Feminalens bestillingsverk var en nærmest nyreligiøs mash-up av dansemusikk fra flere tiår og verdensdeler, skriver Aslaug Olette Klausen.

All dressed up and nowhere to go av Live at Art under Feminalen Foto: Aslaug Olette Klausen

Trondheimsfestivalen Feminalen åpnet fredag med bestillingsverket All dressed up and nowhere to go av kunstnerkollektivet Wild at Art. Invitasjonen lød:

”Bli med inn i et musikkhotell, et dansens gjestgiveri, en klubb med «open ending»- hvor alle gjestene utgjør opplevelsen, men ingen vet hvor dette ender.”

Vi fikk også vite at kunstverket skulle være utstrakt i tid. Det lå dermed an til å bli en kveld full av overraskelser, men gitt festivalens feministiske utgangspunkt skulle noe av det mest overraskende bli hvordan hovedkonserten heller enn å reflektere og – i hvert fall i mine forventninger – utfordre kjønnsroller, snarere gjorde noe av det motsatte.

Litt av nesten alt
Konserten åpnet med elektronisk torden mens musikerne fant sine plasser. Perkusjonisten i front, vokalisten(e) til siden for ham, og pianist/synthist langs veggen. Plasseringen illustrerte også hvordan rytmeseksjonen var den som førte an i den musikalske dansen.

Vokalen besto i stor grad av ren koring, som vekslet mellom bokstavene a og m. I fraværet av tekst ble den til et instrument blant flere. Samtidig bidro vokalen til å legge et nesten trolsk slør over et lydlandskap som relativt hemningsløst lånte elementer fra en rekke ulike uttrykk, fra vestlig dansemusikk på 20-40 tallet, via moderne elektronika til så vel nordisk som arabisk tradisjonsmusikk.

Hør også: Balladepodden: Kunsten foran kunstneren – eller motsatt

Samspillet mellom elektroniske bobler og perkusjonen malte ut, kontrasterte og lekte seg gjennom lydskulissene i et lokale som var innredet like sjangerforvirrende med puter på gulvet, retrolamper og sveivegrammofoner. Det hele dynket i en tung eim av røkelse.

Lyden var hard, kald og vidunderlig varm, ofte på en gang. Det var fysisk gripende trommeslag og spinkelt piano-mørke. Mer eller mindre ubestemmelige lyder som skranglet ut av høyttalerne. Det var uren blokkfløyte og klikkende elektronikk. Alt i en bevegelig kakofoni som insisterte på å få all oppmerksomhet, uten at det ble riktig klart for meg om det store tolkingsrommet var intensjonen eller om det fantes et budskap i verket som det var vanskelig for meg å fange.

Alt i en bevegelig kakofoni som insisterte på å få all oppmerksomhet, uten at det ble riktig klart for meg om det store tolkingsrommet var intensjonen eller om det fantes et budskap i verket som det var vanskelig for meg å fange.

Kanskje ville utøverne lage en klubb som matsjet det sceniske multiuniverset de hadde tegnet frem. Kanskje ønsket de å redefinere eller utfordre ideene våre om hva en klubb kan være. Uansett rommet uttrykket (litt for) mange sprik og opplevdes, med alle sine løse tråder, noe uforløst.

Ny-religiøse bevegelser
I et Feminal-perspektiv var det overraskende å oppleve at de kvinnelige stemmene gjennom sitt folkloristiske uttrykk holdt seg innenfor konvensjonelle sjangerrammer, som rytmeseksjonen til dels overskred. Plasseringen deres i bakgrunnen av lydbildet underbygget også musikalske konvensjoner som gjerne har blitt fremstilt som tradisjonelt kvinnelig. Jeg opplevde ordløsheten som en dyrking av det feminine, noe som skal pynte opp, men ikke riktig høres. Mens bruken av tradisjonsmusikkens virkemidler pekte mot det kvinnelige som noe opprinnelig, før-moderne, mer naturlig, mer mytisk.

Kanskje ble opplevelsen forsterket gjennom summen av de flagrende kjolene, fjærene og luktene som snek seg inn i selve lytteropplevelsen og trakk tankene i retning nyreligiøsitet, og dennes fremstillinger av det ur-kvinnelige. I nyreligiøse lydunivers hører man sjelden ord, mens det rytmiske blir vektlagt, det være seg om de lages av tablatrommer eller transenderende, suggererende elektronika. Selv om kvinnen og naturen ofte hylles i nyreligiøs musikk, er det sjelden jeg hører dette som det førende elementet.

New-Age som religiøs bevegelse har også en annen likhet med hele dette timelange stykket. New Age låner litt fra alt, og søker stadig mer. Blant de få retningene som var mulig å spore som røde tråder gjennom konserten var det at musikken søkte etter noe: kanskje en mening, i hvert fall en stemning.

Settet ble avsluttet av en jovial versjon av Jerry Leiber og Mike Stollers Is That All There Is, som ble en hit med Peggy Lee i 1969. Tolket man teksten som en kommentar til verket så langt, ble den nesten sørgelig treffende. Som frempek traff det også, for klubbdelen av verket hadde mer å by på.

Fra klubbdelen av bestillingsverket Foto: Aslaug Olette Klausen

Deltakende rollespill
Konserten, som blant annet gjennom utøvernes utkledning, hadde hatt elementer av teaterforestilling, gikk over til å bli et deltakende rollespill, der noen hadde mer manus enn andre. Noen hadde regi, men det var tidvis uklart hvem, og det skulle bli enda mer flytende etter hvert som det ble færre forhåndsproduserte innslag, og mer både påtenkt og annen improvisasjon mellom instrumenter og på dansegulvet.

Og stemningsfullt var det, selv om den opplevdes noe ubestemmelig. Mystisismen i uttrykket skulle for min del ende i et uventet ubehag. Gjennom bevertning, gester og en etter hvert åpenbar invitasjon til deltakelse ble det lagt opp til behag. Det syntes som om alle disse innslagene av det alternative, eksotiske, og mangfoldige, i seg selv, i sin essens, skulle forstås som behagelige. Det var ganske sikkert ikke ment som tvangskos, men noe buttet i mot, likevel.

Det syntes som om alle disse innslagene av det alternative, eksotiske, og mangfoldige, i seg selv, i sin essens, skulle forstås som behagelige.

Personlig fant jeg det også ubehagelig å ikke helt vite hvilken rolle jeg skulle ha, utover å være observatør. Den rollen viste seg i god tid før jeg forlot festen ved midnatt å være vanskelig å forene med en virkelig deltakelse i spillet. I verket måtte man enten låne seg et instrument, eller danse, mer eller mindre koreografert, til rytmer som ber om bevegelse.

Før jeg gikk beveget nemlig klubben seg fra jazzsang, via transenderende perkusjon til innspilte remikser av så vel latino- som østlig-disko. Ikke helt ulikt den formen for remikser man for eksempel kan oppleve på klubber som Balkan Beat Party. Den røde tråden var hele tiden tradisjonsmusikk iblandet elementer fra elektro-swingens fremste inspirasjonskilde; førkrigstidig dansemusikk. Noen ganger ble det spilt uten elektronisk backing, andre ganger oppå det innspilte materialet.

Les også: Kunsten på en popscene

I så måte ble elementene fra kveldens musikalske innledning tatt videre. Det var en pågående mash-up av tider og steder, elektronikk og det mer eller mindre akustisk spilte. Rollespillet var tilsynelatende uten regi, og lite virket tilfeldig. Det var uklare musikalske grenser, og et tydelig ønske om overskridelse.

Grenser og begrensninger
Men, og dette er kanskje den største innvendingen mot konseptet: Det er en krevende øvelse å overskride grenser når det som spilles ut samtidig forsøker å virke grenseløst, både i tid, geografisk tilhørighet, og sjangerform, uten at det er klart hvilke grenser som faktisk skal eller ønskes overskredet. Er det grensene for hva som er konsert? Er det grensene for hva som er (skue)spill? Er det grensene for hva som er stedbundet? Eller også; er det grensene for hva som forstås som musikalsk tilhørighet? Eller noe helt annet, eller alt sammen, samtidig?

De ulike elementene kunne hver for seg både være interessante, og tidvis imponerende. Særlig samspillet mellom perkusjonistene etter hovedsettet var av det slaget som traff hode og kropp like heftig. Det samme kan sies om den følsomme fremføringen av Andrea Crouchs gamle gospelslager Take Me Back, eller også de mest intense partiene i hovedsettet, der teknikken på det som ble skrudd og det som ble spilt var like deler bevegende håndverk.

Som bestillingsverk for Feminalen, ble dette gjennom all bruken av tradisjonsmusikk og retro-dansemusikk, både en opposisjon mot og streben etter en tid som allerede er forbi. Jeg opplevde nok estetikken ganske tom, selv når det ble trådd elegant over grenser, for disse grensene er ikke bare for lengst visket ut, men har kanskje heller aldri fantes som annet enn my(s)tiske forestillinger.

Når man spiller ut forestillinger, kan de være både skjønne og interessante. Men de kan også sementere kjente roller både for hva som synes eksotisk, eller kjønnet. Og det var slik jeg opplevde Feminal-verkets utspill; jeg savnet en sterkere opplevelse av at verket virket utfordrende eller frigjørende.

Publisert:

Del: