for likt og i samme stil er det i lengden utmattende. Spesielt når festen tar seg opp, forsvinner fokuset bort fra konsert, og over til småprat og mingling.

Hør også: Dette skjer i spennet fra Hellbillies til Honningbarna

Men konsentrasjonen kommer tilbake når det er tid for kveldens stjerner. Det blir på flere vis et triumferende møte med Hester, de har tross alt startet prosjektet Vibbefanger, og spesielt gøy var det siden gruppa ikke lenger spiller så ofte live. Med tanke på at medlemmenes soloprosjekter ikke akkurat imponerte denne gangen kan man stille seg spørsmålet om hvorfor det ikke skjer oftere. Uansett kom Hester ut av soloprosjektene sine denne kvelden for å gi det publikum ville ha. Hitter fra både 115 Drømmer og Baby eg Har Et Problem fyller Storsalen. Spesielt «Kjører Omvei For Å Kjøpe Sigaretter» var nok en etterlengtet låt som mange i salen har et forhold til, skal man tro allsangen som følger den. Denne konserten kunne godt ha fortsatt lengre enn den gjorde. Hester forblir en publikumsfavoritt, selv om medlemmene har vokst litt ut av prosjektet.

Kongen av banal festmusikk
Den gode stemningen skulle bli videreført til kveldens siste artist, Kjartan Lauritzen. Og for Vibbefestivalens del finnes det ikke en mer passende headliner. Lauritzen har med sin sogne-rap blitt en entertainer av de sjeldne innenfor norsk musikk, og denne elleville konserten er bevis nok på det. Gledelig er det også at en vanlig gutt i fra Balestrand har klart å slå seg såpass opp ved å lage lettbente, men skammelig fengende partylåter, og ved å være hundre prosent seg selv.

Les også: Sylskarpt sjangerfokus på Salt

Et publikum bestående av for det meste av mennesker i 20 årene som uansett hadde tenkt seg ut på byen, er et publikum som passer Lauritzen perfekt. Man får høre låter som man uansett ville hørt på under et vorspiel, men i tillegg får man Lauritzens triader om seg selv, og om hvor kult det er å igjen få spille i Trondheim. Dette er på ingen måte høykultur, Lauritzen forblir i mine øyne kongen av banal festmusikk, og det er helt greit. På dette stadiet, og under denne kvelden, er man uansett ikke klar for noe mer dypt.

Om ikke hver konsert var en høydare var det nok av eksplosivitet i avslutningen på Vibbefestivalen til at man fornøyd kan traske hjem. Selv om jeg fortsatt lurer på om det egentlig handlet mest Hester og Lauritzen.

Helheten i konseptet forsvinner når kveldens publikumsfavoritter står i så stor kontrast til resten. Vibbefanger har likevel mye å bidra med innenfor sjangeren, og det er kanskje en helt egen stemning denne avarten av norsk hiphop og r’n’b setter. I tillegg bidrar de å videreutvikle sjangeren, og føre norsk urban musikk inn på nye veier.