Må en DKS-søknad inneholde ord som “inspirasjon”, “interaksjon”, “refleksjon”, “deltagelse”, “fortelling”? Har vi å gjøre med en ensidig tvangsformel som reduserer potensielt strålende konserter, spør Gustav Borgersen.

Trio HEP! Bildet er fra Julejazz 2015. Foto: Arne Hauge

En større gruppe barn har allerede vært i gymsalen i kjelleren og kommer i flokk opp trappen til friminutt. En lærer på vei inn spør en assistent ”Ble du inspirert nå, eller?”. Han nikker kort med et spøkefullt smil og sluser barna videre ut. Vi åler oss nedover og entrer Nidarvoll skoles gymsal, selve innbegrepet av en norsk barneskolegymsal. Ribbevegger, matter på gulvet, lysrør i taket, dører inn mot utstyrsrommet i den andre enden. I midten, bak et trommesett, står Trio HEP!, tre entusiastiske menn.

Dagens kulturvert ønsker kort og kontant velkommen, iført en stor lilla t-skjorte med påskriften ”Kulturvert”, og musikerne setter i gang – henholdsvis på nedstemt elgitar, barytonsax og trommesett – med et seigt, groovy og rifftungt tema. Ingen formildende omstendigheter, ingen merkbar alderstilpasning, ingen naivitet. Ren og heftig instrumental jazzrock. Det kunne ha fungert like godt i et mørkt lokale med 18-årsgrense klokken halv ti samme kveld. Men klokken er altså halv ti på morgenen, og hvert bidige lysrør er skrudd på.

Fet lyd og progressive instrumentallåter

Om musikken som ble fremført de påfølgende førti minuttene hadde blitt tatt opp og isolert, hadde man sittet igjen med i overkant av tjue, kanskje tjuefem, minutter med svært tøff musikk. Gitarfigurer som påminner om Robert Fripps hypnotiske loops, tight komp med rytmiske forskyvinger, akrobatiske løp på sax. Referansene strekker seg fra gamle storheter som Led Zeppelin og Morphine (referanser bandet selv avslører at har inspirert dem i låtskriving), via Kåre & The Cavemens glansdager, helt opp til dagens band som Shining og Jaga Jazzist. Trio HEP!s live-EP fra Nidarvoll gymsal, januar 2016, hadde jeg gledelig kjøpt – og spilt til min egen datter.

Jeg vil faktisk gå så langt som å si at jeg aldri har hørt noe helt maken på noen av de mange skolesekk-konsertene jeg i forskjellige roller har overvært de siste ti årene.

Jeg vil faktisk gå så langt som å si at jeg aldri har hørt noe helt maken på noen av de mange skolesekk-konsertene jeg i forskjellige roller har overvært de siste ti årene. En jazzrocktrio med fet lyd og progressive instrumental-låter er et rørende tøft innskudd i barnas kulturelle kapital. Likevel: Hvorfor føles det på samme tid som om jeg har sett alt dette uhorvelig mange ganger før? Det hele koker ned til formidlingen.

Småprat, en pedagogisk plikt
Da kulturverten presenterer dem, er det befriende at de går rett på sak. Det er det vi er her for: konsert! Men det tar ikke lange stunden før jeg blir påminnet om den korte ordvekslingen mellom assistent og lærer i trappeavsatsen. Allerede mellom første og andre låt snakkes det om å bli inspirert. Trioen snakker om at de selv er blitt inspirert en gang i tiden – de er blitt inspirert til å bli musikere. ”Blir dere ikke inspirerte når dere ser at Messi kliner den til oppi krysset?” ”Jaa!”, roper noen barn med fotballdrakt på seg.

Slike småhistorier er vel og bra, men etter hvert som historiene begynner å trekke i langdrag – og jeg selv tripper etter mer musikk – fremstår dette mindre og mindre som relasjonsbyggende, hyggelig småprat mellom låtene, og mer og mer som noe annet: Det er noe av det pedagogiske programmet bandet har solgt konserten sin inn med.

Formuleringer som ”Vi har tenkt å ta opp det å bli inspirert. Alle som har endt opp som musiker, har allerede fra barndommen opplevd å bli overrumplet og inspirert av musikk og lyder…etc.” er nok sikkert også mer av en salgsvinner enn la oss si ”Vi er en trio med slagverk, saksofon og elgitar som spiller instrumental jazzrock. Vi har alle bidratt på flere titalls plateutgivelser med flere anerkjente aktører” fordi sistnevnte formulering kanskje fordrer at de ansvarlige i skolesekken må arrangere auditions, gjennomføre kritiske gjennomlyttinger av vedlagt materiale og lignende.

Eirik Hegdal. Bildet fra konsert med Kraft. Foto: Thor Egil Leirtrø
Eirik Hegdal. Bildet fra konsert med Kraft. Foto: Thor Egil Leirtrø

Interaksjon eller instruksjon?
Og midtveis i konserten kommer det jeg frykter aller mest, men som later til å være den humpen i veien som alle turnerende barnekonserter må over: Interaksjon. At dette nær sagt alltid løses på samme vis ved at salen med en noenlunde presis armbevegelse deles i alt fra to til fire ”lag”, skyldes nok det faktum at man alltid har lite tid til rådighet. Man har da heller ingen mulighet til å øve inn noe på forhånd med barna – dette av helt forståelige grunner sett fra lærernes ståsted. Ergo er oppgaven som blir gitt barna, svært lett og skript-aktig (”klapp denne rytmen”, ”plystre denne lyden på signal” etc.).

Interaksjonsbiten blir i nesten hvert eneste tilfelle et slags eskalerende samspill mellom de forskjellige lagene. Grunnet null forberedelsestid og et lite pretensiøst mål (”Sammen har vi laget et rytmemønster!”) ender det helt uten overraskelse opp som en småkaotisk bolk i programmet, og etterpå klarer ikke musikerne helt å samle barna til rolig lytting igjen. Man kan simpelt hen ikke først slå på unger via interaksjon, for så å slå dem av igjen.

En tvangsformel?
Hvorfor denne oppbyggingen, laginndelingen, tvangsklapping og uforberedt liksomsamspill? Resultatet blir dårlig. Hvorfor presse dette inn i et ellers krevende, spennende, groovy, komplekst, inspirert spill?

Kan man ikke heller forklare de rytmiske oppbyggingene? Imponere ungene ved å vise dem hvordan man har bygd opp låtene? Legge et rytmisk mønster oppå et annet og slik vise hvordan man ender opp med de strukturene som blir presentert? Ville ikke dette inspirere mer enn å bli fortalt at dette skal inspirere? Blir ikke dette for billedlig? Barn klarer da fint å forholde seg til kompliserte låtstrukturer og derigjennom bli inspirert.

Og idet jeg selv går opp trappen sammen med resten av kulturpulje nummer to og stiller meg spørsmålet om hvorvidt jeg faktisk ble inspirert av dette, er det snarere et spørsmål og en kjensgjerning som inspirerer: Disse irritasjonsmomentene er ikke bandets feil. Trio HEP! har gjort det man må for å få inn en produksjon. Musikere, skuespillere, dansere og foredragsholdere snakker selvfølgelig seg imellom og deler søknadstekster med hverandre. Må en søknad inneholde ord som “inspirasjon”, “interaksjon”, “refleksjon”, “deltagelse”, “fortelling”? Og har man i disse udiskutabelt svært viktige kulturevenementene som turnerer norske skoler, havnet opp i en ensidig tvangsformel som reduserer potensielt strålende konserter?

Jeg skulle gjerne ha hørt førti minutter med Trio HEP! live i Nidarvoll gymsal, ispedd litt in the moment småprat med ungene. Det er et full-lengdes livealbum jeg gledelig hadde kjøpt. Dét hadde inspirert.

Artikkelen er laget med midler fra Periskop-prosjektet, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er initiativtakere og eiere av nettsiden Periskop.no og Periskop-prosjektet.

Publisert:

Del: